Log ind

Utvikling av en norsk fellesoperativ doktrine

#

Av kommandørkaptein Inge Tjøstheim, medlem av doktrinegruppen ved Forsvarets stabsskole, Oslo.

Innledning

Spørsmålet om vi har brukfor en eksplisitt formulert nasjonal doktrine erblitt stillet i alle land som har startet arbeidet med doktrineutvikling. I et lite NATO-land deles offiserskorpset hurtig inn i to leirer; de som ikke ser behovet fordi vi har NATOs doktriner og de som ønsker nasjonale doktriner for å supplere NATOs doktriner. Ikke overraskende tilhører jeg den siste kategorien, og formålet med denne artikkel er å argumentere for dette standpunkt. To kriterier må imidlertid oppfylles hvis et slikt arbeide skal være meningsfullt: (i) Den nasjonale doktrinen må være i overensstemmelse med det begrepsapparat og de prinsipper som brakes innenfor alliansen; og (ii) den nasjonale doktrinen må si noe mere relatert til den nasjonale virksomheten enn det som fremkommer i NATO-dokumentene. Utfordringen for doktrinetilhengerne er å overbevise den politiske og militære ledelse av Forsvaret om hvorfor pkt (ii) er viktig og hva dette ‘mere’ konkret består av. Jeg vil gjennom noen eksempler vise hva vi i Norge legger i dette 4 mere ’, men først til doktrinebegrepet.

Bagrunn for doktrinearbeidet

Det har i 1990-årene blitt en ‘mote’ å utvikle doktriner, både hos våre allierte og innenfor NATO-alliansen. Denne ‘motebølge’ har også truffet Norge med full styrke. Det er berettiget å spørre: Hvorfor har doktrinearbeidet kommet slik i fokus? Men før det spørsmål kan besvares, må vi bli enige om hva vi legger i begrepet doktrine. Dersom vi ikke har en rimelig feiles forståelse av hva en doktrine er, vil vi heller ikke forstå det stilt spørsmål. En defmisjon av doktrine vil være meget generell, men må ta utgangspunkt i den betydning NATO legger i ordet: Grunnleggende læresetninger for brak av militære styrker til støtte for [politiske] målsettinger. De er retningsgivende, men kr ever vurderinger når de anvendes. En doktrine er altså ikke noe annet enn det man underviser (‘doserer’); en lære om adferd som man formidler til bestemte målgrupper gjennom et hierarki av dokumenter, lærebøker og skreddersydde undervisningsopplegg m.m. Hvis målgrappen er Forsvarets ansatte, skal doktrinen i prinsippet dekke hele Forsvarets virksomhet på alle nivåer. I Norge er vi kommet til den erkjennelse at det ikke vil være mulig å beskrive hele virksomheten i ett dokument. Det er derfor nødvendig å etablere et dokumenthierarki som tar for seg forskjellige nivåer av virksomheten (det strategiske, det operative og det taktiske) ogkanskje andre somutdyper enkelte sentrale militære funksjoner. Det er imidlertid avgjørende viktig at det overordnede dokument (hos oss: Den fellesoperative doktrinen) er retningsgivende eller styrende for de andre dokumenter (dvs de grenvise doktrinedokumenter). Det var tre konkrete forhold som gjorde det nødvendig å begynne arbeidet med en fellesoperativ doktrine i Norge. Det første var utgivelsen av et lite dokument med den lange tittelen Forsvarssjefensgrunnsyn fo r utvikling og bruk av norske militære styrker i fred, krise og krig, sommeren 1995. Dokumentet kan oppfattes som forsvarssjefens visjon om utvikling av fremtidens forsvar og skal, som han sier i forordet, “antyde retninger i større grad enn å gi helt konkrete føringer”. Grunnsynet slår imidlertid fast at fremtidens operasjonskonsept skal dreies i retning av “manøverkrigføring” og “indirekte tilnærming”. Dette ansporet etter hvert en debatt om hva man skulle forstå med ‘manøverkrigføring’ og ‘indirekte tilnærming’ generelt og hva dette betød for Norge spesielt. Det andre konkrete forhold var utviklingen av grenvise doktriner. Som en følge av de endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelsene og med de føringer som var gitt i Forsvarssjefens grunnsyn, begynte de enkelte forsvarsgrener både å tolke hva de nye sikkerhetspolitiske realiteter betød for dem, hvordan ‘manøverkrigføring’ og ‘indirekte tilnærming’ skulle forstås, og hvordan dette påvirket deres eksisterende struktur. Det viste seg hurtig at disse arbeidene forsterket den grenvise fokusering samtidig som de tolket de sikkerhets- og forsvarspolitiske rammebetingelsene og det militærteoretiske grunnlaget på forskjellige måter. Det siste forholdet er doktrinearbeidet i NATO somi 1990-årene har skutt fart både når det gjelder fellesdokumenter og grenvise dokumenter. Problemet med NATO-dokumentene var imidlertid at disse ofte representerte et minste feiles multiplum, var primært deskriptive og derfor sa lite om de problemstillinger som Forsvarssjefens Grunnsyn og de grenvise doktrinene hadde reist i Norge. Samtidig var dette et viktig arbeid som Norge ønsket å delta aktivt i for å påvirke utviklingen. Blant annet som en følge av disse forhold ga Sentralstaben i Forsvarets overkommando Stabsskolen i oppdrag å utarbeide Forsvarets fellesoperative doktrine i august 1997. Ved stabsskolen ble der opprettet en gruppe bestående av en offiser fra Hæren, en fra Luftforsvaret og en fra Sjøforsvaret som på ‘deltid’ skulle besørge dette arbeidet. Målsettingen er nå å ha ferdig et høringsutkast sommeren 1999 med endelig utgivelse i begynnelsen av år 2000. Samtidig ble endelig ferdigstillelsen av de grenvise dokumenter stanset i påvente av den fellesoperative doktrinen. Målet på sikt er at disse i struktur og innhold skal bygges opp som en naturlig forlengelse av den fellesoperative doktrinen.

Det finnes en mer gmnnleggende årsak til at både alliansen. og store og små medlemsland har gått i gang med doktrineutvikling. Det er de store omveltningene som skjedde i Europa for snart ti år siden med globale konsekvenser til følge. Et gmnnleggende rasjonale for den allierte og nasjonale doktrineutvikling er å tilpasse forsvarsmakten til en ny virkelighet. Hva er den nye virkelighet og hvordan skal militærmakten anvendes innenfor de nye rammer?

Fra kald krig til kaotisk fred

For å illustrere hvor radikale endringene i rammebetingelsene for det norske Forsvarets virksomhet egentlig er, vil jeg bruke en sammenligning mellom militærkunst og legekunst. Vi hadde under den kalde krigen et invasjonsforsvar som inngikk som ledd i en overordnet alliert strategisk plan for å stanse og slå tilbake et livstmende sovjetisk angrep mot Vest-Europa og USA. På legespråket betyr det at vi hadde stilt diagnosen (‘den røde fare’) og utviklet verktøyer (dvs våpen- og sensorplattformer, avdelinger, operative planer samt prosedyrer og taktikker) skreddersydd for å håndtere denne ‘sykdom’ når eller hvis denbrøtut. Vårt nasjonale bidrag til en slik operasjon var imidlertid enda snevrere - det begrenset seg til å ‘ stanse blødningen’ slik at allierte styrker kunne komme inn og, sammen med oss, slå overfallet tilbake. Hva ligger det så i dette bildet? Forsvarets struktur var balansert for å skape evne til å stanse et sovjetisk angrep mot norsk territorium over land, sjø og gjennom luften, samt å legge forholdene til rette for hurtig og massivt mottak av alliert hjelp. Den militære strategien og de operative planene for å håndtere den diagnostiserte fare lå i store trekk fast, og hvis disse ble endret eller justert skjedde det primært i alliert og ikke nasjonal regi. En viktig konsekvens av dette var at rommet og behovet for nasjonal militær tenkning i all hovedsak ble begrenset til taktikk, teknikk og prosedyrer. Overordnet militær tenkning foregikk, i den grad den fant sted, i alliansen (hvor selvfølgelig også norske offiserer deltok) og primært i USA. Strategien og de operative planene var i store trekk defensive: Det gjaldt å holde terreng og påføre fiendens styrker så store tap som mulig - på land, langs kysten og i luften. Dette var utgangspunktet for utvikling av styrkestruktur, taktikk og prosedyrer samt for utdannelse, trening og øvelser. Igjen i legeterminologien: Sykdommen var identifisert; det som gjensto var å utvikle instrumentene for å håndtere og helbrede den hvis eller når den brøt ut. Det var et økonomisk, organisatorisk og håndverksmessig problem - ikke legevitenskapelig (les: militærteoretisk). Det vi hadde bruk for var en ‘balansert’ struktur til dette ene formål, utviklet innenfor gitte økonomiske rammer og betjent av dyktige håndverkere. ‘Legen’ som hadde stilt diagnosen og som i siste ende ville lede operasjonen, satt i USA! Det skisserte scenario har ikke lenger gyldighet, men like lite som legen awikler sin praksis når en livstmende sykdom er utryddet, like lite awikles Forsvaret. Utfordringene står i kø, kanskje ikke like livstruende, men mere uoverskuelige og komplekse. Det må være en doktrines oppgave både å skape et begrepsapparat som er bedre i stand til å beskrive dagens virkelighet og som gir et grunnlag for å håndtere det spekteret av utfordringer som Forsvaret står overfor i dag og i fremtiden. Dette er utgangspunktet for det norske doktrinearbeidet.

Doktrinens oppbygning

Det første spørsmål vi måtte stille oss var hva doktrinen skulle inneholde, hvordan den skulle bygges opp og hvem som skulle kvalitetssikre arbeidet. Etter et par måneders brain storming og flittig lesing av andre lands doktriner ble det klart for oss at vi måtte behandle grunnlaget eller rammefaktorene for Forsvarets virksomhet før vi gikk igang med mere.operative forhold. Det eksisterte et gap mellom Stortings- og regjeringsdokumenter, herunder forsvarskommisjoner og langtidsmeldinger om Forsvarets virksomhet, på den ene side og militære dokumenter som behandlet taktiske prosedyrer på den annen side, som måtte fylles på en pedagogisk og informativ måte. Dette førte til en naturlig oppdeling av doktrinen i en del A med fokus mot grunnlaget eller rammefaktorene og en del B med fokus på problemstillinger knyttet til brak av militære styrker i forskjellige former for operasjoner.

Del A, Grunnlag

I juli forelå det et utkast 2 til del A, Grunnlag. Dette har senere vært gjenstand for omfattende kommentering både fra ansatte og elever ved stabsskolen, medlemmer i en uformell ekstern referansegrappe og utvalgte enkeltpersoner. Resultatet av denne prosess blir en del A med følgende innhold:

- Introduksjon; hva er og hvilke formål har doktrinen, hvordan er denbygget opp og hvordan er sammenhengen med andre doktrinedokumenter.

- Konflikt- og militærteoretisk grunnlag; voldens betydning i konflikter og brak av strategiske virkemidler, med fokus på de militære (land-, luft- og sjøstridskrefter) for å håndtere disse, samt prinsipper for planlegging, ledelse og gjennomføring av militære operasjoner. Manøverteorien er sentral i dette kapittel og oppfattes i prinsippet å dekke alle strategiske virkemidler under krisehåndtering væpnet konflikt og krig, mens prinsippene for manøverkrigføring fokuserer på de militære brakt i strid.

- Sikkerhets- og forsvarspolitisk grunnlag; politisk formulerte målsettinger, rammer for og satsingsområder i norsk sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk, herunder det norske forsvarskonseptet.

- Spekteret av militære operasjoner; beskrivelse av alle former for militære operasjoner som norske styrker vil kunne stå overfor - i fred, krise, væpnet konflikt og krig; i og utenfor Norge; alene og i en internasjonal eller NATO ramme.

- Geografiske rammefaktorer; beskrivelse av topografiske og klimatiske variasjoner, befolkning og bosetning, infrastruktur samt økonomi og næring.

- Konsekvenser for Forsvaret; oppsummering og drøftelse av de faktorer som er fremkommet i de foregående kapitler. Det vil være spesielt viktig å drøfte hvordan sikkerhets- og forsvarspolitikken, spektret av militære operasjoner og geografiske rammefaktorer påvirker eller modifiserer anvendelsen av konflikt- og militærteorien i praksis.

% Under arbeidet med de enkelte kapitlene vil vi hele tiden forsøke å trekke ut delkonklusjoner, både som en kontroll over om det vi skriver har relevans (kan vi ikke trekke en konsekvens eller delkonklusjon av det vi skriver, behøver det sannsynligvis ikke stå der), og for å bruke disse som grunnlag for drøftelsen i siste kapittel.

Del B, Operasjoner

Siste kapittel vil danne utgangspunkt for del B, Operasjoner. På nåværende tidspunkt er vi inne i en avklaringsfase med hensyn til oppbygging av denne del. Det er derfor ikke mulig å si noe konkret om hva denne del vil inneholde. Antydningsvis vil del B få følgende struktur:

- Introduksjon

- Militære funksjoner (utlede og beskrive)

- Drøfte funksjonene i lys av prinsipper for militære operasjoner (som er utledet i del A)

- Beskrive kvalitativt forskjellige former for militære operasjoner (krigsoperasjoner, fredsstøttende operasjoner, krisehåndtering, og andre)

- Grunnregler for planlegging og gjennomføring av militære operasjoner

- Operasjoner på land, til sjøs og i luften (hovedprinsipper, sentrale begreper; utgangspunkt for de grenvise doktrinedokumenter)

- Krav til utdannelse, trening og øvelser.

Målsettingen med denne del vil være å gi relativt klare ‘føringer’ med hensyn til behov for og prioriteringer av kapasiteter innenfor forskjellige militære funksjoner, uten å knytte disse for sterkt til konkrete plattformer. Mens del A kanskje primært har en pedagogisk funksjon - bidra til å skape et feiles militært språk og en feiles plattform for militærfaglige drøftelser - så vil del B, i tillegg til denne funksjon, også få konsekvenser for debatten om hvilken struktur og hvilke konkrete kapasiteter, avdelinger og plattformer Forsvaret bør satse på i fremtiden. Det betyr sannsynligvis at debatten om innholdet i del B både vil få et videre omfang og bli hårdere. Håpet er imidlertid at del A skal legge grobunn for en s akli g debatt om innholdet i B, men dette forutsetter også at detblir en logisk sammenheng eller konsistens mellom del A og del B - det blir hovedutfordringen for doktrinegruppens videre arbeide.

Fem grunner for et nasjonalt doktrinearbeid

Innledningsvis nevnte jeg at det kan være vanskelig å overbevise en stor del av offiserskorpset om behovet for en nasjonal doktrineutvikling. For dem som fremdeles ikke er overbevist, vil jeg kort trekke frem noen eksempler fra del A som underbyggerbehovet for nasjonale doktriner. I doktrinegnippenved stabsskolen har vi erkjent at saklige argumenter er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å skape forståelsen for doktrineutvikling. Det er like mye tale om påvirkning. Under arbeidet med del A har vi erfart at prosessen - det å trekke inn forskjellige miljøer og utvalgte offiserer i forbindelse med drøftelser, orienteringer, undervisning og seminarer - er meget viktig. Møter vi alt for sterke motforestillinger eller likegyldighet (som forekommer, og ofte knyttet til enkeltpersoner) bruker vi manøverteoriens prinsipper; vi går utenom og bruker den indirekte metode!

Konflikt- og militærteori

Det stilles ofte spørsmål om behovet for militærteori. Den berømte amerikanske sjømilitære strateg Alfred T Mahan (1840-1914) fikk en gang høre fra sin overordnede at sjøoffiserer ikke skal lese bøker, men seile. Denne typiske antiintellektuelle holdningen går tilbake til den tiden man var offiser av guds nåde og forestillingen om at den Gud gir embete, gir han også forstand. Allerede Scharnhorst og Clausewitz måtte kjempe mot slike holdninger. En Leopold Schönberg von Brenckenhoff ga i 1780 ut en liten bok, Paradoxa, grösentheils militärischen Inhalts, som kom i flere opplag, og der hevder han at krig er et håndverk som må erfares og at teoretisk utdannelse sannsynligvis er mere skadelig for de militære dyder enn egnet til å fremme den militærfaglige kompetanse: “Filosofi opplyser våre sinn og gjør oss til bedre mennesker, men til dårligere soldater”. Alle burde vite at dette er vrøvl! Vi kan igjen bruke legekunsten som analogi. Den er meget egnet for på samme tid som von Brenckenhoff awiste betydningen av militærteori, kunne den franske filosofen Voltaire skrive at “krigskunsten er lik medisinen, morderisk og grunnet på gjetninger”. Legekunsten er også en ‘erfaringsvitenskap’ hvor praksis viser om vi står overfor en dyktig eller mindre dyktig lege. Ikke desto mindre er teoretisk utdannelse i dag en betydelig del av et legestudium. I gammel kinesisk filosofi sammenligner man ofte krigskunsten med legekunsten. Ifølge en gammel fortelling spurte en adelsmann i det gamle Kina engang sin lege, som var et medlem av en familie bestående av medisinmenn, om hvem av dem som var den dyktigste i kunsten. Legen som hadde et så godt rykte at hans navn ble synonymt med legevitenskap i Kina, svarte:

Min eldste bror ser sykdommens ånd og fjerner den før den tar form, derfor kommer ikke hans navn utenfor huset. Min eldre bror helbreder sykdommen når den er i ferd med å biyte ut, derfor kommer ikke hans navn utenfor nabolaget. Hva meg angår, så punkterer jeg årer, foreskriver medisin og masserer huden, derfor kommer mitt navn fra tid til annen ut og blir hørt blant adelsmennene (Thomas Cleary, Sun Tzu: The A rt o f War, Shambhala, Boston & London 1988; s 1).

Ingen fortelling griper bedre kjemen i krigskunsten enn denne. Legekunsten og krigskunsten har flere paralleller: Jo mindre det er bruk for dem, desto bedre; begge krever strategier for å håndtere disharmonier (dvs sykdommer eller kriser/ konflikter); i begge er kunnskap om årsakene og ferdighet i håndverket nøkkelen til løsningen. Spissformulert kan vi si at når staten er pasient, så er Forsvarets operative sjefer medisinmenn! Den gjengitte fortelling sier oss tre ting. For det første, at krigskunsten må ta høyde for tre typer av scenarier - (1) kriser/krisehåndtering, (2) væpnede konflikter/ begrensede kriger og (3) mer omfattende/livstruende kriger. For det andre, at militærmaktens rasjonale blir mer tydelig eller åpenbart for allmennheten jo mer livstruende konflikten eller krigen blir. Dette burde være innlysende, men fortellingen ‘forklarer’ samtidig hvorfor det er så vanskelig å forklare årsakssammenhengen mellom maktdemonstrasjon eller ‘kanondiplomati’ på den ene side og løsning av ‘diplomatiske’ kriser på den annen. Og for det tredje sier fortellingen at den beste eller den klokeste strategi (henspiller på den ‘eldste bror’) er å forebygge konflikter - å ‘angripe’ symptomene. Dette krever imidlertid betydelige kunnskaper om forskjellige typer av konflikter, deres årsaker og hvordan de best lar seg håndtere med de verktøyene vi har til rådighet. Kun konflikt- og militærteoretiske studier kan gi oss denne kunnskap. Doktrinen skal gi offiserene et begrepsapparat som gjør dem i stand til å tolke konflikt- og krigshistoriske studier slik at disse får relevans for dagens problemstillinger.

Sikkerhetspolitisk grunnlag

Under den kalde krigen var øst-vest dimensjonen enerådende i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Nord-syd dialogen fikk etter hvert en viss utenrikspolitisk oppmerksomhet, men aldri sikkerhetspolitiske og enda mindre forsvarspolitiske konsekvenser. Etter Sovjetunionens oppløsning er trusselen som vi hadde forberedt oss på å møte i femti år tilsynelatende borte. Norge kan imidlertid ikke se bort fra Russland. Vår geografiske beliggenhet i forhold til den store nabo i øst, gjør at østvest dimensjonen alltidvilvæiQ et sentralt omdreiningspunkt i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Russland har potensiale til å gjenoppstå som en sterk militærmakt om 15 eller 50 år, men er i dag en ustabil, nærmest kaos-makt. Både Russlands styrke og Russlands svakhet kan bli problematisk for Norge. 11990-årene har vi sett en ny sikkerhetspolitisk dimensjon vokse frem, knyttet til oppblomstringen av kriser og militære konflikter i Europas utkant; Balkan, NordAfrika, Midtøsten, Kaukasus, for å nevne noen. Flere av disse konfliktene gir og kan gi bivirkninger i Europas sentram i form av flyktningestrømmer, miljøødeleggelse, grenseoverskridende kriminalitet osv. Disse utgjør ikke noen direkte militær trussel, men kan i verste fall destabilisere situasjonen i sentraleuropeiske land med uante konsekvenser til følge. Det er denne sentrum-periferi dimensjonen som ligger til grunn for de mange internasjonale militære operasjoner vi har sett i 1990-årene. Og det er denne erkjennelse som har fått NATO til å dreie fokus bort fra Russland mot fredsstøttende operasjoner eller såkalte ikke-artikkel 5 operasjoner. Ved å samarbeide med Russland om håndtering av denne type konflikter er formålet, for det første, å bygge opp tillit mellom øst og vest, og for det andre å forebygge at denne type konflikter skal destabilisere Europa og det skjøre partnerskap mellom NATO og Russland. Det at Forsvaret nå må forholde seg til to sikkerhetspolitiske dimensjoner som begge har militære implikasjoner, skaper nye utfordringer både til organisasjon og struktur. Dette er en viktig erkjennelse som en nasjonal doktrine må forholde seg til.

Det norske forsvarskonseptet

Det norske forsvarskonseptet har i årtier hvilt på fire sentrale pilarer:

- Et nasjonalt balansert forsvar

- Alliert militært samvirke og intemasjonalt samarbeid

- Totalforsvar

- Vemeplikt

Hva betyr disse pilarer for Forsvarets virksomhet og utvikling i 1990-årene og i det 21. århundre? Hvilke begrensninger ligger det i dem? Hvilke konsekvenser har de for innføring av et manøverbasert operasjonskonsept? Skal vi kunne svare på disse spørsmål, må vi drøfte pilarene hver for seg i lys av de utviklingstrekk vi ser både på det politiske, allierte, teknologiske og militærteoretiske området. En slik drøftelse underbygger en viktig erkjennelse, nemlig at ingen begreper eller konsepter er statiske - de påvirkes hele tiden av ytre begivenheter, noen er vi selv herre over, andre ikke. Derfor må ikke bare militærteorien hele tiden oppdateres, men også den sikkerhetspolitiske og militærpolitiske tenkning. Et så omfattende brudd mellom den kalde krigens tilstand og den kaotiske fredens tilstand som vi gjennomlevde omkring 1990, gjør det derfor helt nødvendig å foreta denne eksersis, og doktrineutvikling er et meget godt redskap til dette.

Geografiske særtrekk

Geografiske forhold har alltid påvirket militære operasjoner og legger ofte klare premisser for hvilke kapasiteter og organisasjonsformer som er best egnet til å løse pålagte oppgaver. I Norge er de topografiske og klimatiske variasjonene betydelige, befolkning er liten i forhold til territoriet utstrekning og bosetning meget spredt, infrastrukturen er meget variabel avhengig av hvor i landet manbefinner seg mens økonomi og næring hviler på noen få og meget konjunkturavhengige og delvis strategisk viktige råvarer. Norges geografiske plassering tilsier dessuten at landet i forhold til det europeiske kontinent må betraktes som en øy. Disse særtrekk har betydning for hvordan vi i Norge f eks vurderer verneplikten, stiller krav til mobilitet og prioriterer oppgaver.

Bidrag til NATOs doktrinearbeid

Den kanskje viktigste effekten av et nasjonalt doktrinearbeide er utviklingen av et miljø med militærfaglig kompetanse. Et slikt miljø er ikke kun avgjørende viktig for å heve kunnskapsnivået innenfor offiserskorpset, men skaper samtidig forutsetningen for å påvirke den doktrineutvikling som foregår innenfor NATO. Det er en kjent sak at også en liten nasjon har stor grad av påvirkning i slike fora, forutsatt at forslagene som fremlegges er godt forberedt og argumentene føres på en militærfaglig kompetent måte. På denne måten vil vi altså kunne bidra til å påvirke alliert doktrineutvikling i den retning vi ønsker. Det er i det hele tatt viktig å knytte sammen den nasjonale og allierte doktrineutvikling for blant annet å sikre at der er samsvar mellom NATOs og den nasjonale militære tenkning.

Avslutning

Jeg har i denne artikkelen forsøkt å løse to oppgaver. For det første har jeg forsøkt å belyse hvordan vi i Norge har angrepet problemene knyttet til en nasjonal doktrineutvikling, hvordan vi tenker oss et nasjonalt doktrinehierarki bygget opp omkring en fellesoperativ doktrine, og hva en slik doktrine bør inneholde. For det andre har jeg gjennom eksempler forsøkt å besvare det spørsmål som ble stilt innledningsvis: Hvorfor har doktrinearbeidet kommet slik i fokus? Den generelle argumentasjon som er fremført har betydning ikke bare for Norge, men for de fleste små og mellomstore stater som var sterkt berørt av den kalde krigens rammebetingelser. Andre land vil imidlertid legge vekten annerledes enn det vi gjør i Norge, men nettopp derfor er den nasjonale doktrineutvikling viktig.