Ufreds- og konfliktsforskning

Den norske jurist og historiker Sverre Hartmann fremsætter her nogle principielle betragtninger vedrørende konfliktforskning.

Det er et særkjenne ved sann vitenskapelig forskning at den ikke behøver å ha, ja ikke engang spør etter nytteverdi enn si konkret praktisk anvendelighet. Dette syn på vitenskapen og denne forskerens følelse av å ikke være forpliktet til å presse sine konklusjoner for å passe inn i døgnets skjema, bidrar i høy grad til å fremme evnen og viljen til objektivitet, eller, for å si det mere beskjedent, til ærlig subjektivitet. I løpet av de sidste årene er den såkalte freds- og konfliktsforskning kommet i fokus. Selv om den ikke representerer noe nytt, har den likevel fått en nyhetens preg, bl.a. fordi den er blitt tilført enkelte nye forskningsmetoder sammen med de forskjellige former for samfundsvitenskap og fordi verden kommunikasjonsmessig er i ferd med å bli een. Det er imidlertid ikke freden som sådan som er forskningens objekt. Den er målet, siktepunktet. Når man kalier opgaven for fredsforskning, løper man prinsipielt den risiko å forutsette »begrepsmessig« en nytteverdi, et konkret og praktisk formål, la gå i en mer eller mindre omfattende generell ramme. Man kan dermed uten at man er seg det bevisst komme i skade der å anfekte den vitenskapelige integritet. En ufredsforskning vil ikke så lett før til en sådan prinsipiell avsporing. Dessuten er det saklig sett en mere korrekt betegnelse, ja gjør det umiddelbart innlysende, at det er og bør være en intim sammenheng mellem ufreds- og konfliktsforskning og militærhistoriske og sikkerhetspolitiske undersøkeiser og analyser av krigens problem atikk i tradisjonell forstand. En videre fordel ved å kalle barnet ved dets rette navn er, at man ikke så hurtig kommer på den feilaktige forestilling, at en såkalt fredsforskning i motsetning til andre forskningsgrener kan gi et allsidig og uttømmende bilde på grunn av et bredt og nyansert kildegrunnlag både politisk, psykologisk og militært. Mens den vanlige historieforskning, selv den del som går inn under den noe paradoksale betegnelse samtidshistorie, har en tydelig tendens mot det forgangne, ligger det i betegnelsen freds- og konfliktsforskning et sterkt moment av morgendag og fremtid.

Allerede det burde mane til en viss forsiktigliet ved vurderingen av mulighetene for å løse oppgavene. De diplomatiske arkiver, de daglige avleiringer av kildemateriale ikke bare i utenriks- og forsvarsministerier, men også hos andre myndigheter og statlige instanser, må nødvendigvis i adskillig utstrekning være lukket for offentligheten. Svært meget av de faktiske opplysninger og vurderinger, som vil være avgjørende i den politiske og militærpolitiske beslutningsprosessen, er fortrolig stoff: Heller ikke er det ukjent, hvordan nettopp avgjørende sider av en sak ikke finner noe nedslag på papiret, fordi det mellem dem, som på høyt plan vurderer og tar standpunkt på handlingstiden, er kjent og selvfølgelig. Derimot kan en detalg eller et særproblem bli gjenstand for skriftlig utredning og et selvstendig standpunkt.

Når historikeren kommer mange år senere og søker primærmateriale for sine analyser av sammenhengen, vil han risiker å komme skjevt ut om han holder seg til de skriftlige kilder og ser bort fra de felter, som ikke er dekket av dokumentarisk material. Dette er også en advarsel til den utpregede »fredsforsker« som til og med befinner seg i et skjæringspunkt mellom idag og imorgen. For det første vil han like lite som den tradisjonelle historier få adgang til klausulert kildemateriale. Og i dagens samfunn med alle former for muntlige kommunikasjonsmidler vil det skriftlige bedømmelsesgrunnlag ha en stigende tendens til å smalne. Regjeringskontorene og aller mest et utenriksministerium må kunne operere med en bred margin av opplysninger, som ikke er tilgjengelig for utenforstående, hva enten det gjelder landets menige borgere eller utlandet. Det finnes ingen stat, stor eller liten, som kan drive en fornuftig utenrikspolitikk med helt åpne kort. Den dag en slik utopi ble virkelighet, kunne noen hver ønske fredsforskningen tillykke. Da ville den ha avskaffet seg selv. Fordi det således er store områder, som er og til og med forblir hemmelige eller uavdekket, vil en aldrig så intens freds- eller ufredsforskning ikke kunne nå frem til tilfredsstillende analyser og brukbare prognoser.

Men mangelen på mulighet av å nå det fullkomne eller ønskelige, behøver ikke ta motet fra forskerne. Det lønner seg bare å stikke fingeren i jorden og lukte, hvor man står. Stiller man nemlig ufredforskningen under falske fortegn, og kalier den fredsforskning, kan man i iveren komme til å overse vanskeligheter. Og det kan ingen være tjent med. For det er ikke spørgsmål om en romantisk lek med fredstanker, men om liva man på et nøkternt, realistisk grunnlag kan gjøre for å føre vår skrøpelige verden ihvertfall noen små skritt fremover. Meget ville være vunnet om man fra tid til annen kunne avdekke misforståelser som virker konfliktskapende. Mangel på viten kan være fredens fiende nr. 1.

Stormaktenes interessepolitik er det nok ikke så veldige store sjangser til å påvirke. Men det forhindrer ikke at det fremdeles finnes felter der avklaring og tydeliggjørelse kan ha den aller største verdi. Man har i Norge vært relativt liberal, når det gjelder å slippe historikere og samfundsforskere til kildematerialer, selv av forholdsvis fersk opprinnelse. Man har i løpet av det siste året til og med latt statsvitenskapsinenn i administrasjonens forskjellige kontorer få foreta undersøkeiser og intervjuer med sikte på å kartlegge karakteristiske sider ved beslutningsprosessen i et moderne samfund like under det ansvarlige politiske plan, statsråds-og regjeringsplanct. Byråkratiets rolle i heslutningsprosessen turde ha stor interesse for en rekke forkninggrener. Ufred-og konfliktsforskning står i virkeliglieten i den aller nøyeste sammenhæng med den tradisjonelle historieforskning. Det gjelder bare å ta for seg konfliktstoffet idag med de begrensede m uligheter man har for å titte helt hak kulissene hos aktører og stater. Man må også hestrehc seg for å kartlegge de utpreget historiske problemer, der man tross alt har større muligheter for å få adgang til den del av opplysninger og vurderinger, som har konkretisert seg i et skriftligt kildemateriale. Fremdeles er bl.a. første verdenskrig og dens nordiske problematikk stort sett uutforsket. Den som har hatt anledning til i noen utstrekning å befatte seg med disse årenes hendelser og fått adgang til ihvertfall en del av materialet ute og hjemme, føler seg forvisset om at en systematisk utforskning av disse svunne års problematik kan gi mang en nyttig opplysning til forståelse av de sider av begivenhetene, som man i dagens situasjon ikke har noen reell sjangse til å stifte direkte bekjentskap med.

Sverre Hartmann

PDF med originaludgaven af Militært Tidsskrift, hvor denne artikel er fra: PDF icon ufreds-.og_.konfliktforskning.pdf

Litteraturliste

Del: