Av avdelingschef i den norske Generalstab oberstløjtnant Johannes Schiøtz.
(Sluttet).
Den norske hærs nasjonale avdelinger blev utskrevet blandt landbefolkningen. Byenes innbyggere som forøvrig bare utgjorde 8 r/ av landets befolkning og hvorfra en stor del av de gevorbne soldater kom, hadde under krig andre byrder og opgaver av avgjørende betydning for krigføringen. Sammen med kystdistriktene måtte de stille matroser til flåten, både til fellesflåten og til den norske skjærgårdsflotilje, byenes håndverksdrift skaffet krigsutstyr og størsteparten av statens pengeinntekter kom fra bvene. Under fredsforhold slapp byene utvilsomt langt lettere med hensyn til militærbyrder enn bygdene. Under krig kan dette neppe siges absolutt. Elleveårskrigen gikk således økonomisk langt mer ut over byene enn over landdristriktene — enkelte bygder dog undtatt — som greidde sig overraskende godt gjennem de mange krigsår. Samstemmige uttalelser fra den tid gir uttrykk for at den norske bondestand dengang avgav et ypperlig soldatmateriale. Den var legemlig sterk, hårdfør, nøisom, vant til å slite vondt. Den var lett å disiplinere når den blev behandlet på riktig måte — betydningen av at of fiserene var kjent med soldatlynnet og de norske forhold fremheves ofte. Grunnleggende for de militære forhold i Norge på denne tid hvad infanteriet angår var den kgl. forordning av 28/2 1705. Det er en selvfølge at denne i det vesentlige bygger på tidligere bestemmelser. Legdet bestod på denne tid av to fullgårder (fire halve gårder o. s. v.). Hvert legd stillet 1 soldat og 2 legder dessuten 1 reservesoldat. De stående kompanier skulde kompletteres fra reserven og denne igjen ved ny utskrivning. Dette blev dog ikke overholdt, omkring 1709 fremholdes det stadig at reservesoldatene hadde stått lengre tid i tjenesten enn de stående. Soldaten blev tatt blandt dem som var født eller tjente på legdet. Fantes det ikke noen, blev det tatt en fra det legd innen sognet som hadde de fleste unge menn. Det legd soldaten da gikk for, betalte isåfall det annet legd 6 riksdaler årlig, halvparten i penger, halvparten i klær. Ved utskrivningsmøtene skulde alle unge menn i de vakante legder møte frem, så den best skikkede kunde bli tatt. Tjenestetiden var normalt 9 år. Da skulde soldaten få sitt avskjedspass og være fri for ytterligere tvungen tjeneste — en bestemmelse som ikke blev overholdt. I 1707 blev forøvrig tjenestetiden forlenget til 10 år eller mer, og dette „mer“ blev til sine tider tøiet ganske langt. Hvis en mann lot sig hverve ved en gevorben avdeling, fritok dette ham ikke for full tjeneste ved den nasjonale avdeling han hørte til. Det blev forresten alt i 1704 forbudt innen legdene å hverve noen, som ikke var ferdig med sin tjeneste. Sålenge offiserer og soldater stod i tjenesten skulde de i fredstid dømmes av krigsretten i saker som angikk „deres Liv, Ære, Gage og Gevær“. I alle civile saker blev de dømt efter den civile lov. Under tjenestetiden skulde soldaten „agtes og æres udi alle Samqvemme fremfor de andre unge Karle, og altid have det øverste Sæde og Gang over dem“ — en bestemmelse som neppe hadde stor praktisk betydning undtagen under gudstjenesten i kirkene.
Ingen måtte ta en utskreven soldat i sin tjeneste uten skriftlig samtykke av regimentchef, kompanichef og legdsmann. Han tilhørte nemlig legdet. Til gjengjeld skulde legdet sørge for soldaten utenfor tjenestetiden, enten ved at en av legdsmennene tok ham i sin tjeneste eller ved at hele legdet gav ham vanlig lønn. Ingen tjenstdyktig som ikke hadde vært soldat fikk bygsle noen gård. Til gjengjeld skulde ingen som hadde vært soldat kunne utskrives på nytt, for at han da skulde kunne overta gård. Hvis soldaten i løpet av tjenestetiden arvet en odelsgård eller kom i den stilling at han kunde bygsle gård, kunde han dimitteres før tiden mot å fremstille en annen som soldat i sitt sted. Giftermål eller bygsling av hus (begge deler først efter sesjonsdeputasjonens samtykke) var derimot ikke d imis j onsgrunn.
Offiserene hadde bopelsplikt innen kompanidistriktet.
Det var legdet som betalte soldatenes uniformer og utrustning. 2 legder betalte tilsammen for 2 soldater og 1 reservesoldat 6 sietdalere årlig. I løpet av 10 år blev dette 40 riksdalere. Ordningen var meget hensiktsmessig for militæretaten, da vedlikehold av klær og utrustning herved skjedde automatisk uten direkte utgifter for staten, slik at man var sikret mot strykninger på budgettet. For legdene var det derimot en ganske tung byrde i tillegg til andre byrder. For de 40 rdl. skulde soldatene få ny overmundering (våbenfrakk) hvert 10. år, ny undermundering (resten av uniformen) hvert 5. år. Pengene blev innbetalt i regimentskassene, idet det var regimentet som sørget for å skaffe de nye uniformer når slitningsterminen var omme.
Under krig var slitet på uniformene så stort at staten måtte overta sin del av byrden. Soldatene blev da lønnet „på gevorben fot“ d. v. s. statskassen betalte regimentenes munderingskasser et bestemt beløp pr. dag pr. mann. Slitningsterminene blev på denne måten forkortet. Ved enhver innkalling til øvelse og mønstring skulde legdet skaffe soldaten forpleining for hele tiden, iberegnet mårsjen til og fra øvelsesplassen. Våbenøvelsene kostet derfor ikke statskassen noe, hvorfor man heller ikke risikerte noen innstilling av våbenøvelsene. Ja man har eksempel på at en dragonregimentchef på egen hånd kalte inn sine gevorbne kompanier oftere enn bestemmelsene fastslog! Med all anerkjennelse av det rosverdige heri, blev det dog betydet ham at han fikk la være med det. Ved innkallinger til festningsarbeide betalte legdet soldaten 8 sk. dagen til mat under marsjen til testningen, men senere sørget staten for kosten. Slike innkallinger falt derfor bort like efter år 1700 under fredsforhold, man nøidde sig med å bruke de gevorbne soldater. Under fredsforhold blev innkallingen kunngjort fra prekestolen. Ved mobilisering og under krig blev det brukt budstikker, idet kompanidistriktene var delt inn i ordrekretser. Systemet virket fortrinlig, som vi senere skal se. Vardene var også fremdeles i bruk til å varsle fiendtlig innfall i landet. For dragonenes vedkommende var dragonforordningen av 30/4 1692 den grunnleggende på denne tid. Dragonkvarteret d. v. s. den gård som stillet hest og mann, var fri for utskrivning av infanterisoldater, fri for innkvartering, fri for offentlig arbeide og skyss uten i ekstraordinære tilfelle, likesom 7 rdl. av kvarterets skatter blev brukt til betaling av dragonen, som herfor skulde vedlikeholde uniform og våben og selv skaffe sig og holde undermundering, 2 rdl. blev brukt til dragonens overmundering og 1 rdl. gikk inn i forskjellige regimentskasser. Til gjengjeld skulde kvarteret holde hest og dragon. Dragonkvarterene inntok således en merkelig særstilling. De var kommet i et eget kontraktsforhold til staten med bestemte piikter og bestemte rettigheter. Ordningen var oprinnelig frivillig fra kvarterets side, men dette kunde ikke senere si op kontrakten. Vi har den dag i dag mange kvarterer som har vært kvarter helt siden 1663, fra den tid ordningen blev innført. Det blev ikke ansett heldig at kvarterets eier selv var dragon, da dette kunde gå ut over gårdens drift. Dragoner som blev gårdeiere blev derfor dimittert. Det blev også ellers truffet bestemmelser for å holde kvarterene i hevd. En bygsler av krongods kunde fratas gården hvis han lot gården forfalle og selv en odelsbonde kunde isåfall fradømmes gården for sitt personlige vedkommende. Alle kvarterer — også odelsgårder — blev årlig kontrollert for å sikre sig at de blev holdt i hevd.
Fire kvarterer skulde sammen stille en reservedragon som blev øvet sammen med dragonene. Reservedragonene skulde følge med til mønstringer og innkallinger og i felt hver hjelpe 4 dragoner med å ta vare på hestene, teltene og annet utstyr, med foring o. s. v. De fire kvarterer skiftet i fred om å låne reservedragonene hest. Når en dragon avgikk fra tjenesten, skulde en reservedragon fortrinsvis rykke op og en ny reservedragon utskrives. Kvarterets eier (eller bygsleren) — utrederen — skulde skaffe og underholde en hest som måtte tilfredsstille visse krav. Han hadde rett til å bruke den til lettere arbeide, men bare slik at den alltid var i god stand. Våbnene blev både ved infanteriet og dragonene skaffet av staten.
Hvad hærens øvelser angår skal nevnes: Rekruttutdannelsen og enkeltmannsutdannelsen fant sted om søndagene på kirkebakken, avdelingsutdannelsen ved årlige, kortvarige kompani- og bataljonssamlinger. Utgiftene og byrdene ved våbenøvelsene failt som nevnt utelukkende på legdet (kvarteret) og den enkelte mann. Søndagseksersisen, hvori både rekruttene og de eldre soldater deltok undtatt de søndager de gikk til alters, fant i almindelighet sted efter gudstjenesten, men kunde også skje før, hvis gudstjenesten begynte sent. Denne sognsvise eksersis foregikk året rundt — ved dragonene 1 gang om måneden, ved infanteriet såvidt skjønnes hver søndag det var gudstjeneste. Noen bestemmelse for hvor lenge søndagseksersisen skulde vare hver gang er ikke funnet og var visstnok ikke gitt. Soldatene skulde dog være hjemme igjen søndags kvelden. Efter hevdvunnen sedvane varte de årlige kompani- og bataljonssamlinger ikke mange dagene, men noen uttrykkelig bestemmelse om varigheten var neppe gitt. Ved infanteriet blev det årlig holdt 2 kompanisamlinger og 1 bataljonssamling, ved dragonene 2 kompanisamlinger og 1 eskadronsamling. Av kompanisamlingene blev 1 holdt om vinteren og 1 efter våronna eller om høsten. Bataljon (eskadron-)samlingen blev holdt om sommeren undertiden nok like efter den ene kompanisamling. „Bataljonen“ var ikke noen taktisk enhet. Inndelingen var foretatt av hensyn til øveisene og antallet av kompanier innen „bataljonen“ varierte fra 2—5 -j- reserve-kompanier, helt avhengig av de geografiske forhold, særlig avstandene. De norske utskrevne avdelinger hadde efter foranstående ganske meget øvelse og fremforalt regelmessige øvelser. Svarte resultatet hertil? Gjennemgår en mønstringsrapportene fra de siste år før krigsutbruddet, finner man gjennemgående stor tilfredshet med soldatene. Enkeltmannsutdannelsen var god og sammenhengen innen avdelingen likeså. Bemerkelsesverdig er i denne henseende de rapporter Frederik IV’s utsending kammerjunker v. Platen gav våren 1710 efter mønstringer han hadde vært tilstede ved. Platen som sikkert i overensstemmelse med kongens ønske vesentlig hadde dårlige ting å fortelle om forholdene i Norge — det gjaldt å komme general Tritzschler tillivs — er full av lovord om avdelingenes eksersis. Han hadde bl. a. sett fremragende eksersis i bataljon. Oberst Kruses kamp i Høland 1716 er også rent eksersermessig sett bemerkelsesverdig.*) Disiplinen innen avdelingene var fortrinlig, slik som det forøvrigt kunde ventes av rolige bondegutter, som var vant til å slite vondt på sjø og fjell og i skog og til å greie sig i et knipetak på egen hånd.
Avdelingenes brukbarhet var i vesentlig grad avhengig av hvor lenge den enkelte soldat hadde stått i tjenesten. Ved å gjennemgå de tilgjengelige kilder er jeg kommet til følgende resultat. Ved det gevorbne regiment var det fra 1705 av foregått en sterk utsj alting av gamle soldater og nyhverving av folk som ved krigsutbruddet nettop var i sin aller beste alder. Hverving fant utelukkende sted i Norge. Regimentet var efter alt å dømme meget godt. Som følge av visse organisasjonsendringer blev i 1706 omtrent halvparten av styrken ved Smålenske, AkersJmsiske og Oplandske regimenter nyutskrevet. De 3 regimenter hadde ved krigsutbruddet for størstedelen unge folk som hadde vært soldater i mer enn 3 år. De var altså fullt utdannet og i den heldigste alder. Det Vesterlenske regiment fikk i 1707—08 omtrent 1100 mann nyutskrevne. Regimentet måtte derfor stå tilbake for de 3 andre nasjonale. Men det var efter alt som foreligger helt ferdig utdannet ved krigsutbruddet, særlig da det hadde vært kalit inn til ekstraøvelser som følge av de mange rekrutter.
Værre var det ved det Bergenhusiske regiment som vinteren 1708—09 fikk omtrent 1000 rekrutter. Men da regimentet først kom frem til Østlandet i desember 1709 var dette uten betydning for stillingen om høsten det år. I løpet av vinteren 1709—10 fikk regimentet den nødvendige ovelse og våren 1710 roser v. Platen også dette regiments eksersis. Ved de to dragonregimenter hadde av gang og tilgang i årene før krigen været jevnere og helt normal. Soldatene var derfor her noe eldre enn ved infanteriet, men dette er nærmest en fordel ved hesteavdelinger og gamle var dragonene ikke — de aller fleste sikkert mellem 20 og 30 år. Ved et av dragonregimentene var hestene delvis mindre tilfredsstillende. Alt i alt var de norske avdelinger ved krigsutbruddet meget gode. Det er funnet innberetninger fra uhildet hold om at disiplinen under sammendragningen høsten 1709 var utmerket. Mobiliseringen hadde vært helt mønstergyldig. Ved de 3 østlandske infanteriregimenter med en samlet styrke på 5700 mann var fremmøteprosenten hele 981/2 r/ døgn efter at den var meddelt den kommanderende general. Raskere kunde det ikke godt være skjedd. Kommandanten på Fredriksten regnet vinteren 1709—10 med at det vilde ta 36 timer fra han sendte ut innkallingsordren til de 3 nærmeste infanterikompanier som da var hjemme på legdene, til de vilde være på plass på testningen.
Hvad Idær angår var uniformene ved krigsutbruddet 1709 vistnok gamle da man var ved slutten av en slitningstermin, delvis var denne overskredet. Men de var iallfall fullt brukbare, selvom skotøiet delvis var meget litet tilfredsstillende. I løpet av vinteren 1709—10 fikk infanteriavdelingene nye uniformer. Utnistningen var delvis mindre god. Men den greidde sig. Utover våren 1710 blev ny utrustning skaffet tilveie. Avdelingene manglet kjøretøier ved krigsutbruddet og kunde ikke skaffe sig kjerrer til opmarsjen 1709. De måtte derfor i tilfelle ha brukt kløvning til avdelingstrenet. De fleste avdelinger hadde nye geværer og pistoler ved krigsutbruddet og de som ikke hadde det, fikk nye våben i løpet av høsten 1709.
Av vesentlig betydning var spørsmålet om mat og for — særlig under den foreliggende situasjon hvor det gjaldt å rykke inn i et fiendtlig land, som i sig selv ikke var rikt og som efter samstemmige innberetninger planmessig og helt selvfølgelig blev søkt blottet for det som fantes. Under våbenøvelsene blev de utskrevne avdelinger forpleiet av legdene og kvarterene. Magasinene skulde ikke tilfredsstille annet enn garnisonenes behov og garnisonene fikk i fredstid normalt bare utlevert brød, mens de måtte skaffe sig annen mat ved kjøp. Mobiliseringsbeholdningen bestod af hardtbrød, som kunde holde sig 3—4 år iallfall. Men beholdningene kunde ikke være for store, hvis de skulde kunne bli spist op i rimelig rulleringstid. Soldatene kunde jo ikke få bare hardtbrød heller hvor sundt dette enn er for tænderne. Kjøtt o. s. v. kunde ikke lagres, da soldatene heller ikke kunde forgis med salt og røket kjøtt. Norge kunde dengang likesålitt som nu brøfø sig selv. Nettoavlingen var mindre enn halvparten av normalt årsforbruk. Det blev dyrket nesten utelukkende havre og bygg. Høsten slog feil i Norge i 1709. Tilførslene av korn til magasinene ved sjøen kom i fredstid vanligvis utover høsten. De var ennu ikke begynt da mobiliseringen fant sted i 1709. Til innlandsmagasinene blev kornet og melet i fred transportert på vinterføre. Mobiliseringen og opmarsjen fant altså sted på den årstid da magasinene hadde minst av importert korn og da høstbløte veier gjorde transport av årets innenlandske avling vanskelig. Magasinene hadde efter foranstående små forråd av korn og mel og helt utilstrekkelige mobiliseringsbeholdninger av hardtbrød. Kjøtt og andre sulvarer og høi fantes ikke og beholdningene av havre var gjennemgående gamle og ubrukbare. Det er helt feilaktig, som ofte skjedd, å komme med bebreidelser fordi magasinene hadde små forråd. Forholdene hadde ubønhørlig tvunget frem den rådende ordning. En av de viktigste opgaver for den militære og civile ledelse ved krigsutbruddet måtte under disse omstendigheter være å skaffe mat og for. Enten ved tilførsler fra Danmark — den naturligste utvei for kornets vedkommende — eller ved rekvisisjon og kjøp innenlands — den naturligste utvei for sulvarenes og høiets vedkommende. Og forrådene måtte skaffes fort og dit hæren trengte dem. Opgavene var svære for det fåtallige og delvis nyengagerte intendanturpersonell — som det viste sig uløselige. Det vilde føre for langt å gå i detalje i denne henseende. Jeg skal derfor bare nevne følgende. Tilførslene fra Danmark uteblev helt høsten 1709. Det kom bare alt i alt 3500 tønner havre til de norske magasiner fra Danmark — ikke en eneste tønne brødkorn, rug og bygg. Først omkring 1./5. 1710 begynte kornskutene å komme fra Jylland og de danske øer. Man måtte derfor greie sig med det som fantes i landet eller som kom ved privatimport. Under disse omstendigheter er det ikke rart at forrådene på de 3 hovedfestninger Akershus, Fredrikstad og Fredriksten utover høsten 1709 gikk sterkt ned, så det ved årsskiftet av brødkorn bare var igjen 1450 tønner rug, 2 skippund rugmel og 175 tønner bygg ved de 3 magasiner tilsammen. Det var det civile embedsverk det i første rekke pålå å skaffe kornet. Det var ikke så meget å få på hvert sted, men alle monner drar. Alt i alt blev det så meget at det sammen med tienderestanser og magasinbeholdningene strak til til i det vesentlige å holde hardtbrødbakingen vedlike til midten av mårs 1710, selv om det ikke blev noen storbaking. Det hele var dog så lenge det varte å leve fra hånd til mund — ganske spennenne for: de ansvarlige menn, men ikke behagelig. Det var ikke nokk å få korn, det måtte også males og bakes til hardtbrød. Bakingen var i fred knyttet til magasinene. De militære bakerier hadde imidlertid ikke den nødvendige kapasitet for slik forsert storbaking som måtte settes igang høsten 1709. Da de militære bakerier ikke strak til måtte de civile myndigheter pålegge byene å hjelpe til med brødbakingen. Men denne enkeltmannsbakingen var ikke lett å få igang. Det var mange kilder til klikk og det klikket jevnt og ofte. Når den enkelte borger hadde fått mel, manglet han ofte ved og omvendt. Det var også vanskelig å få malt komet. Det gikk nokså bra på Fredriksten og Akershus hvor møllene lå bare noen få kilometer unda. Men i Fredrikstad måtte man helt til Moss for å få malt og ved landfestningene måtte man ty til gårdenes små bekkekverner. Disse forhold forklarer tilfulle at det ikke gikk så fort med å skaffe de forråd av hardtbrød som trengtes for et innfall i Båhuslen. Kjøtt og andre sulvarer fan tes som nevnt ikke i magasinene ved krigsutbruddet og blev heller ikke anskaffet høsten 1709. Først i begynnelsen av 1710 gikk det ut rekvisisjonev på kjøtt til hele Østlandet, Sørlandet og Vestlandet og utover våren og sommeren kom det rikelige forsyninger til Østlandets testninger. Høi måtte skaffes til hestene ved de kantonnerende tropper. På grunn av årstiden kunde det imidlertid ikke rekvireres fra fjernere liggende bygder. Man måtte nøie sig med å ta fra de nærmeste. På grunn av meget vanskelige føreforhold greidde disse ikke å levere så meget som det var beregnet. Tross en rekke meget skarpe påbud var det ikke mer enn såvidt man klarte å skaffe nok til hestenes underhold. Da hæren rykket hjem, var høimagasinene tomme. Utover vinteren blev det på vinterføret bragt høi frem til magasinene og til provisoriske oplagssteder langs kysten, fra de bygder som lå så nær at hestene ikke spiste op lasset på veien frem og tilbake. Utover sommeren 1710 blev høiet sjøverts bragt frem til grensemagasinene.
Det er en selvfølge at det for den norske hærs stilling ved krigsutbruddet 1709 vilde ha vært av vesentlig betydning om man hadde hatt nok penger til å skaffe det som manglet. Det blev høsten 1709 stillet ialt 100 000 riksdaler til rådighet av de norske statsinntekter. Det var alt man fikk inntil slutningen av mårs 1710 da det blev anvist nye 300 000 riksdaler. Disse var brukt op da Løwendal kom til Norge i slutningen av august. Det er mange steder blitt fremstillet slik at disse penger blev sendt op fra Danmark. Det er feilaktig. Det var anvisninger som blev sendt, anvisninger på norske statsinntekter som kom inn efterhvert fra delvis fjerntboende oppebørselsbet jenter, delvis klattevis. En kan finne mange eksempler på rent absurde betalingsveier. Det var ikke greit å være de ledende under slike forhold. Hvordan man egentlig slet sig igjennem fra uke til uke med så litet penger er ikke lett å forstå. Det blev å bygge på kredit lengst mulig, ikke å betale leverandørene før i siste liten og knapt nok da, å rekvirere varer uten å betale, å se til å få inn penger fortest mulig fra legdene og kvarterene for det de skulde levere, og å bundskrape offentlige fonds som var bestemt for andre formål. Og det gikk — på et vis.
Av vesentlig betydning for bedømmelsen av forholdene er veinettet, veienes beskaf fenhet og tilgangen på kjøretøier. I sin almindelighet kan en si at veinettet på Østlandet og i Trøndelag — hvad hovedveiene angår — var relativt tilfredsstillende, men veiene i sig selv dårlige, særlig under tæleløsningen om våren og under høstbløten. Det var jo ikke kunstveier man hadde og mange steder i Norge er jordbunden lere. Hvad det vil si å komme frem over lergrunn i vårløsningen eller høst-bløten med kjøretøier, vet bare den som har forsøkt det. Selvom det nok var brukbare veier langs de viktigste tilførselsveiene, så manglet det veier ned til hovedveiene fra sidebygder og fra de enkelte gårder, da datidens norske bønder kjørte litet på sommerføre utenfor gården. De hadde derfor heller ikke stort av hjuldoninger. Selv storbygder mellem Kristiania og Drammen hadde ikke nok kjerrer. Ennu værre var det selvfølgelig i de distrikter som lå langt fra hovedveiene. Hvor man kunde komme til blev derfor sjøtransporter brukt. Oslof jorden og Trondheimsf jorden blev av meget stor betydning og innsjøer og elver blev nyttet ut i en utstrekning som idag er forbausende. En finner tilsvarende forhold i Værmland f. eks. Selv om veiene var adskillig bedret i de sidste 25 år forut for krigsutbruddet, voldte de de største vanskeligheter for forsyningstjenesten og øket i voldsom grad de byrder som måtte legges på civilbefolkningen. Som før nevnt manglet hæren stort tren. Dettes opgaver måtte derfor pålegges bønderne. Når en transport skulde finne sted måtte det opbys det nødvendige antall hester med kjøredoninger, ofte fra fjerntliggende bygder. Om vinteren gikk det nokså bra sålenge en hadde sledeføre. Men på bar mark blev kløv og slep det almindeligste utstyr. Og da måtte tallet av folk og hester økes omtrent til det dobbelte og vel så det.
Den norske legdshær en blitt kalit en hær i kantonnement. Billedet er treffende: Befalets bopel i distriktet, søndagseksersisen som gjorde at soldatene stadig måtte være i uniform, foruten våbenøvelsene 3 ganger om året, klærne, utrustningen og våbnene som lå på legdet eller kvarteret — alt måtte bidra til at soldaten hele tjenestetiden måtte føle sig som militær og at den civile befolkning betraktet ham slik. Dette fremgår da også av våre folkeeventyr, hvor man ikke sjelden treffer på dragonen og soldaten hjemme på gårdene.
Ved siden av den ordinære hær hadde vi i Norge fra gammel tid folkeopbudet — „de utvalgte“ eller „landdragonene“. Det siste var på denne tid den vanlige betegnelse. De norske landdragoner var altså et organisert folkeopbud, tilfots, og således noe helt annet enn de danske landdragoner. Det viste sig efter legdshærens 3 første kriger meget ønskelig å få organisert et libvalg av det almindelige folkeopbud — også av hensyn til jordbruket. Ved Gyldenløves instruks av 16/8 1673 fant dette sted, — fra denne tid skriver benevnelsen „de utvalgte“ sig. Alt fra første stund blev det fastslått at hærens of fiserer ikke skulde ha noe med de utvalgte å gjøre i distriktet. De var her bare avhengig av amtmann og foged. Når de blev kallt inn til tjeneste under krig, skulde de stå under militær kommando. Fogden skulde være chef for de opbudte bondekompanier og ha noe militært befal til hjelp. Den hjemmeværende almue skulde sørge for mat, våben og ammunisjon. Organisasjonen blev fullt gjennemført før Gyldenløvefeiden og blev selvfølgelig holdt ved makt under krigen. Men under fredsårene 1680—1700 forfalt den nærmest helt, om det enn er bevart småtrekk som viser at det var noe liv i organisas jonen hele tiden. Under rustningene i 1699—1700 fant det en reorganisas jon sted på det grunnlag som Gyldenløve hadde skapt, og organisas jonen var helt effektiv i årene 1700—1703. Men så kom en ny forfallsperiode som varte til krigsutbruddet 1709. I sin opmarsjplan i 1709 regnet Tritzschler med omtrent 3500 landdragoner på Østlandet til forsterkning av garnisonene og avsnittsbesetninger d. v. s. en landdragon pr. infanterilegd. Det blev om høsten og vinteren anslagsvis kallt in •— delvis turvis — henimot 3000 bønder til vakthold langs grensen. I Trøndelag var styrken omtrent 2000 mann. Selve organisas jonen var da forfallt. Men grunnlaget var der og sommeren 1710 var organisas jon en på Østlandet i full orden. Styrken var da inndelt i 20 landdragonkompanier på Østlandet med løitnanter som kompanichefer og med endel annet befal og spill. Den militære innflytelse blev efterhvert sterkere og sterkere og landdragonene blev øvet i distriktet av regimentenes befal. Men landdragonene var dog hele tiden et folkeopbud — eller et utvalg av folkeopbudet — iallfall til 1718. Det organiserte folkeopbud — landdragonene — tråtte imidlertid ikke helt i steden for det almindelige folkeopbud. Hvis det trengtes og det blev krevd måtte dette møte til siste mann. Det almindelige folkeopbud blev også kallt inn flere ganger fra større og mindre områder såvel under den første krigsperiode 1709—12 som i 1716. Dette almindelige folkeopbud blev kallt mann av huse — mannhusingene. Bønderne var også — og det biir da i realiteten det almindelige folkeopbud — under hele krigen pålagt vardevakt over det hele østenfjelske Norge og langs kysten år efter år, hele året rundt. Bønderne hadde også andre tunge, personlige byrder som følge av krigen. Nevnt er før transport av forsyninger til avdelinger og testninger. En tung byrde var også holdhestplikten — relaislinje langs de viktigste operasjonslinjer, hvor det med passende avstand altid stod 1—6 hester færdig for påkommende tilfelle til bruk for befalingsmenn eller ordonnanser. Antallet avhang av hvor spendt situas jon en var.
I alle planer for operas joner i Båhuslen, både norske og svenske, fremheves meget sterkt betydningen av å være herrer i skjærgården og herrer på havet utenfor. Under alle krigene i det 17. århundrede viste dette sig tydelig og den norske hærs ofte fremgangsrike operas joner skyldes ikke minst overlegenhet tilsjøss. Det fantes i Norge på denne tid en egen norsk skjærgårdsflotilje som i fredstid lå i Kristiansand. Den bestod av ialt 3 galeier, 3 brigantiner, 6 skjærbåter, 1 liten fregatt, 1 galiot og 1 hukkert. Vinteren 1709—10 blev den forsterket ved bygging av 3 nye galeier og 2 skjærbåter eller brigantiner. Fartøiene og fartøisutstyret var i og for sig iorden, men bestykningen, ammunisjonsutstyret m. v. var mangelfullt, så flotiljen kunde ikke brukes som egentlig krigsinstrument høsten 1709 før disse mangler blev rettet, og det blev de først i 1710. Det var en liten styrke (vel 50 mann) fast ansatte ved flotil jestas jon en i Kristiansand. Besetningene blev tatt fra de innrullerte sjøfolk i kystdistriktene. I 1709 blev kallt inn omtrent 700 sjøfolk, i 1710 henimot det dobbelte antall. I alle de felttogsplaner som blev utarbeidet høsten 1709 fremholdes det meget sterkt at et innfall i Båhuslen måtte sikres i høire flanke ved en sjøgående eskadre. I Norge fantes ingen sjøgående eskadre i fredstid, mens det var en ikke ubetydelig eskadre av små orlogsskib og fregatter i Gøteborg. Det blev ikke sendt noen del av fellesflåten til norske farvann før tidlig på sommeren 1710. Efter en måneds forløp blev den igjen trukket tilbake til hovedflåten i Østersjøen og først samtidig med Løwendals komme til Norge i august 1710 kom igjen en eskadre for en tid til de norske farvann.
Den norske hærs avdelinger var ved krigsutbruddet 1709 som nevnt vel utdannet. Disiplinen var god og avdelingene godt i chefenes hånd. Den enkelte avdeling hadde et meget høit mobiliseringsberedskap. Opmarsjen måtte derimot nødvendigvis ta larig tid for den samlede hær, da mange avdelinger hadde svære avstander å tilbakelegge, for en stor del ad fjellveier som vi idag knapt vilde kalle annet enn stier. Hæren som helhet betraktet manglet også i fred flere helt nødvendige hærorganer som måtte improviseres ved krigsutbrudd. Det fantes også mangler ved utstyret som det krevdes bevilgninger for å holde vedlike og som det under datidens forhold tok tid å få rettet på, da man i Norge av mangel på industri i vesentlig grad måtte basere sig på håndverksdrift. Forholdene i vårt land hadde for fredsforhold fremtvunget en ordning av forpleiningen som nødvendiggjorde en hel orhorganisasjon for at forpleiningsvesenet skulde bli effektivt for krigsoperasjonene. Landets svære utstrekning, dets natur (fjell- og skogstrekninger), den spredte befolkning og glisne bebyggelse •— alt sammen bidrog til at krigsforberedelser måtte ta tid. Tross den enkelte avdelings høie kvalitet måtte hærens overgang fra fredsfot til krigsfot derfor gå langsomt. Vi så dette under Gyldenløvefeiden og under krigsforberedelsene i 1699—1700. Dette forhold var ikke til å komme forbi når det gjaldt en strategisk offensiv. Dette er da også grunnen til at det ikke var mulig for general Tritzschler å gå til angrep på Sverige umiddelbart efter avdelingenes opmarsj i 1709. Den overilte, beordrede opmarsj høsten 1709 tvang ham derpå i sin tid av forpleiningshensyn til å la hæren gå hjem igen før avgjørelsen failt i Skåne.
Uten ved denne anledning å komme nærmere inn på spørsmålet vil jeg bare få nevne at de bebreidelser som er blitt rettet mot Tritzschler for hans optreden i 1709—10 i det vesentlige er uberettigede og urettferdige. Var ikke den norske hær blitt beordret til opmarsj straks ved krigserklæringen og det isteden var blitt gitt den tid og penger til de nødvendige forberedelser — eller var krigsforberedelsene blitt beordret satt igang straks efter overenskomsten i Dresden 28/6 1709, da krigen i realiteten var besluttet — da vilde den norske hær efter alt å dømme ha kunnet rykke inn i Sverige ikke lenge efter nyttår 1710 — nettop på den tid det vilde ha vært av betydning for den danske hær i Skåne. Men uten tid og penger til forberedelser var dette høsten 1709 en umulighet.
