Russisk forsvarsmakt og forsvarsøkonomi - mål og midler

Rolf-Inge Vogt Andresen, forsker, cand. phil., og Cecilie Sendstad, forsker, MA, Forsvarets Forskningsinstitutt, Norge.

Den økonomiske og politiske utviklingen i Russland de senere år har gitt en studie av russisk forsvarsøkonomi spesiell aktualitet. Bedringen i Russlands økonomiske situasjon har resultert i mer ambisiøse og målrettede planer for forsvaret. Det er nå sterkere grunn enn tidligere til å se planene for det russiske forsvaret som uttrykk for reelle muligheter. Etter flere års nedgang og tap av militær kapasitet og internasjonal innflytelse er det ikke overraskende at Russland har store ambisjoner for gjenreising. Denne studien søker å belyse forholdet mellom militære ambisjoner og økonomiske rammebetingelser. Det vil bli pekt på utviklingstrekk som går over hele den postsovjetiske perioden, men hovedvekten vil ligge på de senere årene med jevn økonomisk vekst, og prognoser for videre utvikling. Et overordnet mål er å prøve å bringe på det rene i hvilken grad ressurstilgang og -bruk vil ha som resultat at Russland settes i stand til å realisere uttalte forsvarspolitiske målsetninger. Hva slags forsvar kan Russland regne med å få for de økende bevilgningene? Hva kan den satsingen man nå ser innebære for forsvarsutviklingen i Russland på sikt? 

Utgangspunktet for en studie som denne vil være en ambisjon om å få innsikt i Russlands forsvarsevne. Kunnskap om hvor mye ressurser landet allokerer til sitt forsvar og hvordan disse ressursene blir brukt, vil kunne være et viktig bidrag til slik innsikt. Sammenhengen mellom et lands forsvarsbevilgninger og forsvarsevne er godt dokumentert: Forsvarsevne vil i noen grad kunne utledes av pengebruk, og jo mer effektiv ressursutnyttelsen er, desto klarere er sammenhengen. I denne studien har vi søkt å få en bred forestilling om Russlands forsvarsevne ved å vurdere ressursbruken fra flere ulike perspektiver. Av bevilgningenes størrelse følger begrensninger med hensyn til utrustning og mannskapsstørrelse. Videre kan man få et inntrykk av hvor høy prioritet forsvaret har ved å sammenlikne allokeringer til forsvaret med forsvarsbevilgninger i andre land, og ved å se på forsvarsandelen av landets ressurser sammenholdt med hvor mye som blir andre sektorer til del. Ressursfordelingen innad i forsvaret, som mellom ulike forsvarsgrener eller mellom drift og investeringer, kan klargjøre på hvilke områder og på hvilke måter landet kan utgjøre en militær utfordring. Slik kan en analyse av ressursbruk gi nyttig kunnskap om et lands evne såvel som vilje til forsvar. Figur 1 viser de ulike kildenes beregninger av russiske forsvarsutgifter. Kun SIPRI gir konsistente oversikter for hele den postsovjetiske perioden. Beregningene i Military Balance før 1998 fremstår som ufullstendige og uklare og er derfor ikke tatt med. FN og Nato oppgir kun tall fra 2000 og fremover. Dataene fra FN, Nato og SIPRI er inflasjonsjustert til 2006-verdi i henhold til konsumprisindeksen (KPI) slik den er beregnet av Det Internasjonale Pengefondet (IMF). 

Videre kommer det forhold at en del bevilgninger som i vest vil bli regnet som forsvarsrelevante, som for eksempel bevilgninger til Innenriksstyrkene, ikke er en del av det russiske forsvarsbudsjettet, men går over budsjettkapittelet ”Nasjonal sikkerhet”. Dette betyr ikke at denne typen bevilgninger holdes helt skjult i forsvarssammenheng. Russland er blant de land som årlig innrapporterer forsvarsutgifter til FN. Rapportene utformes etter en felles mal hvor det blant annet spørres etter utgifter til paramilitære styrker, og det gis en definisjon av hva slags styrker som faller inn under betegnelsen. Under dette punktet fremkommer det i de russiske rapportene betydelige summer som etter alt å dømme går til blant annet Innenriksstyrkene og Grensevakten, dersom Russland har rapportert i henhold til retningslinjene. 

Men hvilke styrker det dreier seg om, fremgår ikke eksplisitt.2 Uansett hvor og hvordan forsvarsutgifter er ført, vil det i regelen være slik at summer kun presenteres på et overordnet nivå. Tall er sjelden og i liten grad brutt ned på ulike typer aktiviteter eller materiell. Om man skal få mer detaljert oversikt, må man som oftest basere seg på opplysninger som fremkommer mer tilfeldig og usystematisk, for eksempel i uttalelser fra politikere og høyere offiserer. 

Offentlig innsyn i forsvarsøkonomi

Offentlighetens innsyn i forsvarsøkonomiske disposisjoner og muligheter til å påvirke ressursbruken var i sovjettiden fraværende. Økt åpenhet – glasnost – var et av Gorbatsjovs viktigste reformprosjekter. Det gav ganske raskt merkbare resultater, også i forholdet mellom forsvaret og resten av samfunnet, og utviklingen mot større åpenhet fortsatte de første årene under Jeltsin. Men prosessen stoppet opp mot slutten av 1990-tallet, og under Putin har den i noen grad blitt reversert.3 Opplysninger om hvor mye forsvaret kostet var før 1989 i praksis ren desinformasjon. Det fantes ikke et forsvarsbudsjett i normal forstand. I 1991 fikk man noe som liknet på budsjettstyring i form av et utkast til forsvarsbudsjett. Sovjetunionen rapporterte i oktober 1990 for første gang til FN om militære utgifter.4 Rapporten ble offentliggjort i fulltekst i sovjetisk presse. Det var noe helt nytt – for første gang presenterte man opplysninger om hvor mye som gikk til hver forsvarsgren, med unntak av de strategiske rakettstyrkene, og til hovedkategorier av våpensystemer. Russlands første egentlige forsvarsbudsjett ble vedtatt av nasjonalforsamlingen i 1992. Det inneholdt opplysninger om planlagt forbruk under ganske vide overskrifter – operasjoner og vedlikehold, anskaffelser, forskning og utvikling (FoU), militær byggevirksomhet (i hovedtrekk tilsvarende norsk EBA – eiendom, bygg og anlegg), militære pensjonsutbetalinger og Atomenergidepartementets ressursbruk til utvikling og produksjon av kjernefysisk materiell og utstyr. I årene 1992–97 offentliggjorde man samlede budsjettbevilgninger til forskning og utvikling, anskaffelser og EBA. 

Men selv for representanter i nasjonalforsamlingen var det begrenset tilgang til detaljer. Senere ble også sammendragene med informasjon om forskning og utvikling, anskaffelser og EBA unntatt offentlighet. Siden har russisk praksis vært langt mer restriktiv enn praksis i de fleste utviklede demokratier, og det er i dag lite som tyder på bevegelse i retning større åpenhet. Forsvarsdepartementet og Generalstaben har i mange tilfeller vært imot offentlighet. Det vises blant annet til ”Lov om statshemmeligheter”.5 Loven hjemler hemmelighold av opplysninger om budsjettbevilgninger til alt som gjelder nasjonal sikkerhet og åpner kun opp for offentliggjøring av overordnet informasjon i sammendrags form. Finansdepartementet, som mot slutten av 1990-tallet fikk mer kontroll med fordeling av budsjettmidler, har i sitt arbeid etterstrebet transparens for egne formål, men ikke ivret for å gi offentligheten innsyn. Statsdumaens forsvarskomité, eller i alle fall komiteens ledelse, har vært den offentlige instans som i størst grad har arbeidet for åpenhet. Med budsjettet for 2003 ble det gjort fremskritt i retning økt innsyn, men det gjenstod mye.6 Statsdumaen får svært begrenset informasjon om planlagt forbruk på undernivåene i forsvarsgrenene. Innholdet i Forsvarsordren – den årlige bestillingen av våpen, forsyninger, militær forskning og utvikling, med mer – er i henhold til loven om statshemmeligheter gradert informasjon. Opplysninger om forsvarsindustrien offentliggjøres i større grad enn tidligere; Internett har her spilt en vesentlig rolle. Våpeneksport er fremdeles omgitt av betydelig hemmelighold, nå gjerne under henvisning til behovet for å bevare forretningshemmeligheter. Rapportene til FN om militære utgifter har etter hvert fått et mer begrenset innhold, og rapportene har ikke blitt offentliggjort i Russland, til forskjell fra praksis i Sovjetunionen. Russland har siden 1992 oversendt årlige rapporter til FNs register over konvensjonelle våpen, men med betydelige utelatelser og svært få detaljer.7 En av de fremste observatørene av russisk forsvarsøkonomi, Julian Cooper ved Universitetet i Birmingham, har konkludert med at Russland har beveget seg bort fra hemmeligholdet i sovjettiden, men at man ennå er et godt stykke unna den åpenheten som er nødvendig for at offentligheten skal kunne føre kontroll med hvordan forsvarsmidlene brukes. Årsaken ligger imidlertid ikke bare i den sovjetiske arven, men også i det forhold at flere myndighetsinstanser ser seg tjent med begrenset innsyn: ”Progress has undoubtedly been made in post-communist Russia in opening up the military-economic sphere to greater parliamentary and public scrutiny, but the legacy of excessive secrecy has proved to be very difficult to overcome ... But it is not only the Soviet legacy that hinders progress: various government agencies, in par ticular the MOD itself, other ’power’ ministeries, and to some extent Minfin [Ministry of Finance], find limited transparency convenient.”8 De siste årene har stadig flere budsjettposter blitt lukket for offentlig innsyn. I 2003 utgjorde hemmeligstemplede utgifter 9,5 % av de totale utgiftene i statsbudsjettet. For 2007-budsjettet er tallet 12,2 %. I samme periode har andelen hemmelige utgifter i bevilgninger til forsvaret steget fra 36,2 % til 45,6 %, mens tilsvarende tall for bevilgninger til sikkerhet og lov og orden er 22,4 % og 31,3 %. Flere observatører har påpekt at mangelen på innsyn lett kan føre til ineffektiv og ukontrollert pengebruk, og at hemmelighold fremmer korrupsjon.9

Russisk økonomi

Russisk BNP har vokst sterkt siden 1999 (figur 2).10 Årlig vekst har i gjennomsnitt ligget på 6,7 %.11 Prognoser fra Russlands statistikktjeneste ”Rosstat” tyder på at veksten i inneværende år vil kunne bli på over 7 %.12 Utsiktene fremover er gode. Med fortsatt høye priser på energi vil BNP kunne vokse med over 6 % årlig de neste to årene.13 Det vil innebære en liten nedgang, men veksten i Russland må allikevel karakteriseres som høy. I USA vokste BNP med 2,9 % i 2006, i EU med 3,2 %, i Tyskland 2,8 %, i Frankrike 2,2 % og i Norge med 4,6 %.14 I løpet av vekstperioden har russisk økonomi blitt en mer integrert del av økonomien i resten av verden: Mens Russland i 1997 hadde en nettoeksport på 2 % av BNP, var tallet for 2006 13 % (figur 2). 

Den langt viktigste delen av eksporten består av olje og gass, og mye av BNP-veksten er drevet av olje- og gassinntekter. I løpet av perioden 2000– 2006 steg verdens oljepriser nominelt i gjennomsnitt med 125–130 % USD, eller reelt med 210-215 % RUB.15 Denne trenden gjenspeiles i russisk økonomisk utvikling.16 Beregning og forvalting av olje- og gassinntekter er blitt et vesentlig element i budsjettarbeidet. Petroleumsinntektene utgjør i dag om lag en tredel av inntektene i det føderale budsjettet. Samtidig viser prognoser at den relative betydningen av disse inntektene vil reduseres fremover. I henhold til kalkyler fra det russiske finansdepartementet vil oljeog gassinntekter i 2008 utgjøre 6,81 % av BNP, i 2009 5,93 % og i 2010 5,24 %.17 Andre sektorer vil bidra mer til veksten fremover, og russisk BNP og føderale inntekter vil bli mindre sensitive for endringer i olje- og gasspriser. 

Forsvaret i samfunnet

Forsvar og forsvarsutgifter opptar en ganske spesiell plass i russisk samfunn og økonomi. Russland bruker en svært stor del av sine ressurser på forsvaret, så stor at landet skiller seg ut i forhold til de aller fleste av verdens stater. I det føderale budsjettet er kapittelet ”Nasjonalt forsvar”, der mesteparten av forsvarsutgiftene føres, nest størst og utgjør 15 % av totalbudsjettet.18 Tredje størst er ”Nasjonal sikkerhet og rettshåndhevelse”, som også inneholder betydelige forsvarsbevilgninger, med 12,1 %. Til sammenlikning trekker ”Utdanning” 5,1 % av budsjettmidlene og ”Sosialpolitikk” 4,1 %. Det forsvarsrelaterte forbruket må ses i lys av arven fra sovjettiden. Et av de viktigste målene med økonomisk virksomhet i Sovjetunionen var å sørge for finansiering av forsvaret. Ingen hadde oversikt over hvor stor del forsvarsutgiftene utgjorde av statens totale kostnader, men det var helt klart at andelen var langt høyere enn i noe markedsbasert demokrati av vestlig type.19 Med oppløsningen av sovjetsystemet ble forsvarsbevilgningene kraftig redusert. Den nye politiske ledelsen i postsovjetisk Russland hadde liten vilje til å satse på forsvaret. De enorme forsvarsutgiftene ble tvert imot sett på som en av hovedårsakene til at økonomien hadde brutt sammen. Men det militærapparatet Russland hadde overtatt var så stort at det fortsatte å forbruke en vesentlig del av statens midler. Forsvarsandelen i statsbudsjettet var fremdeles svært høy sammenliknet med de fleste andre land da Russlands økonomiske vekst startet i 1999, og siden har man latt andelen forbli ganske uendret. Forsvarsbudsjettet utgjorde 18 % av offentlig konsum i 2000, 16 % i 2007.20 Forsvaret har fått del i den positive utviklingen i russisk økonomi, og de siste årene har man kunnet registrere en fornyet vilje til å bruke penger på de væpnede styrker. Dette er ganske spesielt for Russland. I vestlige land har forsvarsbudsjettene vært holdt på et relativt konstant nivå og dermed blitt andelsmessig redusert. 

Forsvar vs sikkerhet

I tillegg til de ressursene Forsvarsdepartementet får tilført, bevilges det store summer til strukturer man kan betegne som forsvarsrelevante, men som ikke regnes som en del av de væpnede styrker. De viktigste blant disse er Innenriksstyrkene, Grensevakten og vaktstyrkene til president og regjering. Disse strukturene får det meste av sine midler over budsjettkapittelet ”Nasjonal sikkerhet og rettshåndhevelse”, som i inneværende års budsjett er på 662,9 mrd rubler. De får som de væpnede styrker også noen bevilgninger over andre budsjettkapitler. Russiske myndigheter ser forsvar og sikkerhet under ett i flere sammenhenger. Verneplikt kan avtjenes i Innenriksstyrkene såvel som i noen av politiets avdelinger. Forsvar og sikkerhet ses også samlet i en del spørsmål som gjelder materiell. Eksempelvis skal det statlige våpenprogrammet for 2007–2015 finansiere utvikling og innkjøp av våpen og utstyr til både forsvars- og sikkerhetsstyrker. Det har vært et mye diskutert spørsmål hvor stor del av bevilgningene til sikkerhet som skal inkluderes i beregninger av sovjetisk og russisk forsvarsforbruk. De variasjoner man finner mellom ulike kilder skyldes blant annet forskjellige vurderinger av hvilke sikkerhetsutgifter som bør medregnes. Regnskapsteknisk er disse variasjonene fullt håndterbare så lenge det i kildene opplyses eksplisitt hva som er inkludert. Dette fremkommer imidlertid ikke alltid klart. De senere årene har bevilgninger til sikkerhet økt mer enn bevilgninger til forsvar. Terrorberedskap og –bekjempelse har krevd økte ressurser. Viktigere er imidlertid personellvekst og økte lønnskostnader i politi og rettsvesen. Undersøkelser viser at de væpnede styrkers andel av totale forsvars- og sikkerhetsmidler i postsovjetisk tid har blitt redusert fra over fire femdeler til om lag to tredeler. De tjenester som skal ivareta statens sikkerhet – Den føderale sikkerhetstjenesten (FSB) og Tjenesten for utenlandsetterretning (SVR) – har fått en viss økning i sin andel, men andelen som går til opprettholdelse av lov og orden, inkludert all virksomhet som drives av Innenriksdepartementet, har hatt en langt sterkere vekst.21

Endringer i budsjettpraksis - forsøk på å skape orden

Ulike forhold knyttet til budsjettpraksis – klassifisering av utgifter, fordelingsmyndighet, rapportering, ansvar, med mer – har vært gjenstand for mye diskusjon, interessekamp og eksperimentering. På dette som på mange andre felt kan det se ut til at praksis og rutiner nå i større grad blir preget av en intensjon om stabilitet og forutsigbarhet. Dette kan også gi bedre overblikk over den russiske forsvarsøkonomien. I sovjetøkonomien hadde budsjetter en ganske annen og langt mindre betydning enn i moderne økonomier av vestlig type. For forsvaret spilte budsjetter kan hende en mindre rolle enn for noen annen gren av statlig virksomhet. Økonomien var militarisert ved at en usedvanlig stor del av produksjonen gikk til å dekke forsvarets behov. Hvor stor del det var snakk om, var det knapt noen som hadde presise forestillinger om, og forsvarsbudsjettet sa svært lite om hvor mye av statens ressurser som gikk med til forsvaret. 

Med innføringen av markedsøkonomi skulle statsbudsjettet i prinsippet begynne å fungere som styringsverktøy og gi økonomiske rammer for statens virksomhet. Under Jeltsin var man langt fra å etablere en slik orden. Inflasjon gjorde at budsjett som ble vedtatt ikke ble effektuert som forutsatt. Budsjettering ble vanskeliggjort ved at landets produksjon og statens inntekter stadig falt. Kampen om de begrensede budsjettmidlene foregikk ikke i ordnede former, og den interne fordelingen i budsjettene var bare i begrenset grad et uttrykk for den reelle fordelingen. Dessuten ble budsjetter ofte kraftig justert etter at de var vedtatt.22 I kampen om budsjettmidler på 1990-tallet kom forsvaret svært dårlig ut i forhold til tidligere tider. I konkurranse med andre deler av statlig og offentlig virksomhet hadde de militære store problemer med å få gjennomslag. Og forsvarets innspill i budsjettprosessen ble i stor grad ignorert av Finansdepartementet. Utover 1990-tallet ble det stadig mer åpenbart at en ryddigere budsjettprosess var en forutsetning for å få orden på russisk økonomi. Mot slutten av tiåret begynte Finansdepartementet å få en viss kontroll med koordinering av budsjettarbeid og fordeling av midler i vedtatte budsjett. Samtidig begynte også den russiske økonomien å vokse – 1999 var første år med vekst i postsovjetisk tid – og forutsetningene for bedret budsjettstyring var til stede. 

Under Putin har offentlige budsjetter i større grad gitt reell oversikt over økonomien, og de har som styringsverktøy fått en annen funksjon enn tidligere. Man har nå også utvidet tidsperspektivet i budsjettplanleggingen ved at det utarbeides budsjettplaner for perioder på tre år.23 Forsvarsbudsjettet for 2006 var det første som ble utformet i henhold til disse nye rutinene. Et årsbudsjett inngår i en treårig plan som oppdateres og justeres årlig. Mer forutsigbare budsjettrammer skal fremme kontinuitet i nasjonal planlegging.24 Treårsplanene er, til forskjell fra de årlige budsjettene, ikke lover, men de skal i prinsippet bare kunne forandres dersom det inntreffer endringer i prognosene som planene er basert på. Innholdet blir lovfestet for et år av gangen.25 Videre skal budsjettildelinger rettferdiggjøres i forhold til overordnede politiske mål slik disse fastsettes av president, regjering og nasjonalforsamling – en større del av pengene vil bli styrt mot bestemte avdelinger, tjenester og aktiviteter. Det er også meningen at budsjettansvarlige på ulike nivåer skal få større disposisjonsrett innenfor sine budsjettrammer. Målet er at dette skal gi en mer effektiv ressursutnyttelse. Det synes allikevel klart at de ulike instansene som er involvert i fordeling og utnyttelse av budsjettmidler ikke er tilstrekkelig koordinert. De senere år har Forsvarsdepartementet tilbakeført store beløp til det føderale budsjettet fordi man ikke har greid å finne anvendelse for alle midlene. Samtidig klages det på at man mangler ressurser til å løse akutte problemer, ikke minst når det gjelder lønninger og pensjoner. I 2003 skal Forsvarsdepartementet ha returnert 24 mrd rubler, i 2004 nesten 40 mrd. Høsten 2005 ble det fra Forsvarsdepartementet meldt at om lag 60 mrd ville bli tilbakeført fordi midlene var mottatt for sent til at de kunne brukes forsvarlig. I Finansdepartementet insisterte man på at pengene var blitt overført til riktig tid.26 Høsten 2006 så man det samme. Forsvarsdepartementet satt med betydelige midler som ikke var blitt benyttet. Samtidig godkjente presidenten i desember en ekstrabevilgning for 2006 på 24 mrd rubler til budsjettkapittelet ”Nasjonalt forsvar”. Det er en utbredt oppfatning at disse problemene ikke vil ta slutt i nær fremtid. 

Overordnede tall for forsvarsforbruk under Putin

I figur 4 sammenholdes russiske forsvarsutgifter med BNP, og man kan observere et ganske klart sammenfall i utviklingen. Figur 5 viser forsvarsutgiftenes andel av BNP. Om man baserer seg på SIPRIs data, som går helt tilbake til 1992, vil det fremgå at forsvarsutgiftene i dag ligger på et langt lavere nivå enn de gjorde ved oppløsningen av Sovjetunionen. Med dagens forsvarsandel av BNP og en vekstrate i årene fremover tilsvarende vekstraten i perioden 2001–2007, vil Russland først henimot 2015 nå nivået fra 1992. Utviklingen i forsvarsutgifter følger i Russland en annen trend enn i mange andre land. Det vanlige er at en stadig synkende andel av BNP går til forsvaret. Russland har derimot under Putin økt forsvarsandelen av BNP. Figur 5 viser at Russland ligger godt over Nato-snittet og også Norge. 

Drift og investeringer

En stor del av de russiske forsvarsbevilgningene går til å dekke driftskostnader (figur 6). I 2005 lå driftsandelen i henhold til FN-rapporten på 65 % av totale utgifter. De resterende 35 % er delt mellom investeringer & EBA og FoU, med henholdsvis 21 % og 14 %. Investeringsandelen er høyere enn den var i ganske nær fortid – på begynnelsen av 2000-tallet lå den rundt 10 %. Tallet for investeringer & EBA vil være det mest nærliggende utgangspunktet for sammenlikninger med investeringsmål i Nato-land. I vurderinger av de investerings- og driftstall som fremkommer fra russiske myndigheter i nasjonal sammenheng må man imidlertid ta i betraktning at det til grunn for tallene ligger en annen forståelse av drift og investeringer enn hva tilfellet er i Nato. Blant annet inkluderer investeringer både FoU og en del reparasjoner og modernisering. De siste årene har investeringsandelen ligget rundt 30–35 %. På lengre sikt har man tidligere satt som mål å få andelen opp i 70 %.27

Det tallet blir nå sjelden nevnt og ser ut til å ha blitt redusert til 50.28 Det er uansett klart at om Russland skal greie å opprettholde, enn si videreutvikle, sine kapabiliteter, synes det åpenbart at investeringsandelen er av kritisk betydning og må opp. 

Videre nedbrytning av totale driftsutgifter i personell- og andre driftskostnader viser at personell har utgjort i underkant av 60 % av totale driftsutgifter, eller rundt 270 mrd rubler, de senere årene. Personellutgiftene har økt, totalt 49 % reelt fra 2000 til 2005. Dette er i en periode hvor det samtidig har foregått kutt i antall ansatte i Forsvaret. De økte personellutgiftene kan skyldes stigende utgifter til lønn. 

Forsvarsutgifter fordelt på objekt

Fordelingen av utgifter på objekter (figur 8) viser at de klart største kostnadene er knyttet til landstyrkene. I 2005 dreide det seg om 30 % av samlede utgifter. 

Personell og personellutgifter fordelt på objekt

Figur 7 viste at det er personellutgiftene som utgjør den største andelen av totale driftsutgifter. I figurene 9 og 10 er personell og personellutgifter fordelt på objekt. Det fremgår at størsteparten av personellet hører til landstyrkene, og landstyrkene har også den største andelen av personellutgiftene. I 2005 var ca 50 % av alt personell i landstyrkene. Samtidig hadde landstyrkene 40 % av personellutgiftene.29 Årsaken til at personellutgiftene i landstyrkene utgjør en lavere andel av totale personellutgifter enn personellandelen skulle tilsi, kan være at menige utgjør en større del av personellet i hæren enn i de andre forsvarsgrenene eller fellesavdelingene/-tjenestene. Så mye som 20 % av totale utgifter til personell i 2005 er ikke fordelt på objekt. Det fremgår ikke hva slags personell det kan dreie seg om. Om det er personell på fellesobjekter, må det være objekter som ikke omfattes av CSC, som står spesifisert. 

Planer og ambisjoner for der russiske forsvaret

I postsovjetisk tid har det i russisk offentlighet fremkommet mange ulike vurderinger av hva som bør være det russiske forsvarets struktur og oppgaver. Under Jeltsin og et stykke inn i Putins første periode kunne man registrere tydelige meningsforskjeller på høyeste nivå. Ikke sjelden syntes det å være motsetninger mellom Forsvarsdepartementet og generalstaben. De siste årene har inntrykket vært at utviklingen har gått i favør av den politiske ledelsen. De motsetninger som måtte finnes, holdes i større grad skjult. Retning og mål for utviklingen av forsvaret angis i offisielle dokumenter og autoritative redegjørelser og uttalelser fra president og forsvarsminister. 

Militærdoktrinene av 1993, 2000

Grunnlaget for det russiske forsvarets struktur og virksomhet uttrykkes formelt i landets militærdoktrine. Russlands første militærdoktrine ble vedtatt i 1993 og ble erklært å være doktrine for en overgangsperiode. På 1990- tallet var det russiske forsvaret preget av generelt forfall og sviktende militær evne, slik det ble demonstrert i Tsjetsjenia. Tilstanden i russisk økonomi gjorde forsvarspolitiske ambisjoner irrelevante, og doktrinen fikk aldri noen reell betydning. Det viktigste elementet bestod i at Russland, til forskjell fra Sovjetunionen, forbeholdt seg retten til førstebruk av atomvåpen. I april 2000 ble en ny doktrine godkjent av dengang fungerende president Vladimir Putin. Russland ble fortsatt beskrevet som et land i en overgangsfase preget av økonomisk ustabilitet. Doktrinen bar preg av å ha blitt til med Natos aksjon mot Jugoslavia i 1999 som en del av bakteppet. Humanitær intervensjon ses som truende, og Russland ønsker en ”multipolar” verdensorden. Doktrinen var også preget av konflikten i Nord-Kaukasus ved at militære trusler innenfor statens grenser var viet mye oppmerksomhet. Samarbeid med Vesten ble tonet ned til fordel for militærteknisk og sikkerhetspolitisk samarbeid med de andre landene i Samveldet av Uavhengige Stater (SUS). Atomvåpen ble beskrevet som et avskrekkingsvåpen som kun vil bli tatt i bruk dersom landets eksistens er truet og alle andre midler har vist seg utilstrekkelige. 

"Ivanov-doktrinen"

Doktrinen av 2000 er formelt sett fremdeles gjeldende, men reelt ganske uinteressant. Utviklingen i forsvarsplanleggingen i Russland de senere år må ses i lys av den økonomiske veksten landet har hatt siden årtusenskiftet. President Putin har hele tiden gitt uttrykk for at han ønsker å gjenreise Russlands militære kraft og innflytelse, og forsvarsminister Sergej Ivanov har fulgt opp med ambisiøse mål og en åpenbar vilje til å gjennomføre grunnleggende reformer og forbedringer.30 I oktober 2003 holdt Ivanov en redegjørelse for presidenten om gangen i forsvarsreformene og målene for arbeidet videre. Redegjørelsen ble uoffisielt kalt ”Ivanov-doktrinen”, og den avløste i realiteten doktrinen fra 2000.31 I ”Ivanov-doktrinen” blir det fastslått at Russland er i ferd med å overvinne krisen, og at landets makt skal gjenreises.32 Nye former for væpnet konflikt krever nye reaksonsmåter. Trusselen fra Nato blir tonet ned, mens det legges mer vekt på lavnivå-konflikter og transnasjonale trusler. ”Ivanov-doktrinen” gir uttrykk for Forsvarsdepartementets syn og er en markering av rollefordelingen mellom forsvarspolitisk ledelse og generalstaben, til Forsvarsdepartementets fordel – det er klart hvor politikken skal utformes. Generalstaben skal konsentrere seg om strategisk planlegging og analyse. Det blir ikke lagt opp til flere betydelige endringer i de væpnede styrkers størrelse eller struktur. Kursen settes for det videre arbeid i to sentrale spørsmål: Det blir ikke foretatt noen prioritering mellom konvensjonelle og kjernefysiske styrker ― begge skal styrkes. I spørsmålet om mannskapstall blir det fastslått at Russland skal ha minst én million mann under våpen. Det betyr at det er uaktuelt å gå over til et 100 % vervet forsvar. Dokumentet angir tre hovedkategorier av trusler. Som eksterne trusler nevnes innblanding i Russlands indre anliggender og ustabilitet i naboland. Blant mulige interne trusler er forsøk på å endre den konstitusjonelle orden med makt, opprettelse av og støtte til ulovlige væpnede grupper, ulovlig våpenhandel og annen organisert kriminell virksomhet, samt aktivitetene til radikale religiøse, separatistiske eller nasjonalistiske bevegelser. Som tredje hovedkategori regnes transnasjonale trusler, herunder aktivitetene til organisasjoner knyttet til internasjonal terrorisme, trening av væpnede grupper i andre land for angrep i Russland og grenseoverskridende kriminalitet. ”Transnasjonale trusler” er en ny kategori i forhold til tidligere dokumenter. 

Utkast til ny militærdoktrine

Høsten 2006 ble det arbeidet med et utkast til ny militærdoktrine, og i september ble det meldt at utkastet snart var klart for behandling i regjeringen og deretter presidentens godkjenning.33 Arbeidet har imidlertid blitt forsinket, og pr august 2007 er det ganske uklart når den nye doktrinen blir klar.34 En av grunnene til at arbeidet trekker ut skal være at det ennå ikke foreligger et oppdatert nasjonalt sikkerhetskonsept som skal tjene som grunnlag for blant annet militærdoktrinen. Arbeidet med ny militærdoktrine har vært preget av strengt hemmelighold, men noe av innholdet i utkastet er blitt kjent. Doktrinen fra 2000 var, som doktrinen fra 1993, ment å være doktrine for en overgangsperiode ― perioden for etablering av en demokratisk stat, omstrukturering av landets militære organisasjon, med mer. I utkastet til ny doktrine er elementet av midlertidighet borte.35 Det slås fast at Russland er en demokratisk stat. Ivaretakelse av de tjenestegjørendes materielle kår og sosiale rettigheter er spesielt fremhevet – i den nye teksten skal dette punktet ha blitt satt øverst på prioriteringslisten. Sergej Ivanov har flere ganger argumentert med at det ikke kan være snakk om noe forsvar overhodet dersom ikke de militæres grunnleggende behov og rettigheter er ivaretatt. Videre følger opprettholdelse og utvikling av den kjernefysiske avskrekkingsstyrken, som skal være i stand til å slå tilbake enhver mulig militær trussel i dag og i fremtiden. Arsenalene skal oppdateres. Finansiering av forsvarsindustrien skal styrkes – det forsvarsindustrielle kompleks (”OPK”)36 må ha høy prioritet om moderniseringen av forsvaret skal lykkes. 

I trusselvurderingene rangeres USA som Russlands mest sannsynlige fiende, fulgt av Nato og internasjonal terrorisme. Som den mest aktuelle trusselen mot Russlands sikkerhet anføres fremmede staters innblanding i Russlands indre anliggender – ”enten direkte eller via strukturer de støtter – og muligheten for voldelige anslag mot den konstitusjonelle orden i de postsovjetiske stater, noe som vil kunne føre til ustabilitet i grenseområder”.37 Om atomvåpen heter det at Russland ”går inn for ikke-spredning” av atomvåpen og leveringsmidler. I den gjeldende doktrinen fra 2000 er dette uttrykt sterkere – der snakkes det om at Russland er for ikke-spredningsregimets ”universelle karakter”. I avsnittet om sammensetning av de væpnede styrker legges det vekt på hurtigreaksjonsavdelinger i hæren, flvåpenet, marinen og luftlandestyrkene. Disse avdelingene skal bestå av profesjonelle og utgjøre kjernen av de avdelingene som utfører stridsoppdrag. Russiske styrker skal kunne anvendes dersom russiske borgere i utlandet er truet – dette punktet er nytt i forhold til den gjeldende doktrinen av 2000. Russiske borgere som bor i andre SUS-stater skal ikke kunne kalles inn til militærtjeneste, men de kan la seg verve. Dette vil blant annet gjelde innbyggere i Abkhasia og Sør-Ossetia. Grunnloven utgjør det juridiske grunnlaget for doktrinen, og de væpnede styrker ledes operativt av Generalstaben. Prinsippet om det sivile samfunnets deltakelse i og kontroll med forsvaret og forsvarets rolle i samfunnet slås fast. De øvrige punktene i utkastet som Forsvarsdepartementet har lagt frem er i hovedtrekk ”enten gjentakelser av punkter i gjeldende doktrine eller lette tilpasninger til endrede realiteter”.38

Flere har påpekt at det nye dokumentet ser ut til å få en mer offensiv og konfrontasjonspreget innretning i forhold til Vesten enn tilfellet er med gjeldende doktrine eller ”Ivanov-doktrinen”. Om utarbeidelse av ny militærdoktrine kunne man på Sikkerhetsrådets nettsider i begynnelsen av mars 2007 blant annet lese dette: “En analyse av den internasjonale situasjonen viser at behovet for militær makt i politikken til verdens ledende stater øker. [...] Væpnede styrker blir for tiden brukt som det viktigste instrumentet i sikring av staters politiske og økonomiske interesser. Man kan ikke unnlate å ta disse faktorene i betraktning i Russlands militære politikk.”39

Oppdatering av materiell: Våpenprogrammet 2007-2015

Det har vært og er et mål å bruke en større del av forsvarsbevilgningene på utvikling og anskaffelse av våpen og utstyr. Denne satsingen er lagt opp som et eget finansieringsprogram – ”Det statlige programmet for utvikling av våpen 2007–2015”/GPV-2015.40 Programmet ble godkjent av president Putin i november 2006. Til sammen nærmere 5000 mrd rubler er avsatt til gjennomføringen. 63 % av disse midlene skal brukes på innkjøp av nytt materiell. Resten vil i hovedsak gå til forskning og utvikling og til reparasjon og utbedring av materiell som er i bruk. Midlene i våpenprogrammet vil bli utporsjonert gjennom den statlige forsvarsordren. Forsvarsordren er den budsjettmessige rammen rundt bevilgninger til anskaffelser, oppdatering og utvikling av nytt materiell. I 2001 var forsvarsordren på 50 mrd rubler; i 2006 hadde den nådd 237 mrd. I 2007 er den ventet å ligge litt over 300 mrd. Parallelt med reformene i utarbeidelsen av føderale budsjetter vil også forsvarsordren nå bli utformet for treårsperioder.41 Siden 2001 har mellom 44 og 55 % av forsvarsordren blitt brukt på materiellanskaffelser. Reparasjoner og modernisering av materiell som er i bruk har ligget mellom 8 og 18 %, mens forskning og utvikling har ligget ganske stabilt rundt 35–40 %. I forsvarsordren for 2007 ble midlene til anskaffelser økt med 22 % til 145 mrd rubler, reparasjon og modernisering med 15,7 % til 60 mrd, og forskning og utvikling med 20 % til 97 mrd.42 En del av midlene til anskaffelser – 14,6 mrd – går til Innenriksdepartementet. Frem mot 2015 er det meningen at FoU-andelen av forsvarsordren skal ned mot 20 %, mens hovedinnsatsen rettes inn mot produksjon av nye våpensystemer. I anskaffelsen av materiell har man tatt sikte på år for år å prioritere bestemte forsvarsgrener og våpenarter. Mesteparten av økningen på om lag 50 mrd rubler fra 2005 til 2006 ble eksempelvis brukt på innkjøp til flyvåpenet og luftvernet.43

Midlene som bevilges innenfor rammen av GPV-2015 går både til forsvaret – som får 4100 mrd, eller ca 83 % – og de øvrige maktstrukturene, og vil med andre ord bli spredt på flere kapitler og poster i det føderale budsjettet. I presentasjoner av programmet har det vært vektlagt at opprettholdelse og modernisering av de strategiske atomstyrkene har høy prioritet.44 En femdel av forsvarets midler under programmet skal brukes på strategiske våpen. Oppgraderingen har som mål at 60–80 % av alle avdelingene i de strategiske styrkene får nye våpen i løpet av programperioden. I styrkingen av konvensjonelle kapabiliteter har de profesjonelle hurtigreaksjonsavdelingene prioritet – gjennom GPV-2015 tar man sikte på å opprette og utruste til sammen 600 avdelinger. Blant øvrige oppgaver som skal finansieres innenfor programmet, er oppgradering av de strategiske bombeflyene Tu-160 og Tu-95 med nye kryssermissiler. Totalt er planen at 45 % av materiellet i 2015 skal være nytt eller modernisert; jf Ivanovs redegjørelse i Dumaen. Prosenten i dag påstås å ligge rundt 20. 

Nøyaktige og fullstendige opplysninger om innholdet i våpenprogrammet foreligger ikke. Kun brokker av informasjon er offentliggjort, og den informasjonen som foreligger om anskaffelser, er gjennomgående lite presis. Antall og mengde anføres bare i begrenset grad. I noen tilfeller opplyses det at så og så mange avdelinger, som kan være av forskjellig størrelse, skal få nytt utstyr, uten at det blir klart hvor mye utstyr det dreier seg om. Usikkerhet med hensyn til hvor mye som faller utenfor de ulike oversiktene og hvor langt formalisering av produksjonsavtaler er kommet, gjør det vanskelig å få full klarhet i planer for anskaffelser på grunnlag av offisiell informasjon om GPV-2015, Jane’s, eller andre kilder. Men foreliggende opplysninger tilsier at marinen og flyvåpenet har prioritet. De får relativt store investeringer i forhold til hæren, og planene for materiellutvikling og anskaffelser ser ut til å ha kommet lenger og i større grad være formalisert. 

Usikkerhet og svakheter ved våpensatsningen

Kritikere av våpenprogrammet har ment at det er for preget av interessene og prioriteringene til medlemmene av regjeringens militær-industrielle kommisjon, og at flere viktige behov og hensyn ikke er ivaretatt.45 Særlig prioriteringene innen forskning og utvikling har blitt kritisert. Det er blant annet bestemt at det ikke vil bli satt av penger til videre arbeid med interkontinentale missiler basert på flytende drivstoff.46 Prioriteringen blir forsvart med argumenter om at flytende brensel er en foreldet løsning. Men 80 % av missilene som er i full beredskap i dag har motorer basert på flytende brensel. Å kanalisere alle midler over mot missiler drevet av fast brensel, blir av flere betegnet som overilet. Våpenprogrammet er i hovedsak rettet inn mot produksjon av våpen som ble utviklet allerede på 1980-tallet.47 De har en tjenestetid på 20–30 år. Det vil si at det russiske forsvaret i 2030–2040 vil kunne være utstyrt på samme vis som i forrige århundre. Materiell som blir presentert som nytt er ofte ikke annet enn modifikasjoner av gamle modeller. I stedet for å stimulere til innovasjon vil GPV-2015 kunne resultere i stagnasjon. Det blir hevdet at programmet i første rekke tjener interessene til forsvarsindustrien, ikke forsvaret. 

Tidligere erfaring med planer for materiellanskaffelser og utvikling av forsvarsindustrien gir grunnlag for å tvil om mulighetene for å fullføre GPV2015. Frem mot 1995 opphørte tilførselen av nytt materiell til forsvaret nesten fullstendig. I november 1996 ble det vedtatt et våpenprogram for 1996–2005, men det viste seg ganske snart at det ikke lot seg realisere, blant annet som en følge av tilstanden i forsvarsindustrien.48 I 2000 var andelen av oppdatert materiell i de væpnede styrker nede i 20 %. 30–50 % var i en slik tilstand at det ikke kunne brukes. Det ble så vedtatt et nytt våpenprogram for perioden frem til 2010. Men finansieringen var utilstrekkelig, og man lyktes ikke i å stoppe forfallet i forsvarsindustrien. Særlig kritisk var det at man ikke greide å bevare en kompetent arbeidsstokk. På samme måte har flere programmer for reformer og modernisering av forsvarsindustrien havarert. Det er også en fare for at storsatsingen i GPV2015 kan gjenskape sovjetiske tilstander ved at store summer går til produksjon av våpen og utstyr, mens det i liten grad stimuleres til nyskapning. 

Den ambisiøse planen om å fremskaffe alt det materiell forsvaret ønsker ved å gjenreise russisk forsvarsindustri er problematisk i forhold til muligheten for effektiv bruk av investeringer. Om satsingen skal omfatte alle typer materiell, vil det bli vanskelig å få byttet ut eller modernisert så mye som 45 % innen 2015. Man ønsker å opprettholde produksjon på alle felt for å bevare kompetanse og kapasitet, men en slik tilnærming vil virke fordyrende og videreføre ineffektivitet. Produksjonen av hver enkelt type materiell vil bli begrenset, og det vil igjen redusere mulighetene til å utnytte skalafordeler (gevinsten ved at kostnadene per produsert enhet faller med stigende antall enheter). Ressursutnyttelsen blir dårlig, og målene for materielloppgradering kan vanskelig nås. Kravene til ressursutnyttelse og materielltilførsler kan innebære at betydelige deler av forsvarsindustrien etter hvert vil måtte avvikle. En nærmere analyse av satsingen i GPV-2015 gjør det klart at den hviler på forutsetninger om økonomisk vekst og investeringsandeler som gjør at programmet vil være sårbart. Den viktigste årsaken til at det vil være vanskelig å øke investeringsandelen i den grad det legges opp til er at mye materiell vil kreve mye vedlikehold. Det vil bli stadig mindre igjen til å dekke personellutgifter. Som det fremgår av rapporten, vil Russland måtte regne med betydelige økninger i utgifter til personell, og det vil være vanskelig å nå og opprettholde det investeringsnivået som forutsettes. Sett i forhold til disse økonomiske variablene må mulighetene til å få gjennomført våpenprogrammet betegnes som usikre. 

Forsvarsindustrien

I USSR var forsvarsindustrien den mest avanserte og velfungerende del av økonomien. Sektoren forente statlige myndigheter, industriforetak og vitenskapelige institusjoner og satte landet i stand til å oppnå likevekt i forhold til Nato og USA på flere områder. Etter oppløsningen av USSR har forsvarsindustrien vært i forfall. Sektorens potensial har ikke blitt utnyttet eller utviklet, og en betydelig forringelse har gjort seg gjeldende i så å si alle deler av virksomheten. Privatiseringen førte for OPK blant annet til desintegrering. Store sammenslutninger som hadde vist seg i stand til å håndtere krevende prosjekter, gikk i oppløsning. De nye, privatiserte selskapene så sjelden på forsvarsordrene som kommersielt interessante, og selskapene kunne heller ikke tvinges til å forsette den militære produksjonen. Mangelen på ordre og investeringer har gjort at kompetanse er tapt. Dette er en av grunnene til at mye av det materiellet som planlegges innkjøpt i dag, er langtfra nytt — en betydelig del ble utviklet for 20 år siden eller mer. I henhold til offisielle opplysninger utgjør produksjon for det sivile marked i dag nærmere halvparten av OPKs totale produksjon. Store deler av russisk forsvarsindustri ligger langt etter utviklede land både når det gjelder produktivitet og investeringer i forskning og utvikling. Innovasjonen er meget begrenset.49 På mange foretak er så godt som alt produksjonsutstyr helt nedslitt, noe som blant annet fordyrer den produksjonen som fremdeles er mulig. Fallet i produksjonskapasiteten i postsovjetisk tid har vært enormt. Tidligere kunne flyprodusentene fremstille 20 fly i døgnet; i dag har de problemer med å levere så mange i løpet av et år. I perioden 2004–2006 økte forsvarsordren med 1 mrd USD i året. Men tilstandene i OPK ser ikke ut til å ha bedret seg vesentlig. 

De fremstillinger og vurderinger som gis av OPK varierer i betydelig grad, fra beskrivelser som tyder på at det meste går i riktig retning, til analyser som peker mot sammenbrudd.50 Russlands politiske ledelse gir uttrykk for en grunnleggende tro på egen forsvarsindustri, slik det blant annet kom til uttrykk i Sergej Ivanovs redegjørelse i Dumaen i februar 2007 og i hans tidligere uttalelser om at OPK må være et lokomotiv i utviklingen av russisk industri.51 Samtidig kommer ledelsens tvil på og kritikk av OPK nå oftere frem i offentligheten.52 Blant analytikere i massemedia og forskning, og da ikke minst i Russland, er inntrykket at pessimistiske analyser dominerer. Det synes uansett klart at tilstanden er svært forskjellig i ulike deler av industrien. På enkelte felt blir Russland beskrevet som verdensledende. Blant annet blir nyeste utgave av luftvernsystemet S-400 regnet for å være mer avansert enn USAs ”Patriot”.53 I tillegg til luftvern er kampfly den varen man lykkes best med på eksportmarkedet, og flyindustrien har i noen grad greid å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Den er også gjenstand for spesiell satsing fra myndighetenes side. Forutsetninger for å hevde seg på verdensmarkedet utgjør et vesentlig skille i russisk forsvarsindustri. Selv om bestillingene gjennom forsvarsordren har økt vesentlig de siste årene, vil innenlandske ordre ennå en tid være utilstrekkelige for å gjenreise og videreutvikle OPK. 

Eksport

Økt våpeneksport har hatt høy politisk prioritet de siste årene. Promotering av russisk forsvarsindustri har vært en viktig oppgave for president Putin på utenlandsreiser. Eksporten har økt i flere år, og russiske myndigheter og eksportører tror at økningen vil fortsette (se figur 12).54 Det har vært et mål å få større bredde i kjøpermassen, men det har man bare i begrenset grad lykkes med. Om lag 60 land kjøper våpen fra Russland, men ca 70 % går til Kina og India. Andre kjøpere av betydning er Algerie, Indonesia, Malaysia, Vietnam, Yemen og Venezuela. Russland har også stått for viktige leveranser til land som rammes av ulike typer restriksjoner og sanksjoner, som Iran og Syria. Flere observatører har påpekt at eksporten til tross for vekst over flere år kan komme til å avta ganske brått. En del av de produktene Russland tilbyr er i ferd med å bli utdatert, og etterspørselen kan falle bort. En erkjennelse av at man blir nødt til å starte samarbeid med andre land gjør seg stadig mer gjeldende. I dag er det slik at russisk industri i noen tilfeller bare produserer skroget på båter og fly, mens den tekniske innmaten kan være laget i Israel, Frankrike eller India. Dette gjøres i regelen etter krav fra de utenlandske kundene – russisk utstyr anses ikke for å være godt nok. Slike delte løsninger er pr i dag ikke et alternativ for materiell produsert for det russiske markedet. Det eksisterer et lovforbud mot utenlandske komponenter i materiell som skal brukes av russiske forsvars- og sikkerhetsstyrker. Denne loven kan man se seg tvunget til å oppheve.55 Samtidig vil slike samarbeidsformer kunne innebære at russisk høyteknologisk produksjon svekkes. 

Verneplikt vs vervet forsvar

Spørsmålet om profesjonalisering av militære mannskaper vil måtte stå sentralt i vurderinger av ressursbruk, prioriteringer og kapabiliteter i det russiske forsvaret. Det er bred forståelse for at mange av de oppgavene forsvaret står overfor bare kan utføres og løses av profesjonelle mannskaper. Samtidig har vernepliktsforsvaret hatt mange og innflytelsesrike tilhengere. De har i ikke ubetydelig grad basert sitt syn på emosjoner og betraktninger som hevdes å være patriotiske, mens militærfaglige argumenter ofte synes å komme i andre rekke. At man nå har endt opp med et blandet forsvar (verneplikt/kontrakt), har nok allikevel sin avgjørende årsak i økonomi, ikke ideologi. Man synes å ha etablert som et fastpunkt at Russland skal ha et samlet mannskapstall på over en million.56 Et forsvar som utelukkende består av profesjonelle, vil da bli for dyrt.57

Tjeneste på kontrakt ble introdusert allerede i desember 1992. Vervingsforsøkene ble i første rekke rettet mot soldater som hadde spesialopplæring av forskjellig slag. Disse ble tilbudt kontrakter av to til tre års varighet. Vervingsprogrammet ble utvidet i årene som fulgte, og 11 april 1996 erklærte sjefen for Forsvarsdepartementets Planleggings- og Mobiliseringsdirektorat at tallet på vervede var kommet opp i 270000.58 Omtrent samtidig, under presidentvalgkampen, lovte Jeltsin at verneplikten ville bli avskaffet innen 2000. Dette fremstod som svært urealistisk. En overgang til et 100 % profesjonelt forsvar ville medføre kostnader som den russiske økonomien ikke kunne bære. Et forsvar basert på vervede mannskaper var også svært kontroversielt blant høyere offiserer og ble møtt med motstand. Eksperimentet viste seg å være lite vellykket. En viktig årsak var at mange trakk seg på grunn av dårlige lønnsbetingelser. Gjennomsnittslønnen til en vervet ble liggende på omtrent halvparten av lønnsgjennomsnittet på nasjonal basis. De som lot seg verve, tilhørte som oftest ikke de gruppene man ønsket å rekruttere fra. Forsvaret hadde lite å friste interessante kandidater med og endte gjerne opp med arbeidsløse, personer med rusproblemer og tilpasningsvansker eller andre med dårlige utsikter i konkurransen på arbeidsmarkedet. 

Putin gjenopptok forsøkene på profesjonalisering av de militære mannskapene, men lanserte en mer skrittvis fremgangsmåte. Som et eksperiment skulle man først gjøre 76 luftlandedivisjon ved Pskov helprofesjonell. 

 Eksperimentet skulle starte i september 2002 og vare et år. Kontraktene som ble tilbudt ville forplikte de vervede til å tjenestegjøre i konfliktområder som for eksempel Tsjetsjenia. Samtidig fikk de som skrev kontrakt rett til fri bolig – det hadde vervede i det russiske forsvaret ikke fått tidligere. Heller ikke denne gangen fremstod tjenesten som attraktiv nok til at et tilstrekkelig antall lot seg verve, og eksperimentet gikk i stå i løpet av kort tid. Men man holdt fast ved planene, og i november 2002 erklærte president Putin at Russland i kommende kriger i første rekke ville benytte profesjonelle soldater, ikke vernepliktige.59 Ivanov uttalte til journalister at luftlandestyrkene, 42 motoriserte infanteridivisjon og marineinfanteriet ville ha prioritet i rekruttering av vervede mannskaper. Totalt sett skulle forsvaret ha 166000 vervede. Dette skulle omfatte 92 avdelinger med høy beredskap, og disse ville utgjøre en kjerne av profesjonelle i det fremtidige forsvaret. Ivanov lanserte med dette ideen om en delt løsning som en varig ordning – et forsvar bestående både av vervede og vernepliktige. 24 april 2003 godkjente regjeringen en langsiktig plan for forsvarsreform. Planen innebar at den militære ledelsen måtte vike på flere punkter. Verneplikten ville bli redusert fra to til ett år fra 2008. Tallene Ivanov hadde lansert i november året før ble bekreftet. Til sammen ville dette bety at ti divisjoner, syv brigader og 13 regimenter skulle gå over til profesjonell bemanning, med start i 2004. Frem mot 2008 var målet at hele den delen av forsvaret som har høy beredskap eller har avgjørende betydning for landets stridsevne, skal profesjonaliseres.

Kontraktsbemanning i dag

Dagens overgang til kontraktsbemanning skjer innenfor rammen av et føderalt målprogram for 2004–2007. 79 mrd rubler ble satt av til gjennomføringen, og for den summen tok man sikte på å få 147000 mann på kontrakt. Senere har blitt tallet justert ned til 138000, hvorav 125000 i forsvaret og resten i Innenriksdepartementets styrker og FSBs grensevakt.60 Generalmajor Jevgenij Burdinskij fra Generalstabens operasjons- og mobiliseringskontor redegjorde i begynnelsen av april 2007 for implementeringen av programmet. Ni måneder før sluttdato var det 78000 vervede i tjenestestillinger for menige og sersjanter i de avdelingene som skal bemannes av frivillige, og man er med det 47000 fra måltallet.61 Antall avdelinger som skal over på kontraktsbemanning ble først redusert, fra det opprinnelige 92 til 72. Nå har det blitt økt til 81. Ved inngangen til 2008 skal om lag to tredeler av mannskapene i det russiske forsvaret bestå av lønnet personell.62 Det endelige målet synes noe vagt, men antas å ligge rundt 70 %. Pr 1 januar 2008 skal vervede skal utgjøre 40 % av menige og sersjanter.63 Avdelingene i de strategiske rakettstyrkene, romstyrkene og mannskaper på ubåter skal være 100 % kontraktsbemannet. Neste år iverksettes et nytt program for full profesjonalisering av sersjanter og mannskaper på overflatefartøyer.64 Mange tviler på at man vil lykkes med å verve ytterligere 47000 innen utgangen av året, slik programmet for 2004–2007 forutsetter. I tillegg til at vervingen foreløpig har foregått med utstrakt bruk av press i diverse former, har man også kunnet konstatere at en stor andel av de vervede forlater tjenesten før kontraktens utløp. De vanligste årsakene er misnøye med lønn, boforhold og tilbud utenom tjeneste. I de fleste tilfellene har myndighetene på ett eller flere punkter ikke overholdt sine forpliktelser i henhold til kontrakten.65 Ifølge opplysninger fra Generalstaben forlot 13 % av de vervede i perioden 2004–2006 tjenesten før kontraktsperioden var omme. Det var bemerkelsesverdig nok langt flere – nesten 25 % – i Luftlandestyrkene, som har hatt høy prioritet i overgangen til kontraktsbemanning.66 Straffen for å forlate tjenesten før tiden er i nylig vedtatte lover skjerpet med betydelige bøter. Dette vil kunne gjøre at flere blir værende kontraktsperioden ut, men det kan ikke få flere til å forlenge kontrakten og gå på en ny periode. 20 % av de som nå er under kontrakt, sier at det er utelukket å fortsette. Blant vernepliktige – en viktig gruppe for rekruttering av vervede – svarte 56 % i en stor undersøkelse i oktober 2006 at de ikke ønsket å inngå kontrakt. 21 % svarte at de kunne tenke seg å la seg verve, mens 23 % ikke hadde bestemt seg.67 Samtidig blir verneplikten redusert til ett år fra og med 2008. Skal man greie å holde det totale antall soldater på det nivået som er fastsatt, er det klart at mulighetene for å få tjenesteutsettelse eller –fritak må begrenses. 

Slik har det også blitt – regelverket er strammet kraftig inn. For offiserer har man forlenget den tjenestetiden som kreves for opprykk. Det er rimelig å anta at det siste tiltaket vil ha en demotiverende effekt og føre til at flere offiserer søker seg bort fra forsvaret. 

Sammendrag og drøfting

I denne studien har vi søkt å styrke grunnlaget for vurderinger av russisk forsvarssatsing ved å sammenholde tilgjengelige forsvarsøkonomiske data med data for Russlands makroøkonomiske utvikling. Analysen av tallmaterialet er supplert med mer utfyllende beskrivelser av tilstanden på to av hovedsatsingsområdene – forsvarsindustrien og profesjonaliseringen av mannskapene. 

Arbeidet ble innledet med en redegjørelse for de vanskeligheter som knytter seg til etablering av kunnskap om russisk forsvarsøkonomi. Tilgangen til informasjon er begrenset. Det kildematerialet man har til rådighet vil være ufullstendig. Data kan være uklare og til tider synes å gi motstridende opplysninger om ett og samme emne. Kildeproblemet vil neppe bli vesentlig lettere å håndtere i årene fremover. Reformer i budsjettarbeidet kan sies å ha bidratt til mer oversiktlighet. Man kan forvente at det kommer nye budsjettmessige endringer, med omlegging av rutiner og strukturer, men man vil neppe se den samme omskifteligheten som hersket under Jeltsin og de første årene under Putin. Russland har ikke lenger en militær sektor som griper inn i så å si all annen virksomhet i samfunnet slik den tidligere gjorde. Forsvarsrelaterte utgifter er ikke ”gjemt” under sivile budsjettoverskrifter i samme omfang som før. Dagens budsjetter gjør det lettere å identifisere militært forbruk. Men tilgangen til mer detaljert informasjon vil ventelig ikke bli bedre. De siste årene har det blitt mindre offentlighet rundt forsvarsøkonomi, som rundt andre deler av statlig virksomhet. Forsøk på å få innsikt i russiske forsvarsutgifter vil være beheftet med usikkerhet. Tallmateriale presenteres i regelen på ganske overordnet nivå. Det som offentliggjøres i innrapporteringer til FN og Nato eller fremkommer fra offisielt hold i andre sammenhenger gir likevel et grunnlag for å identifisere trender i forsvarsutviklingen. 

Den russiske forsvarssatsingen fremstår som svært ambisiøs. Hvor realiserbare er planene? Hva blir de reelle økonomiske rammene for gjennomføringen? Forsvarsbevilgningene – forstått som forsvarsbudsjettet – har de siste årene ligget på mellom 2,6 og 2,8 % av BNP. Det har foreløpig ikke kommet politiske signaler om at denne andelen vil øke. Fra øverste hold har det blitt fremholdt at dagens satsing er tilstrekkelig. Bedring av befolkningens levekår skal ha høy prioritet, og andre bevilgninger, blant annet til forsvaret, må justeres i forhold til det.68 Om prosentandelen av BNP fastholdes, vil utviklingen i forsvarsbevilgningene være avhengig av den økonomiske veksten. Den vil mest sannsynlig avta. Mye av årsaken til den kraftige økningen i bruttonasjonalprodukt i Russland har ligget i høye priser på olje og gass og forbedringer i den makroøkonomiske politikken. Men rommet for effektivitetsforbedringer vil bli mindre, samtidig med at inntektene fra energisektoren vil ha stadig mindre å si for BNP. Også befolkningsreduksjonen vil virke i retning avtagende BNP-vekst. Følgelig kan det vise seg vanskelig å fortsette veksten i statlig forbruk. Selv om forsvaret i konkurranse med andre sektorer fortsatt skulle bli tilgodesett med dagens BNP-andel, vil det bli problematisk å finne ressurser til uttrykte mål og planer. Strategiske dokumenter gjør det klart at den kjernefysiske kapasiteten skal opprettholdes og forbedres, samtidig som også det konvensjonelle forsvaret, i første rekke vervede avdelinger med høy beredskap, skal styrkes med nytt materiell. Flere avdelinger skal profesjonaliseres. Lønnsnivået skal opp, og de sosiale problemene, hvorav boligmangelen er det største, skal løses i løpet av de nærmeste par-tre årene. Spørsmålet om fordeling av ressurser på drift vs investeringer tydeliggjør et behov for prioriteringer, eventuelt senking av ambisjonsnivået. Planene for utvikling og anskaffelse av nytt materiell innebærer at investeringsnivået og/eller -andelen av forsvarsbevilgningene må økes, og det er også blitt gjort til et viktig mål i planarbeidet. Samtidig skal altså andelen vervede i forsvaret opp, og det generelle lønnsnivået blant militære skal heves – det siste kan ses som en betingelse for å få til det første. Samlet sett vil dette innebære en vesentlig økning i personellutgiftene. I tillegg kommer kostnader til drift og vedlikehold av materiell. Økte driftsutgifter vil begrense nyinvesteringer. 69 Investeringsandelen er en avgjørende variabel i spørsmålet om oppgradering av materiell. En annen er forsvarsindustriens forutsetninger for å levere det forsvaret vil ha. OPK synes å være ganske langt fra å kunne dekke forsvarets behov. De ressurser som brukes på å modernisere OPK, er ikke tilstrekkelige, og ikke uventet fremkommer det stadig tydeligere uenighet mellom myndigheter og forsvarsindustri om hvor stor del av investeringene foretakene selv skal stå for, og hvor mye staten skal bidra med. Særlig manglende investeringer i forskning og utvikling er et problem. Man skal stoppe et forfall som er kommet svært langt, og man skal sette russisk forsvarsindustri i stand til å konkurrere på verdensmarkedet når dagens russiske varer, som i stor grad bygger på gamle løsninger, om få år ikke finner kjøpere, eventuelt kun kjøpere man helst vil unngå. Hvis OPK ikke er i stand til å levere mer avanserte produkter, kan eksporten brått svinne hen. Det vil også få følger for hvordan russisk forsvarsindustri vil kunne forsyne innenlandsmarkedet. I kontrast til det som synes å være behovet har man sagt at den delen av forsvarsordren som går til forskning og utvikling skal reduseres, til ca 20 % frem mot 2015.70 I tillegg til usikkerheten om OPKs forutsetninger for å levere kommer usikkerheten om hvordan prisene på russiskprodusert forsvarsmateriell vil utvikle seg. Det er høyst uvisst hva man vil få for de midlene som er avsatt i GPV-2015.

Vanskelighetene i OPK er store, men man har gjennom lovendringer muligheten til å kjøpe mer materiell i utlandet. Å skaffe personell kan vise seg å være et mer grunnleggende problem. Rekruttering er avhengig av forsvarets konkurranseevne på arbeidsmarkedet. I dag sliter man med å nå bemanningsmålene, man får ikke dem man helst vil ha, og for mange vervede er det uaktuelt å fortsette i tjenesten etter første kontraktsperiode. Samtidig er det klart at kravene til et moderne, troverdig forsvar gjør det uaktuelt å redusere antallet profesjonelle militære og i større grad basere seg på verneplikt. Dette kan vise seg å bli tillagt avgjørende vekt i prioriteringen mellom drift og investering. 

Fodnoter

1 Overskrift: Dette er en redigeret udgave af en større rapport, som forfatterne udsendte i oktober 2007. 

2 Innenriksstyrkene hører inn under Innenriksdepartementet, Grensevakten under Den føderale sikkerhetstjenesten. Innenriksstyrkenes mannskapstall anslås til om lag 200 000.

3 Julian Cooper, Military and Society in Post-Soviet Russia, (Manchester: MUP 2006), ss. 131–156.

4 I desember 1980 vedtok Generalforsamlingen i FN en resolusjon som introduserte et system for standardisert rapportering om militære utgifter. Alle medlemsland ble oppfordret til å rapportere årlig til generalsekretæren, som igjen skulle rapportere videre til Generalforsamlingen; http://disarmament.un.org

5 Gjeldende lov trådte i kraft 21 juli 1993.

6 Henry Ivanov, “Russia announces 2003 allocations”, Jane’s Defence Weekly, 29 januar 2003.

7 http://disarmament.un.org/cab/register.html. 

8 Cooper, Military and Society, s 151.

9 “Budsjett med hemmelighet” (“Bjudzjet s sekretom”), Aleksandra Petratsjovka, Dmitrij Kazmin, Aleksej Nikolskij, Vedomosti, nr 176, 20 september 2006. Se også ”Putin’s Military Numbers Just Don’t Add Up”, Pavel Felgenhauer, Eurasia Daily Monitor, 1 november 2006; ”Det blir flere militær-finansielle hemmeligheter” (”Mnozjatsja vojenno-finansovyje tajny”), Vladimir Ivanov, Nezavisimoje vojennoje obozrenije, 20 oktober 2006.

10 I det følgende er alle tall og vekstrater reelle, det vil si justert for IMFs konsumprisindeks.

11 The World Factbook, Central Intelligence Agency; https://www.cia.gov/library/publications/the-worldfactbook/geos/rs.html#.... Sist oppdatert 18 oktober 2007.

12 Http://www.gks.ru/.

13 ”Maintaining Momentum”. Economist.com, 12 september 2007.

14 The World Factbook; Wikipedia – en.wikipedia.org/wiki/Economy_of_the_European_Union (8 august 2007). 

15 Vi har først PPP-justert tallene til russiske rubler, deretter inflasjonsjustert prisene. (Kilde PPP og KPI: IMF)

16 IMF International Financial Statistics.

17 Http://www1.minfin.ru/. Dette er direkte inntekter. Hvor stor den samlede betydningen av olje- og gassrelatert virksomhet er for et lands økonomi, vil være vanskelig å anslå – det er ikke gitt hvor mye som skal inkluderes. Shinichiro Tabata har i ”Russian Revenues from Oil and Gas: Flow and Taxation”, Eurasian Geography and Economics, 43 (2007), ss 610–27) kommet frem til at olje- og gassindustrien, inkludert relatert handel og transport, stod for mellom 20 og 24% av russisk BNP i 1999 og 2000. 

18 Det klart største budsjettkapittelet – 33,8 % av det totale budsjettet – består av midler som overføres mellom budsjetter som et ledd i omfordeling og utjevning mellom ulike sektorer og føderasjonssubjekter.

19 Forsvarseksperten Vitalij Sjlykov mente det kunne være riktig å si at forsvaret la beslag på 100 % av den sovjetiske økonomien siden den hadde som sin overordnede oppgave å støtte opp om landets forsvarskapasitet (samtale i Moskva, 20 mars 2007).

20 IMF (offentlig konsum); FN (forsvarsutgifter). 

21 Ivan Safrantsjuk, samtale i Moskva, 20 mars 2007; Andrej Soldatov, “The Classified Cash-Register” (intervju med Ivan Safrantsjuk), Defense &Security, nr 24, 7 mars 2007. 

22 Julian Cooper, ”The Military Expenditure of the USSR and the Russian Federation, 1987–97”.

23 Regjeringsresolusjon nr 118 av 6 mars 2005; Ljubov Kudelina, ”Finance. 2006 Defence Budget Priorities and Distinctive Features”, Russian Military Review, nr 001, 31 januar 2006.

24 Ljubov Kudelina, ”Finance. 2006 Defence Budget Priorities and Distinctive Features”, Russian Military Review, 31 januar 2006 nr 001; ”Budgetary Reforming in the Ministry of Defence of the RF”, Russian Military Review, nr 8, august 2006, s 64.

25 Ljubov Kudelina, møte i Nato/Russland-rådets økonomiske komité, Oslo 3 juni 2007. 

26 Viktor Baranets, “Hvordan kan forsvaret ha penger til overs? (”Otkuda u armii ‘lisjnie’ dengi?”), Komsomolskaja pravda, 18 januar 2006. 

27 Sikkerhetsrådsresolusjon av 28 juni 2005. 

28 Ljubov Kudelina, ”Finance. 2006 Defence Budget Priorities and Distinctive Features”. 

29 Utgifter til CSC og ufordelte midler er her holdt utenfor fordi det ikke foreligger personell for grenene. 

30 Sergej Ivanov var forsvarsminister fra mars 2001 til februar 2007, det vil si nesten hele den perioden som denne studien er konsentrert om. I november 2005 ble han i tillegg visestatsminister. Han ble etterfulgt som forsvarsminister av Anatolij Serdjukov, tidligere sjef for den russiske skatteetaten. Selv ble Ivanov forfremmet til første visestatsminister. Utskiftningen ble sett i sammenheng med Ivanovs antatte kandidatur ved det kommende presidentvalget. Det er ellers åpenbart at Ivanov fremdeles (oktober 2007) har hånden på rattet i flere overordnede forsvarsspørsmål, og han har blant annet forsvarsindustri som en del av sin nye portefølje.

31 ”Aktuelle oppgaver i utviklingen av Den russiske føderasjons væpnede styrker” (”Aktualnye zadatsjji razvitija Vooruzjonnykh Sil Rossijskoj Federatsii”), Krasnaja zvezda, 11 okt 2003. Se også Matthew Bouldin, ”The Ivanov Doctrine and Military Reform: Reasserting Stability in Russia”, The Journal of Slavic Military Studies 17/4 (2004), ss 619–641.

32 Offentliggjøringen av doktrinen ble fulgt av de mest omfattende strategiske øvelsene på 20 år. 

33 Gazeta.ru, 18 september 2006.

34 Luke Harding, “Russia Fears Nato More Than Terrorism”, Guardian News & Media, 8 mars 2007.

35 ”USA og Nato likestilles med terrorister” (”SSjA i Nato priravneny k terroristam”), Gazeta, 18 september 2006. 

36 ”Oboronno-promysjlennyj kompleks”. ”Det forsvarsindustrielle kompleks” er i ferd med å overta for ”det militærindustrielle kompleks” (VPK – ”vojennopromysjlennyj kompleks”), som i dag oftest brukes om forsvarsindustrien i sovjettiden. En mer uformell betegnelse på forsvarsindustrien er ”oboronka” (”oborona” = forsvar).

37 ”USA og Nato likestilles med terrorister”.

38 Gazeta.ru, 18 september 2006. Gazetas kilde i Forsvarsdepartementet blir sitert med følgende konklusjon: “Fra å være et døende land har vi forvandlet oss til et land som på ny erobrer praktisk talt alle de posisjoner Sovjetunionen hadde. Vi har blitt til en aktiv spiller.”

39 Det russiske sikkerhetsrådets nettsider 5 mars 2007; http://www.scrf.- gov.ru/news/2007/03-05-1.shtml.

40 ”Gosudarstvennaja programma razvitija vooruzjenij na 2007–2015 gody”.

41 RIANovosti, 19 april 2007.

42 VPK. Vojenno-promysjlennyj kurjer, nr 11, 21 mars 2007. 

43 Lenta.ru, 3 november 2005.

44 Intervju med viseforsvarsminister Aleksej Moskovskij, Military Diplomat, nr 3, 2006, ss 33–41. 

45 Vladimir Ivanov, Viktor Mjasnikov, “Utvalgte i det forsvarsindustrielle kompleks har sikret seg et sorgløst liv” (“Izbrannyje ot OPK obespetsjjili sebe bezbednuju zjizn”), Nezavisimoje vojennoje obozrenije 9 juni 2006. Den militær-industrielle kommisjonen ble opprettet i mai 2006. Kommisjonen er “et permanent organ som skal organisere og koordinere regjeringens virksomhet for gjennomføring av statens politikk i militær-industrielle spørsmål” (regjeringsforordning nr 278, pkt 1; http://vpk.rosprom.org/). Kommisjonen ledes av Sergej Ivanov.

46 Midlene vil gå til Moskvas Institutt for varmeteknikk (MIT), som arbeider med utvikling av de interkontinentale atommissilene Topol og Bulava. Begge drives av fast brensel. 

47 Henry Ivanov, ”Country Briefing: Russia – Austere Deterrence”, Jane’s Defence Weekly, 3 mai 2006.

48 Nezavisimoje vojennoje obozrenije, 9 februar 2007. 

49 Se for eksempel VPK. Vojenno-promysjlennyj kurjer, nr 11, 21 mars 2007; Nikolaj Kirillov, ”En akilleshæl for landets forsvarsevne”, Nezavisimoje vojennoje obozrenije, 10 nov 2006. Kirillov skriver blant annet at ikke mer enn 6% av foretakene i OPK driver nyskapning. 

50 Et utvalg: ”Russia Intensifies Efforts to Rebuild Its Military Machine”, Csmonitor.com, 12 februar 2007; Henry Ivanov, ”Russian evolution”, Jane’s Defence Weekly, 10 jan 2007; Viktor Mjasnikov, Mikhail Sergejev, ”Forsvarsindustrien har beveget seg mot monopolisering” (”Oboronka skatilas v monopolku”), Nezavisimoje vojennoje obozrenije, 27 april 2007; Nikolaj Kirillov, ”En akilleshæl for landets forsvarsevne”.

51 ”Sergej Ivanov ønsker å gjøre forsvarsindustrien til et økonomisk lokomotiv” (”Sergej Ivanov khotsjet sdelat iz ’oboronki’ lokomotiv ekonomiki”), Izvestija, 16 juni 2006.

52 ”Den russiske føderasjons forsvarsdepartement har for første gang offentlig uttrykt misnøye med forsvarsindustrien” (”Minoborony RF vpervyje publitsjno vyskazalo pretenzii k VPK”), Lenta.ru, 15 mars 2007.

53 Luke Harding, The Guardian, 22 august 2007.

54 Vedomosti no 35, 28 februar 2007; Dmitrij Litovkin, ”Rossija bjot rekord v torgovle oruzjijem”, Finansovyje Izvestija, 21 mars 2007. 

55 Pavel Felgenhauer, samtale i Moskva, 21 mars 2007. 

56 Aleksej Arbatov, ”Russian Military Policy Adrift”, Carnegie Moscow Center Briefing, nr 6, vol 8, november 2006.

57 Det er vanskelig å få klarhet i hva som ligger til grunn for dette mannskapstallet, annet enn ganske løse betraktninger om at Russlands territorium nødvendiggjør en personellmasse av en viss størrelse.

58 Dale R Herspring, ”Vladimir Putin and Military Reform in Russia”, European Security 14/1 (2005), 137–155. 

59 Ibid.

60 Aleksandr Kolesnitsjenko og Kira Vasiljeva, ”Livegne med distinksjoner”, (“Krepostnyje v pogonakh”), Novyje Izvestija, nr 58, 3 april 2007.

61 Defense & Security nr 37, 6 april 2007. 

62 Sergej Ivanov i redegjørelsen for Statsdumaen i februar 2007. Man kan ellers finne noe varierende tall, fra 60 til 70%.

63 ”Livegne med distinksjoner”.

64 Aleksandr Tikhonov, ”The Main Incentives of Service”, Defense &Security, nr 56, 25 mai 2007.

65 Se blant annet Viktor Litovkin, ”De vervede rømmer fra bløff og humbug” (”Kontraktniki begut ot obmana i otsjkovtiratelstva”), Nezavisimoje vojennoje obozrenije, 29 juni 2007.

66 Vladimir Mukhin, ”De profesjonelle forlater militære rekker” (”Professionaly pokidajut vojennyje rjady”), Nezavisimoje vojennoje obozrenije, 9 februar 2007.

67 Aleksej Oborskij, ”Social Portrait of the Junior Commander of the Armed Forces of the Russian Federation”, Russian Military Review, nr 2, februar 2007. 

68 President Putin i telefonmøte med befolkningen 25 oktober 2007 – BBCRUSSIAN.com, 25 oktober 2007.

69 For en videre diskusjon om behovet for prioriteringer – se Aleksej Arbatov, ”Russian Military Policy Adrift”, Carnegie Moscow Center Briefing, nr 6, vol 8, november 2006. 

70 Guy Anderson, ”Ivanov reveals extent of Russian defence industrial restructuring”, Jane’s Defence Weekly, 21 mars 2007. 

Litteraturliste

Del: