RMA: Hvordan småstater kan holde følge med de beste

Problemstillingen
Gjennom 1990-årene kunne man registrere en markant forskjell i forsvarsplanleggingen mellom de vesteuropeiske land og USA. På begge sider av Atlanterhavet ble forsvarsbudsjettene redusert. Men mens man i de ledende europeiske land reduserte innsatsen innen forskning og utvikling (FoU) til dels betraktelig, ble budsjettene for FoU i USA opprettholdt og endog øket. Ved slutten av 90-tallet var USAs årlige militære FoU-budsjett nær 40 mrd $, hvilket var vel tre ganger så meget som den samlede vesteuropeiske innsatsen, og nesten på nivå med det amerikanske forsvarets budsjett for anskaffelser. Under den nåværende president Bush har FoU-satsingen blitt øket ytterligere, til nærmer 70 mrd $, mens de tilsvarende budsjetter på europeisk side har vist liten utvikling.
Som det påregnelige resultat av denne utviklingen kan man nå konstatere et betydelig ”technology gap” mellom USA og dets allierte land. Dette gapet er naturligvis størst for de minste land, men det eksisterer også for de militærteknologisk ledende land i Europa, Storbritannia og Frankrike. Teknologigapet har dyptgripende konsekvenser. Det medfører at USA nokså alene forestår nytenkningen og utviklingen av nye taktiske og strategiske konsepter, til et nivå som ikke bare revolusjonerer militær effektivitet og egne styrkers overlevelse, men også påvirker den politiske tenkning om militærmaktens anvendelighet og anvendelse. Utviklingen har dessuten store industrielle konsekvenser, ved den teknologiske evne de store militære FoU-programmene tilfører forsvarsindustrien og nært beslektet sivil produksjon som for eksempel fly og satellittsystemer. Denne artikkelen behandler imidlertid ikke teknologigapets konsekvenser i den fulle bredde, men bare et begrenset aspekt:
Hvordan kan småstater forholde seg til teknologiutviklingen for at deres militære avdelinger skal være i stand til å samvirke effektivt med ameri­kanske og større europeiske lands styrker i internasjonale opera­sjoner?
I forhold til denne problemstillingen er det ikke teknologigapet som sådant som setter begrensningene. Hvilket er godt, for teknologigapet vil åpenbart ikke kunne lukkes i overskuelig tid. Det er det teknologiforbundne gapet i operativ evne som kommer i fokus. Som vi skal vise, står småstaten i denne sammenheng ikke overfor en umulig oppgave.
To terminologiske presiseringer er nå på sin plass. For det første, med "småstat" forstås her land som planlegger å bidra med hærstyrker maksimalt på bataljonsnivå, marinefartøyer enkeltvis eller små detasjementer av kampfly. Dernest forstås med "internasjonale operasjoner" innsats i flerna­sjonale operasjoner utenfor eget territorium.

Foto: Forsvaret.dk

Småstatens utgangspunkt
Omstillingen fra Den kalde krigens forsvar til de kapasiteter som kreves i dag er relativt sett mer krevende for de mindre land enn for stormaktene. Dette skyldes at de små lands forsvar under Den kalde krigen overveiende var innrettet for forsvar av eget lands territorium, med tilsvarende utbygging av fast infrastruktur dypt ned i det taktiske nivå. Det gjaldt kommunikasjoner og kommandoplasser, forsyningsstøttepunkter og beskyttelsestiltak like til stridsstillinger. Forsvarsstrukturen var bokstavelig talt implementert i kabler, rør og betong, - noen strategisk mobilitet var det således ikke snakk om. Når man i NATO var opptatt av interoperabilitet, betydde det for småstatene primært tilrettelegning for større lands innsats av forsterkninger av land- og luftstyrker. De større lands militære styrker var på den annen side strukturert for innsats også utenfor eget territorium, og for USA var innsats i globalt perspektiv det styrende behov i forsvarsplanleggingen. Omstillingen – "transformasjonen" – av styrkene til utfordringene etter Den kalde krigen får derfor et annet og bredere innhold for småstatene, med ytterligere fordringer mot forsvarsbudsjettene. Desto viktigere er det å fastlegge målene med omtanke og benytte alle tilgjengelige veier mot målene.

Begrense målsetningene
I de store land går tendensen i retning av å utnytte den teknologiske utvikling til å gi de enkelte avdelinger allsidig funksjonalitet på høyeste kvalitetsnivå. Dette gir en meget fleksibel styrkestruktur, men medfører et behov for omfattende støttefunksjoner i feltavdelingene som derved blir store, tunge og kostbare. Allikevel ansees dette å være den mest økonomiske løsningen innenfor en storskalastruktur.

For småstatene er dette ikke en farbar vei, prinsipielt fordi de brede funksjonalitetskravene ikke kan skaleres ned til bataljonsnivå (eller lavere) uten at kvaliteten blir lidende og kravet til støttefunksjoner blir urealistisk høyt. Den første betingelse er derfor at man må avgrense hvilke typer oppdrag de avdelinger man stiller til internasjonale operasjoner skal løse. Man må med andre ord akseptere en viss rollespesialisering for deltagelse i slike operasjoner, uansett om man opprettholder andre krav til den nasjo­nale styrkestruktur som helhet. Ved valg av spesialiteter bør man rimeligvis legge vekt på kapasiteter som kan forutsees å være meget etterspurte, og som kan stilles til rådighet innen tidsfrister som er realistiske i forhold til oppdragene. Spesialstyrker for etterretning og sikring av brohoder kan kreves med kortere varsel enn styrker for sikring av politisk stabilisering og gjenoppbygging av infrastruktur. Ofte vil det være slik at småstatene på grunn sine begrensede ressurser lettere vil kunne tilfredsstille disse kravene til styrkebidrag ved å satse på relativt små, men høyt kvalifiserte avdelinger for krevende oppgaver.

Omstilling må komme innenfra
Ettersom USA er det klart ledende land når det gjelder nye operative konsepter så vel som militærteknologi og industriell kapasitet, kan det være nærliggende å slutte at omstilling av et lite lands forsvar enklest og mest økonomisk må kunne realiseres ved import av materiell og stridskonsepter fra USA. Dette er imidlertid en feilslutning, av grunnleggende årsaker. En vestafrikansk sosiolog observerer fra sitt land: "Vi har importert moten å bære armbåndsur, men uten vanen for punktlighet." Han setter fingeren på det sentrale punkt, sammenhengen mellom materiellet og den sosiale organisasjon det skal virke i. En småstats forsvar kan ikke realiseres som en miniatyr av USAs fordi den helheten av organisasjon, operasjonskonsepter og materiell som USA utvikler verken kan nedskaleres med bibehold av økonomi eller forflyttes inn i et annet forsvar med en avvikende organisasjonskultur. Den vesentlige forutsetning for at en småstat skal kunne yte realistiske bidrag i en internasjonal operasjon er ikke at dens styrker gjør ting på samme måte som USAs styrker, men at den operative yteevne er på sammenlignbart nivå i de oppdrag man stiller opp for. Man bør søke inspirasjon fra de ledende land, men en småstats militære styrker må utvikles som en organisk helhet av organisasjon, ledelsestradisjon og doktriner, taktikk og materiell. Jo strengere kravene til ytelser blir, desto viktigere blir denne organiske helhet. Omstillingen kan ikke importeres, den må utvikles innenfra.     

Utvikling av kjernekapasiteter
USAs brede satsing på teknologiutvikling tillater en tilnærming av typen "forsøk alt, behold det beste". Man henter fra ny teknologi inspirasjon og muligheter til utvikling av nye operative konsepter. En slik tilnærming er ikke mulig for en småstat. Det vil være et eksepsjonelt lykketreff om en i forhold til forsvarsplanleggingen tilfeldig teknologisk spesialitet finner sin anvendelse i utviklingen av ny militær kapasitet. Man makter heller ikke å holde en bred "technology watch" på det kvalifikasjonsnivå at man fanger opp det mulige potensial for aktuelle militære anvendelser.  

Småstaten er ensidig henvist til å begynne i den andre enden, dvs. med å utdype forståelsen av operasjonene, og hvordan man kan bedre den ope­ra­tive evne gjennom en parallell utvikling av forbedrede operasjons­kon­septer og materiell for realiseringen av dem.

Dette innebærer en utfordring. I en lang, strategisk sett stabil og tross alt fredlig periode som Den kalde krigen skjer det liten utvikling av nye operative konsepter. Kapasitetsforbedring skjer ved materiellfornyelser, dominert av den klassiske anskaffelsesprosessen som innebærer at de militære skriver krav og spesifikasjoner, forskerne fremskaffer ny teknologi, og industrien benytter teknologien og leverer etter spesifikasjon. Prosessen er logisk for så vidt som den plasserer ansvar og oppgaver der evnen er størst, men denne fremgangsmåten er bare egnet til å frembringe skrittvise tekniske forbe­dringer innenfor rammen av det bestående. Når man skal utvikle grunnleg­gende nye konsepter for operasjoner og organisering av styrkene slik dagens omstilling krever, må oppgaven gripes annerledes an. Man må innrette seg slik at offiserer, teknologer, operasjonsanalytikere og industrifolk i samarbeid kan bidra til en felles forståelse av hva som er ønskelig og mulig.

Her er det Concepet Development and Experimentation (CDE) kommer inn. CDE er en ny og kanskje litt motepreget betegnelse for en gammel og hevd­vunden praksis. I Storbritannia utviklet man under Andre verdenskrig nye arbeidsformer for å sikre at begrensede teknologiske og industrielle ressurser innen elektronikk ble prioritert for prosjekter som raskest kunne gi bidrag til styrkelse av den operative kapasitet. Et element var utviklingen av operasjonsanalysen, dvs. kvantitative metoder for bestemmelse av opera­sjo­ners effektivitet, og dermed mulighet for måling av forbedringer. Men man oppdaget fort at analysevirksomheten også ga en dypere forståelse av de kritiske begrensningene i taktikk og materiell, som grunnlag for prioritering av forbedringsbehovene. Innenfor kritiske områder som deteksjon og posisjonsbestemmelse av inntrengende fly, antiubåtkrigføring og natt­bom­bing ledet arbeidsmåten til raske og etter manges mening avgjørende fremskritt. Man hadde lært å verdsette et tett samarbeid mellom militære avdelinger, analytikere, teknologer og industrifolk. Men så, da krigens des­perate press var borte ble denne lærdommen ikke utnyttet helt som man kunne ventet. De store byråkratiers krav til klare ansvarslinjer og sekven­sielle saksbehandling ledet til en overveiende tilbakevending til de klassiske anskaffelsesprosedyrer.

Men her ligger et poeng: Det har i praksis vist seg lettere å arbeide innenfor en CDE-modell i små land med få og små organisasjoner og få berørte personer. Riktignok kan tidens trang til detaljert økonomistyring med finfordeling av økonomisk ansvar og tilhørende utstrakt internhandel osv. virke hemmende på tempoet i arbeidet innenfor en modell basert på sam­arbeide mellom ulike organisasjoner, statlige og private, hvor veien bygges mens man går. Desto viktigere er det å være klar over at i utviklingen og gjennomføringen av nye operasjonskonsepter kan en småstats "litenhet", med små miljøer og korte beslutningslinjer, være et "konkurransefortrinn" som bevisst må søkes utnyttet. I det følgende skal vi ved tre eksempler belyse hvordan den tilnærmingsmåte som er beskrevet er praktisert med godt resultat. Eksemplene er hentet fra det (i skrivende stund ennå) minste av NATOs medlemsland som har militære styrker.

Eksempel: Digital feltradio
Utgangspunktet var enkelt. Fra store NATO-øvelser hadde man erfart at de tradisjonelle taktiske radionett kunne kartlegges og forstyrres med ganske beskjeden innsats. Man vurderte markedets tilbud av frekvenshoppende feltradiosystemer, men konstaterte at situasjonen var uforandret i lys av tilgjengeligheten av raske frekvensanalysatorer som tillot ikke-autoriserte mottakere å følge med i hoppingen. Løsningen syntes å ligge i den såkalte spredt-spektrum- teknologi. I arbeidet med en slik løsning så man etter hvert mulighetene åpne seg for et radiokonsept med grunnleggende nye egen­skaper. De tekniske løsningene gjennomgikk mange forandringer under utviklingen, men funksjonaliteten holdt en stødig forbedringskurs. Man kunne eksempelvis benytte såkalt flernivå koding for å redusere frekvens­forbruk og energibehovet, introdusere automatisk ruting i nettet uavhengig av basestasjoner, og man kunne legge inn en ekstremt rask tjeneste for formidling av korte datameldinger for overføring av for eksempel måldata for luftvernsystemer. Industrifasen tok lenger tid enn forutsatt, men systemet er nå tatt i bruk med hell i Irak og eksporteres, foreløpig til ett NATO-land. Og økonomien? Det enkelte radiosett er ikke rimeligere enn andre feltradioer, men fordi systemet kombinerer ytelser som ellers bare kan realiseres med flere og til dels betjeningstunge systemer, er økonomien i et overordnet systemperspektiv meget god. Ytelsene sammen med økonomien var grunnlaget for at de utviklede prinsipper i hovedsak også fikk gjennomslag i en NATO-grupppe som utarbeidet konseptspesifikasjoner for et fremtidig taktisk radiosystem for NATO-landene.         

Eksempel: Taktisk enhet for elektronisk krigføring
Ved en nøye gjennomgang av ytelsene under NATO-øvelser for en avdeling for taktisk elektronisk krigføring (EK-avdelingen) ble man klar over at det ville lig­ge et betydelig potensial i en gjennomgripende modernisering av materiel­­l­et og operasjonsprosedyrene. EK-avdelingen består av faglig høyt kvalifisert personell, som selv holdt godt grep om den EK-faglige siden. Realiseringen av moderniseringen – som i virkeligheten var en nyutvikling – ble assistert av forsvarsforskere og næringsliv i en tett formasjon. Man valgte å benytte sivilt, markedstilgjengelig utstyr så langt overhodet mulig. Det holdt ikke militære spesifikasjoner for støt og temperatur, men det tok man hånd om ved installasjonen i et feltkjøretøy. Den utslagsgivende utviklingen ligger i pro­gram­varen for håndteringen av selve EK-funksjonen. I denne bransjen holder man som kjent kortene tett inntil brystet, men vi har grunnlag for å mene at avdelingens ytelse i dag ligger på et desidert internasjonalt nivå. Innen elektronisk krigføring er det avgjørende for suksess å ha en kort forsinkelse fra ny teknologi og ny erkjennelse av forbedringsmuligheter til innføring av forbedringer i felten. Gitt fagets hemmelighold (også blant allierte) i tillegg, er forsvaret i småstaten henvist til å bære stafetten i egen hånd om det skal ligge i teten. Men når man så velger å gjøre det, kommer de små forhold og enkle organisasjoner ut til ens fordel, dvs kort tid fra laboratoriet til felten.     

Eksempel: Minejaktkonsept
Tiltak mot sjøminer faller i to hovedkategorier, minesveiping og minejakt. Disse ulike prinsipper har hver sine anvendelsesområder, men jaktkonseptet bedømmes for tiden å ha det klart største potensial for videreutvikling. Minejakt foregår slik at jaktfartøyet anvender en nøyaktig sonar til å lete opp mulige miner. Når en sonarkontakt gjøres, sjøsettes en ROV (remotely ope­rated vehicle), dvs en ubemannet farkost som fjernstyres fra jaktfartøyet gjennom en kabelforbindelse. ROVen manøvreres mot den mulige minen. Nærbilder fra ROVens sensorer analyseres av operatører på jaktfartøyer, og hvis mineklassifiseringen bekreftes manøvreres ROVen inntil minen og man anbringer en sprengladning medbrakt av ROVen på minen. Så fjernes ROVen til trygg avstand, og sprengladningen settes av for destruksjon av minen. Prinsippet er i og for seg godt, men svakheten er det betydelige tidsforbruk som ligger i manøvreringen av ROVen, og de operative begrensningene som følger av kravet til sikkerhet ved utsetting og ombordtaking i grov sjø. Et nytt prinsipp for minejakt bygger på at 1) funksjonene for deteksjon og destruksjon separeres, 2) deteksjonen legges til en AUV (autonomous underwater vehicle), dvs en undervannsfarkost uten kabelforbindelse som opererer forhåndsprogrammerte og om det ønskes under kontroll fra jaktfartøyet via en akustisk link, og 3) en engangsladning settes ut fra jaktfartøyet og styres mot det klassifiserte objektet, sender nærbilde til fartøyet for endelig klassifisering og styres mot minen, eller destrueres på sikker måte. Ved denne konseptløsningen er tidsforbruket i operasjonen radikalt redusert og veien beredt for en meget betydelig bedring av jaktfartøyets "produktivitet", målt som avsøkt areal og eller antall destruerte miner pr. døgn. Investeringene for det nye konseptet ligger ikke over dagens ROV-baserte løsning, men vi snakker om effektivitetsforbedringer kanskje opp mot en faktor på fem, eller mer ved innsats av flere AUVer. Ytterligere interessant er det at konseptet i prinsipp kan opereres fra en container på land, for eksempel for overvåkning av et innløpsområde over lengre tid.

På teknologisiden har AUV konseptet krevd en betydelig nyutvikling av fremdriftsystem med lang utholdenhet, systemer for undernavigasjon med meget høy presisjon og sensorer med høy oppløsning og avansert signal­behandling. Denne utviklingen er imidlertid i det vesentlige finansiert av offshoreindustrien som har hatt behov for AUVens kapasitet for presisjons­kartlegging for dype rørledninger.             

Policy for operativ innovasjon
Utfordringen for en småstat for å yte militært relevante bidrag til inter­nasjo­nale operasjoner ledet av en stormakt ligger som tidligere nevnt i å kunne løse utvalgte typer oppdrag på en førsteklasses måte. Vi har sett hvordan den nødvendige innsats for operativ fornyelse kan legges an på det utførende plan. Men en slik virksomhet forutsetter også en policy på det overordnede plan.

Organiseringen må, som CDE-konseptet forskriver, bygge på samarbeid mellom militære, analytikere, teknologer og industrifolk, om enn kanskje i ulike kombinasjoner for forskjellige prosjekter og prosjektfaser. Et viktig punkt gjelder at virksomheten må være forankret i den militære organisa­sjonen, og på et høyere nivå i organisasjonen enn den enhet forandringen gjelder. Det siste av to grunner. For det første har en undersøkende og eksperimentell virksomhet, i likhet med de skjønne kunster, behov for "høye beskyttere" for å sikre prioritering av ressurser, spesielt når virksomheten utvikler seg avvikende fra planene. Men den viktigste grunnen er å sikre støtte for at velbegrunnede forslag til forbedringer kan bli gjennomført. Det er bare i ettertid at gode forslag fortoner seg som selvfølgelige og tiltrekker seg en skare selvutnevnte faddere. I sann tid er selv meget gode forslag oftest meget kontroversielle, og kan lett bli motarbeidet av direkte berørte med tilhørighet til det bestående. Dette gjelder i alle store og fremgangsrike organisasjoner, og de militære danner ingen unntagelse.    

Ressursinnsatsen er viktig. Som et utgangspunkt bør man tenke i retning av 1-2% av forsvarsbudsjettet rettet spesifikt mot den operative kapasi­tetsforbedring. Et slikt budsjett vil naturligvis ikke dekke materiell­anskaf­felser generelt, men det vil, i tillegg til grunnlag for ny taktikk og materiell­spesifikasjoner, gi praktiske materiellløsninger hvor det kreves bare et meget lite antall systemer eller hvor produktet er et dataprogram.

Materiellanskaffelsene i omstillingen må vurderes nøye. Generelt kan man si at med krympende styrkestrukturer reduseres antallsbehovene for nær sagt alle serieproduserte materielltyper. Dette, sammen med økende kompleksitet av de fleste materielltyper, medfører at lønnsom produksjon i småstaten enten må baseres på eksport i tillegg til hjemmemarkedet, eller på produkttyper hvor det intellektuelle innhold er høyt i forhold til kravene til den fysiske produksjon og testing. I det siste ligger det muligheter tatt i betraktning den stadig utvidede rolle for programvare for signalbehandling og andre IKT-funksjoner. Områder som sensorsystemer, elektronisk etterretning og elektroniske mottiltak, informasjonskrigføring og ledelsessystemer er områder som i utgangspunktet peker seg ut. Men man skal ikke være blind for at det forekommer at det er meget enkle og slett ikke høyteknologiske grep som skal til for å oppnå en tellende forbedring.   

Kvalitet på vitenskapelig nivå er en forutsetning for å kunne føre frem konseptarbeider som beskrevet. Riktignok er det slik at det anvendelses­rettede arbeid vil ha et preg av engineering snarere enn forskning i streng forstand, men fremgang er betinget av at arbeidet baseres på vitenskapelig metodikk og en oppdatert forståelse av de teknologiske muligheter og begrensninger. I praksis forutsetter opprettholdelsen av et tilstrekkelig viten­skapelig nivå et samarbeid med bredere miljøer, det være seg nasjonale akademiske miljøer, eller gjennom fora for forsvarsforskere i NATOs regi. Det er da et poeng at man for å få noe ut av slike samarbeider må være i stand til å yte noe inn i dem. En viss grunnleggende forskning, om enn på smale felt men relevante for de anvendelsesrettede problemstillinger, er derfor nødvendig for å sikre kvaliteten i det anvendelsesrettede arbeidet. Omfanget kan diskuteres, men omkring 10% av den samlede innsats kan være et utgangspunkt.

Avslutning
Teknologigapet mellom USA og spesielt de europeiske småstater er meget stort, og økende. Dette har viktige konsekvenser, men det er ikke til hinder for at småstatene kan omstille sine forsvar slik at de kan bidra med mindre, fullt funksjonsdyktige og effektive avdelinger til internasjonale operasjoner. Forutsetningen er at man i omstillingen fokuserer på utviklingen av teknolo­gibasert operativ ytelse, snarere enn på teknologi som sådan. Fremgang bestemmes i større grad av organiseringen og evnen til å treffe valg i om­stillings­arbeidet, enn en av nivået av ressursinnsatsen sammenlignet med de større land. Men småstatens forsvarsforskning vil være avhengig av teknologisamarbeid og vitenskapelig samarbeid med hjemlige akademiske miljøer og internasjonal forsvarsforskning gjennom NATOs og EUs fora. Utbyttet fra slikt samarbeid bestemmes av evnen til å yte egne bidrag, men disse kan være beskjedne i bredde så lenge de holder kvalitet etter internasjonale mål.

Af Nils Holme

 

PDF med originaludgaven af Militært Tidskrift hvor denne artikel er fra:

militaert_tidsskrift_133.aargang_nr.1_2004.pdf

Litteraturliste

Del:



Der er i øjeblikket ingen kommende arrangementer.

Næste arrangement er under udarbejdelse, og vil blive lagt op hurtigst muligt.