Log ind

”Same same but different” - Tenkning om fred og krig i Skandinavia rundt 1900

#

Af Halvard Leira, Stipendiat NUPI.

Innledning1

Da den norske statsminister Kjell Magne Bondevik den 17. mai 2005 tok imot den svenske statsminister Göran Persson til feiring av 100-års jubileet for den fredelige unionsoppløsningen i 1905, hilste han ham blant annet med ordene ”Vi er fredsnasjoner” (Bondevik 2005). Det er usikkert om han på det tidspunkt ville ha vært komfortabel med å hilse den danske statsminister Anders Fogh Rasmussen på samme måte, men utagnet illustrerer allikevel en historisk fellesskandinavisk selvforståelse, med et visst internasjonalt gjennomslag: de skandinaviske landene står for fred. De har (i hvert fall før Kosovo, Afghanistan og Irak) ført fredelig utenrikspolitikk, de har deltatt ivrig i fredsbyggende internasjonal organisering, de har bidratt med store fredsbevarende styrker i FN-regi, de søker å løse konflikter med fredelige midler, de gir store summer i fredsbyggende bistand og de har vært aktive i tilrettelegging og megling i internasjonale konflikter. De tankemøstrene som ligger til grunn for en slik fredelig væren i verden ble etablert på parallelle måter og i parallelle former i alle de tre landene i løpet av de siste tiårene av 1800-tallet, under innflytelse av en liten gruppe aktivister fra hvert av landene. Til tross for den likheten vi ser i utgangspunktet, har de tre landene fulgt noe forskjellig fredspolitiske kurs. I denne artikkelen vil jeg i hovedsak skissere hvordan de tre landenes fredsdiskurser var sammenflettet rundt 1900. Jeg vil deretter diskutere hvordan de tre diskursen varierer, dels gjennom forskjellige diskursive sammenkoblinger av begrepene ”stat” og ”folk”, men også gjennom forskjellige måter å tenke om krig på. Hovedvekten er på Norge, dels fordi det var i Norge fredstenkningen ble trukket lengst, dels fordi det er det landet forfatteren har studert mest inngående. Før vi kan gi oss i kast med det særskandinaviske, er det imidlertid nødvendig å kort skissere den større internasjonale bakgrunnen.

Internasjonal fredsdiskurs til ca. 1900

Systematisk tenkning om fred og nøytralitet kan spores tilbake i hvert fall til Erasmus og Crucé (Howard 1977: 20, Tuck 1999), men for våre formål kan vi starte behandlingen av den internasjonale fredsdiskursen på slutten av 1700-tallet. Sentrale tenkere som Paine, Smith, Kant og Bentham understreket hvordan frihandel og statlig tilbakeholdenhet ville føre til bedre relasjoner mellom stater, og berede grunnen for fred mellom verdens folk (jf. Gilbert 1951, Stourz 1969, Anderson 1993, Walker 2000). Der diplomati og adel ble forbundet med intriger og maktpolitikk, var tanken at folkelig kontroll over utenrikspolitikken ville føre til fred. Fredsdiskursen materialiserte seg også i fredsorganisasjoner, først i USA og Storbritannia, henholdsvis i 1815 og 1816. For de skandinaviske landene skulle den britiske utviklingen vise seg særlig viktig, gjennom agitasjonen til sentrale liberale ideologer som Cobden, Bright og Gladstone, som la vekt på fred, nøytralitet og frihandel. Delvis gjennom deres virke, ble det kontinentale Europa trukket med i fredsarbeidet fra rundt 1870 av, med regulære internasjonale konferanser og kongresser fra slutten av 1880-tallet. Den internasjonale fredsbevegelsen inneholdt både politiske aktivister og ekspertkunnskap (særlig innen internasjonal rett), og har trekk både av det som i studiet av internasjonal politikk kalles aktivistnettverk og av et epistemisk fellesskap. Dette nettverket/fellesskapet hadde sentrale skandinaviske medlemmer.

De skandinaviske fredsdiskursene 1870-1910 Fredstanker hadde god grobunn i de skandinaviske landene i de siste tiårene før 1900. I Danmark hadde tapet i 1864 reist det grunnleggende eksistensielle spørsmål om staten kunne overleve, mens den tidligere svenske aristokratisk drevne ekspansjonslysten for en stor del var erstattet av frykt for russisk aggresjon. Begge disse landene hadde imidlertid en tradisjon for å tenke strategisk om militærvesen og utenrikspolitikk. Den utenrikspolitiske diskursen i Norge var imidlertid svært lite utviklet, og stort sett sentrert om frihandel og å holde forsvarsutgiftene nede. Felles for de tre landene var at indrepolitiske spørsmål, som stemmerettsutvidelse og parlamentarisme, tok mye tid og politisk energi. I enda større grad en den internasjonale fredsdiskursen, var de(n) skandinaviske båret av lite sett personer, med nær kontakt seg i mellom og tette bånd til likesinnede på kontinentet og i Storbritannia. Nøkkelfiguren var dansken Fredrik Bajer, som rundt 1870 kom i kontakt med fredsbevegelsens nestor, Frédéric Passy, og begynte å agitere for skandinavisk nøytralitet, basert på samarbeid mellom uavhengige republikker (Koht 1906:86).2 Målet skulle være å samle de oppsplittede nordiske folkestammene i et fristatlig samarbeid (Magnusson 2001: 1). Det republikanske folkestyret ville så naturlig lede til nøytralitet, som for Bajer var det viktigste element i fredssaken. På 1870- og 1880-tallet argumenterte han for skandinavisk nøytralitet etter sveitsisk og belgisk modell, begrunnet i geostrategiske hensyn. Gitt erfaringene med Tyskland som nærmeste nabo, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Bajer opprinnelig ønsket en nøytralitet som var garantert av stormaktene, og heller ikke var grunnleggende pasifist. Der hvor nøytralitet i den britiske liberale tradisjonen handlet om å holde seg utenfor andre staters indre stridigheter, var stormaktsgarantert nøytralitet i Danmark et konkret politisk virkemiddel for å holde andre stater utenfor Danmark. Etter hvert kom Bajer imidlertid til den konklusjon at nøytralitet heller burde være en ”way of life” for Danmark, og at nøytraliteten avhang av folket heller enn stormaktene. Vektlegging av ”folket” fant vi også i den angloamerikanske tradisjonen, men i Danmark ble koblingen mellom folk og fred også sterkt formet av den grundtvigianske forestillingen om folkelig danskhet og det danske (utvalgte) folket som spesielt fredselskende (Bagge 1992; Lundgreen-Nielsen 1992, Hansen 2002). Ved siden av sin agitasjon, gjorde Bajer også en stor innsats for organisering av fredssaken. Han kom i kontakt med den britiske fredsorganisatoren Hodgson Pratt på begynnelsen av 1880- tallet, og stiftet Foreningen til Danmarks Neutralisering i 1882. Han var med på å organisere det første skandinaviske fredsmøte i 1885 og var også ivrig med i oppbygningen av den organiserte internasjonale fredsbevegelse, både den frivillig organiserte og den parlamentariske.3 For dette arbeidet delte han i 1908 Nobels fredspris med sin svenske venn Klas Pontus Arnoldson. Arnoldson var inspirert både av Bajer og av angloamerikanske religiøse bevegelser, og var sentral i opprettelsen av Freds- och skiljedomsföreningen i Sverige i 1883 (Magnusson 2001:1). I foreningens vedtekter het det blant annet at: ”Närmast vill föreningen verka för, att afgörandet om krig och fred ytterst må bli en folkens angelägenhet” (Svenson 1904:18, uthevet i original). Videre ble voldgift lansert som konfliktløsningsmekanisme, og det ble foreslått at landområder og ferdselsårer i størst mulig grad skulle nøytraliseres. Igjen knyttes altså fredssaken til folkestyret, og fred, voldgift og nøytralitet ses som sider av samme sak. Arnoldson (1890: 84-86) legger selv generelt mye av skylda for kriger og konflikter på monarkene, og ønsker på samme måte som Bajer at folket, gjennom sine representanter, burde få større innflytelse over utenrikspolitikken. Tanken er at hvis man bare kan få blitt nøytrale, så kan man fortsette med det som man egentlig er interessert i, handel og verdiskaping. Arnoldson (1890: 88) tar i forlengelsen av dette også opp den økende internasjonale handel (og det vi anakronistisk kan kalle økende interdependens), og refererer begeistret til ideen om at ”Nøjtrale stater har ret til at forbyde en krig, som saa sterkt skader deres egne beretigede interesser” (uthevet i original). De ”beretigede interesser” er her åpenbart tilknyttet handel. Generelt regnet Arnoldson med at økende kulturelle og økonomiske kontakter ville lede til velstandsøkning og større mellomfolkelig forståelse, og dermed fjerne årsakene til krig (Magnusson 2001: 3; jf. Arnoldson 1908). Mot slutten av 1800-tallet finner vi altså en relativt velutviklet internasjonal fredsdiskurs, hvor folkestyre, frihandel, nøytralitet og voldgift var sentrale begreper. Skandinavia ble dratt med i denne diskursen gjennom figurer som Bajer og Arnoldson. De deltok energisk i den internasjonale fredsdiskursen, og var aktivt med på å tilpasse denne internasjonale diskursens begreper til de nordiske lands nasjonale diskurser. Særlig viktig i denne sammenheng er den grundtvigianske ideen om de nordiske folk som spesielt utvalgte og spesielt fredlige. Bajer og Arnoldson skulle også få stor betydning for norsk fredsdiskurs. Mens Bajer både skrev og organiserte, var Arnoldsson i første rekke agitator. Han skrev en rekke bøker om fredssaken, og reiste rundt som folketaler i både Sverige og Norge. For den norske fredsbevegelse og fredsdiskurs ble Arnoldson en viktig direkte inspirasjonskilde.

Tilfellet Norge

Før de siste tiårene av 1800-tallet finner vi så godt som ingen norsk tenkning om utenrikspolitikk. Landet hadde verken egen utenrikspolitikk eller egne diplomater, alt utenriksstyret lå i Stockholm. I andre europeiske land var det vanlig at adelen og parlamentene representerte henholdsvis en konservativ og en liberal utenrikspolitikk, men i Norge var det ingen adel å snakke om, små akademiske eliter og Stortinget var stort sett opptatt av andre ting. Det fantes rett og slett ingen klare bærere av en utenrikspolitisk diskurs. Svake innslag av den internasjonale tenkningen finnes, som når Stortinget diskuterte handelstraktater på 1860-tallet og når avholdsbevegelsen koblet sammen kampen mot alkohol og kampen mot krig (Aarek 1985: 10-11). Dette arbeidet ledet ikke til noen fast organisasjon, men bidro til å spre bevissthet om fred, voldgift og internasjonal lov i det framvoksende norske organisasjonssamfunnet.4 Den fredsdiskursen som senere ble etablert i Norge kunne dermed i noen grad trekke på en etablert forforståelse. Spede organisatoriske ansatser fantes også. Wollert Konow (SB) traff Fredrik Bajer på fredskongress i Bern i 1884 og fikk deretter stiftet Den norske fredsforening i 1885 (Koht 1906: 90-91). Formålet skulle være ”inden det norske samfund at virke for tilslutning til det internationale arbeide for fred og voldgift samt til opnaaelse af et billigt og folkeligt værn for vort land” (sitert i Claussen 1953: 161). Allerede i stiftelsesøyeblikket var altså koblingene til den internasjonale diskursen eksplisitt, og i forhold til forsvar er det her en nedrustnings- og sparelinje heller enn pasifistisk linje som viser seg. At fredsdiskursen var innleiret i forsvarsdiskursen og den finanspolitiske diskursen er for øvrig heller ikke noe særnorsk fenomen. Imidlertid førte ikke disse tidlige tilfellene av materialisering av diskursen til noen varig organisasjonsdannelse, og det er typisk at alle de tidlige innspillene hadde nær sammenheng med internasjonal diskurs. De bærer mer preg av å være norske avspeilinger av internasjonale ideer enn å være særegne innspill i en norsk fredsdiskurs. Fredstanken brukes som tilleggsargument og begrunnelse, men er ikke sentral i seg selv. Det manglet altså profilerte norske bærere av fredstanken ”på norsk”. Denne situasjonen endret seg med en foredragsturne Arnoldson holdt i Norge vinteren 1889-90. Der oppmuntret han for det første Bjørnstjerne Bjørnson til å ta opp fredssaken, for det andre stortingsmannen Paul Koht til å presentere voldgiftssaken i Venstres stortingsgruppe. For organisasjonsvekst og politisk materialisering var forbindelsen til Stortinget viktig, men som symbol og diskursivt knutepunkt var Bjørnson uvurderlig, i nesten like stor grad i Danmark som i Norge. Gjennom skiftende ideologiske perioder forble han en fredsvenn, og agiterte for reduksjon i rustninger, nøytralitet, voldgift og nasjonale minoriteters rettigheter. Hans første innspill i fredssaken kom i 1880, typisk nok i et kampskrift for republikken. Der argumenterte han mot den stående hær, den var nemlig en fristelse til ufred: Der er al Sandsynlighed for, at det er den, som hindrer vort lille Folk i at bede alle de andre civiliserede Samfund om at indgaa den Overenskomst med os, at ethvert opkommende Tvistemaal os imellem maa faa løses ved Voldgift; ti gjorde vi det, saa gik de andre utvilsomt ind paa det. Der er al Sandsynlighed for, at dersom bare et eneste lidet Folk gjorde dette, saa kom de andre Smaafolk snart efter, og det med grænseløs Jubel (Bjørnson 1880:46, uthevet i original). Den logiske følge av dette var så at også de store folk ville legge ned våpnene. Så vidt tidlig finner man altså ønsket om voldgift som konfliktløsningsmiddel, og ideen om at det er ”folket” som står sentralt, eller til nød samfunnet, ikke statsmakten. I tillegg finnes også ideen om at de små folk må gå foran som et godt eksempel for de store, og at de store folk av nødvendighet må følge eksempelet til de små. Denne ideen om de små folks misjon som fredsskapere er noe av et Leitmotif i Bjørnsons fredsagitasjon, og gjenfinnes også i datidens og senere tenkning om norsk og skandinavisk utenrikspolitikk. Denne ideen, som naturlig nok var fraværende hos britiske og franske tenkere, har klare fellestrekk med grundtvigianismens syn på det danske eller de skandinaviske folk som de spesielt utvalgte og fredselskende. Bjørnson var da også lenge sterkt engasjert i grundtvigianismen, og ble av mange regnet som Grundtvigs logiske etterfølger. Utspillet fra 1880 er et ensomt eksempel, det var først etter å ha møtt Arnoldson at Bjørnson kastet seg inn i fredsagitasjonen. Bjørnson skrev i 1890 forordet til den norske utgaven av Arnoldsons bok Lov – ikke Krig mellom Folkene. Han påpeker først hvordan krigen skaper statsgjeld, og er hovedansvarlig for de høye tollsatsene (Bjørnson 1890: 3,8). Igjen fordømmes krigen på basis av de utgifter den bringer med seg, og det illustreres hvordan frihandel ville lette den økonomiske byrden på folkene. Frihandel leder til fred, like så sikkert som at tollmurer leder til krig og revolusjon. Bjørnson (1890: 8) kommer også inn på det dagsaktuelle forholdet til Russland, hvor han innrømmer at det kan komme til konflikt, og skriver at, ”Er vi allesammen enige om for fredens skyll at ønske voldgift, – kan da et stort folk, der er i så mangfoldig åndsbevægelse som nu det russiske, virkelig nægte os det?” (min uthevelse). Det er altså det russiske folk man skal forholde seg til, uavhengig av styresettet i Russland. Like talende er imidlertid understrekingen av at folkets samlede vilje er det sentrale for å oppnå fredelig konfliktløsning, ettersom ingen kan gå imot et samlet og enig folk. Et sterkt og samlet folk var det beste forsvar. Folkenes vilje er i det hele tatt sentral, fred er en viljeshandling fra folk til folk, og de små (skandinaviske) folk kan og bør gå i bresjen for mellomfolkelig fredsbygging. I Stortinget ledet Arnoldsons besøk hos Paul Koht til en voldgiftsadresse til kongen. Stortinget oppfordret kongen til å slutte forpliktende avtaler med andre land om avgjørelse av stridigheter ved voldgift. Disse avtalene skulle riktignok sluttes med ”fremmede Magter”, men det er ikke statsmakten som er det operative begrep i adressen. Voldgiftsideen baseres nemlig på ”det innbyrdes Forhold folkene imellem”, ut i fra den oppfatning at ”i Forholdet mellem Folkene [trænger] Tanken om Stridigheters Afgjørelse ved Voldgift sig frem med uimodstaaelig Magt”. Det man tenker seg regulert er altså forholdet mellom folkene, av bekvemmelighetshensyn ordnet gjennom statsmaktene. Det hevdes videre at voldgiftstanken hadde ”Tilslutning hos den overveiende Del af vort Folk”, og at inngåelse av voldgiftsavtaler vil ”være til ubetinget Lykke for vort Folk” (Stort.Forh. 1890 Bd. 9: 26-27). Gjennom denne argumentasjonen reises Stortinget opp som folkets sanne representanter. Som Neumann (2001: 79-80 et passim) har vist er dette typisk for den folkelige nasjonalismen som sto sterkt i Venstre på slutten av 1800-tallet. Stortinget ble definert som nærmest naturlig tilhørende nasjonen, mens de andre delene av statsmakten langt på vei var ”unasjonale”. Det er derfor en klar logikk i at det er Stortinget som presenterer ideen om samarbeid mellom folkene, og at ideen presenteres som utgått av folket. Det er videre symptomatisk at Stortinget ivrig gikk inn i interparlamentarisk arbeid fra 1890 av. Stortinget var det første parlamentet som bevilget reisegodtgjørelse til representantene ved de internasjonale fredskonferansene, og også det første parlament som støttet den Interparlamentariske union økonomisk. Ettersom Norge ikke hadde noen egen stat-til-stat representasjon i europeisk diplomati, og det fantes en utbredt skepsis til diplomatiet som sådan, støttet norske parlamentarikere ivrig en organisasjon hvor ”folkenes” representanter kunne møtes og de kunne fremme Norges sak. Noe av det samme kommer fram ved Haagkonferansen i 1899, hvor det, tross norske protester, heller ikke var egne norske representanter, kun to “teknisk delegerte”. I følge statsminister Steen “maa disse vore tilforordnede tjene som et diplomati ad hoc til værn mod det officielle” (sitert i Agøy 2001: 16). Det europeiske diplomati måtte man altså verge seg mot, og holde seg unna hvis en ikke kunne få møte som representanter for folket. Fredssaken var i seg selv viktig i norsk diskurs, men den ble også knyttet til den stigende misnøyen med unionen med Sverige. For mange i Norge var Sverige den eneste militære trusselen, og voldgift ble sett som et middel på veien til fredelig unionsoppløsning. Fredssaken var også en første test på økende norsk kontroll over utenrikspolitikken, ettersom Stortinget selv ønsket å kunne gå inn på forpliktende voldgiftsavtaler, uten å gå veien om den svenske utenriksledelsen. Kort tid etter unionsoppløsningen argumenterte en av Norges ledende historikere i det 20. århundre, Halvdan Koht, som hadde vært aktiv i fredsbevegelsen i et tiår for at fred og selvstendighet hang tett sammen: ”Det var elles eit nært samanheng millom sjølvstendesaki og fredssaki, baade i tanken og i live; for baae tvo hadde vaksi fram or det samfolkelege rettskravet, og med baae tvo var det meiningi aa tryggje Noreg mot all ufredleg politikk” (Koht 1906: 107). Koblingen mellom selvstyre og fred, Norges sak og den generelle fred var også tydelig i de brevene Bjørnson skrev til ledende europeiske aviser og blader utover 1890-tallet. Her beskriver han fredsarbeidet som en kamp for folkelig kontroll over utenrikspolitikken: Det uregjerlige folk har, efter så mange erobringer i den indre forvaltning fra kongemagt og fra bureaukrati, nu også begyndt å ville fratage begge den udenrigske politik. Det vil rent ud avskaffe den gjennem voldgiftstraktater og anerkjendte neutralitetsforbund (Bjørnson 1898:10). Folkelig kontroll over utenrikspolitikken skulle altså lede til dens fullstendige avskaffelse. Eksempelet var Norge, men argumentet hadde generell gyldighet for ”små folk”. Bjørnson (1898: 13,17,35) konkretiserte også Norges posisjon og kamp: Når Norge vil ha egne konsuler […] og når det vil ha egen udenrigsminister til å lede disse konsuler, så er det ikke for å føre en politik ved siden av Sverigs; det er for ingensomhelst politik å ha. […] Nordmændenes mål er å få et udenrigsministerium uden udenrigspolitik. […] det vil altså sige en udenrigsminister uden udenrigspolitik, en udenrigsminister, som sidder og sikrer os mod udenrigspolitik.5 Senere spesifiserte Bjørnson at det særlig var storpolitikk Norge ikke ville ta del i, og at utenriksministeren skulle ta seg av handel, shipping og internasjonale avtaler. Eller som Koht (1894: 144) formulerte det ”Norge føler ingen lyst til at være med i den europæiske koncert. Vi ønsker intet andet end at arbejde i fred på vor selvstændige udvikling. Vi bærer ikke nag til svenskerne eller noget andet folk; kun føler vi en dyb mistillit til den svenske politikk.” Intensjonen var å oppnå sikkerhet gjennom å stå utenfor det europeiske stormaktspolitiske system (Bjørnson 1898: 20-21), og virkemidlene for å nå dette målet skulle være voldgiftstraktater, internasjonale domstoler og stormaktsgarantert nøytralitet. Tanken var at ingen (eller lite) utenrikspolitikk ville gjøre det mulig ”at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle af de europæiske krigerstater” (Løvland i St. forh. 1905-06: 45- 46), som Norges første utenriksminister formulerte det. Tanken om at den beste utenrikspolitikken var å ikke ha noen utenrikspolitikk (eller i hvert fall en svært begrenset utenrikspolitikk) kan også finnes i de andre skandinaviske land i denne perioden (Mathisen 1952:48), men det var bare i Norge den ble statsmaktens uttalte politikk.

Diskursiv kontekst – de skandinaviske nasjonale modellene

Bjørnson, Koht og de fleste andre sentrale aktørene i den norske fredsdiskursen var inspirert av Grundtvig så vel som de norske nasjonalliberale historikerne i sin vektlegging av ”folket”. ”Folket” hadde blitt et sentralt konsept i både dansk og norsk diskurs fra midten av 1800-tallet. I Sverige var på den annen side kongens person mer viktig, og kongen og folket sammen ble sett som statens bærebjelker (Trägård 2002). Forestillinger om ”folket” var sentralt i nasjonalismens og romantikkens Europa, men de fikk noen bestemte særtrekk i de skandinaviske utenrikspolitiske diskursene. I motsetning til i Storbritannia og USA var også de skandinaviske nasjonalismene hybridnasjonalismer – de koblet sammen politiske og kulturelle trekk. ”Folket” var dermed ikke bare kilden til politisk legitimitet, men også bærer av nasjonens kulturelle essens, dens ånd og misjon. I hvert fall i Norge og Danmark, ble ”folket” vurdert som en grunnleggende positiv størrelse. I disse landene var fredstankene derfor nært koblet til folkestyret, og dermed ofte til republikanisme – folkestyre videreført til sin logiske konklusjon. Det var ikke bare slik at politisk legitimitet måtte hentes fra ”folket”, støtte til demokrati ble vurdert som et definitorisk trekk ved de skandinaviske folkenes ånd. Mens folkestyre og dets fredlige konsekvenser var felles tankegods for liberale og radikale i hele Skandinavia, var det langt vanskeligere å få gjennomslag for slike ideer i Sverige enn i de andre landene, gitt den mer konservative svenske nasjonalismen. I Norge ble fredssaken en del av det liberal-demokratiske prosjektet, som etter 1890 søkte oppløsning av unionen med Sverige, og i Danmark ble den del av den liberale kampen for parlamentarisme (Due Nielsen 2003: 435). Fredssaken var liberal også i Sverige, men der var altså den konservative motstanden sterkere, og parlamentarismen kom også senere.6 Det var imidlertid ikke bare de respektive lands nasjonale diskurser som varierte. De tre landene hadde også vesensforskjellige utfordringer med hensyn til andre nasjonalismer. I Danmark sto dansk mot tysk nasjonalisme innen statens grenser før 1864, og deretter måtte man forholde seg til at deler av nasjonen befant seg utenfor statens grenser. På grunn av de åpenbare maktforskjellene mellom Danmark og Tyskland var irredentisme og politiske selvhevdende nasjonalisme ikke noe alternativ. Løsningen ble kulturell mobilisering og en intensivering av nasjonens ”Danskhet”, innenfor og utenfor statens grenser. Om man regnet med å måtte tape enhver ny krig mot Tyskland, skulle folkets vilje allikevel kunne holde den danske nasjonen levende også under okkupasjon. Den danske politiske nasjonalismen var åpenbart knyttet til den kulturelle – den var liberal, mobiliserte nedenfra og var bundet til demokrati. Dansk nasjonalisme var grunnet i et positivt syn på ”folket” som sådan, og bonden spesielt. I Norge, hvor nasjonalismen nedenfra sto enda sterkere enn i Danmark, var fokuset på ”folket” og (små)bonden enda sterkere. Den norske nasjonalismen var også, i motsetning til de to andre landenes nasjonalismer, definert i motsetning til de skandinaviske naboene. Fra rundt 1800, og spesielt tydelig fra rundt 1830, var den norske kulturelle nasjonalismen rettet mot den tidligere ”kolonimakten” Danmark. Den politiske nasjonalismen var, på den annen side, rettet mot Sverige. Den koblet sammen tanker om demokrati og parlamentarisme med den nasjonale frigjøringsideologien, i opposisjon til det som ble vurdert som aristokratisk svensk styre. Det demokratiske norske ”folk” sto mot den aristokratiske svenske ”stat”, og i norsk diskurs kom ”folk” og ”stat” til å ugjøre en helt grunnleggende dikotomi, med folket som privilegert. I de flest andre land regnet man med at statene, gjennom deres utenrikspolitikk, var viktige aktører i fredsarbeidet. I motsetning til dette, var fred noen man i norsk diskurs skulle skape til tross for statenes utenrikspolitikk. Den svenske nasjonalismen var mer aristokratisk og paternalistisk enn sine motstykker. Etter tapet av Finland i 1809 initierte eliten et nasjonalt mobiliseringsprogram ovenfra. Som i Danmark og Norge sto bonden i fokus, men prosjektet var romantisk, konservativt og statsledet, heller enn liberalt og frigjørende. Gitt at Sverige var det ledende landet i Skandinavia, var nasjonalismen heller ikke rettet mot de andre landene. Snarere var det slik at Sverige ble sett som lederen av et mulig samlet Skandinavia (Stråth 1994). Den svenske nasjonalismen hadde altså et positivt syn på staten og dens makt. Videre hadde adelen i Sverige sterk innflytelse i samfunnet generelt og spesielt med hensyn til forsvarspolitikk og utenrikspolitikk. Dette er et viktig poeng for å forstå hvorfor Sverige tenderte i retning realpolitikk mens de to andre landene foretrakk en mer eller mindre isolasjonistisk idealpolitikk. Disse forskjellige diskursive konstruksjonene av nasjonen hadde åpenbar betydning for konstitueringen av fredsdiskursene. Et fredskonsept som var nært diskursivt forbundet med ”folket” hadde mye større emosjonell, demokratisk og politisk appell i Danmark og Norge enn i Sverige. Den nasjonale diskursive konstruksjonen av den omkringliggende verden, og mulighetene for konflikt med den, var også av stor betydning for fredsdiskursene. Hvis vi begynner med Norge, så var hovedtendensen at folket ble privilegert over staten, og at staten ble oppfattet å stå utenfor det europeiske statssystmet. Den stormakten som spilte overlegent størst rolle var Storbritannia, som ble vurdert som vennligsinnet og en garantist for norsk suverenitet etter 1905. Krig spilte ikke noen stor rolle i den nasjonale diskursen, med unntak av frykt for krig med Sverige i årene fra ca 1895 til 1905 og frykt for Russland i enkelte konservative kretser. Som selvdefinert utenforland, med avstand fra stormaktenes næreste interesseområder, var det verken fra innsiden eller utsiden noe press på norske politikere for å tenke igjennom alternative representasjoner av utenrikspolitikken.7 I tillegg kommer altså at norske politikere bare sporadisk tenkte om utenrikspolitikk før 1905, gitt den svenske kontrollen over unionens utenrikspolitikk. Fredsdiskursen kom dermed til å dominere hvordan man tenkte om verden i Norge, og den norske tilnærmingen til verden kom dermed til å dras mellom et ønske om å holde seg i fred utenfor stormaktsspillet, og det som opplevdes som et norsk kall om å endre det samme spillets spilleregler. Til tross for de betydelige likhetene mellom dansk og norsk fredsdiskurs i perioden (jf. Finsland 1948), skapte 1864 også grunnleggende forskjeller. Ikke minst var det i Danmark en helt konkret frykt for statens videre overlevelse. Med krigstapet og den tyske samlingen, ble Tyskland et konstant problem i dansk tenkning om verden. Det var få, om noen, som trodde at en krig mot Tyskland kunne vinnes; spørsmålet var om et militært forsvar i det hele tatt hadde noen funksjon. Som Viggo Hørup så berømt formulerte det ”Hvad skal det nytte?” (sitert i Due-Nielsen 2003: 404). Carsten Holbraad (1991: 36) har konkludert med at behovet for å ikke irritere Tyskland ledet til en politikk preget av ”passive compliance”. Ved en annen anledning kunne Hørup for eksempel skrive ”vor lidenhed er vor styrke, lad os gøre os mindre, så vi ikke ligger i vejen, og nogen kommer til at træde på os af vanvare” (sitert i Bagge 1992:448). Her er det lite ønske om aktiv fredshevdelse, målet er heller at stormaktene skal glemme ens eksistens. I hovedsak var holdningen at man skulle ligge lavt og vente på bedre tider (Hansen 2002: 59).8 Nærheten til Tyskland gjorde dermed dansk fredsdiskurs mindre aktivistisk og misjonerende enn den norske. Tyskland spilte en viktig rolle for svensk tenkning om verden også, men der som en potensielt alliert mot Russland. Viktige kretser i Sverige ønsket i første halvdel av 1800-tallet en krig for ta tilbake Finland, men deretter var det frykten for russisk angrep som dominerte.9 Der den danske fredsdiskursen ble begrenset av frykten for å provosere Tyskland, og orientert mot nøytralitet og voldgift, ble den svenske fredsdiskursen begrenset av militarister på hjemmebane. Fredsdiskursen måtte kontinuerlig kjempe mot en sikkerhetspolitisk diskurs hvor det ble vektlagt et sterkt forsvar og å bygge folkets karakter gjennom militærtjeneste.

Avslutning

De grunnleggende ideene i de skandinaviske fredsdiskursene er relativt likeartede. Vi finner argumenter om folkenes fredelige utenrikspolitikk, nøytralitet, fred gjennom rett, voldgift og frihandel i alle landene, og i Danmark og Norge gikk ble de sentrale i den bredere politiske diskursen. Tanken om ingen eller en svært begrenset utenrikspolitikk var utbredt, basert på ønsker om å unngå politisk kontakt med krigerstatene i Europa. Samtidig var det et sterkt skandinavisk engasjement i den gryende internasjonale fredsbevegelsen, gjennom den Interparlamentariske union, det internasjonale fredsbyrået, Haag-konferansene, Nobels fredspris og en rekke andre fredsinitiativer. Der statene skulle holde seg passive, skulle folkene engasjere seg og endre statssystemet til det bedre. De små skandinaviske folkene ble sett som foregangsfolk, som skulle spre freden gjennom ord og handling. Fredsdiskursene var knyttet sammen, ikke bare gjennom ideer, men også gjennom personlige kontakter. Bajer, Arnoldson og Bjørnson hadde alle Skandinavia som sitt virkeområde, ikke bare deres hjemland. Det er allikevel slående at Arnoldson nok hadde større innflytelse i Norge enn i Sverige. Forskjellen skyldes ikke bare den forskjellige samfunnsstrukturen i de to landene. I norsk diskurs passet ideene om at fred var grunnet i et uavhengig folk perfekt med den dominerende liberale nasjonalismen, og fredsdiskursen ble den første utenrikspolitiske diskursen. I svensk diskurs var folket tillagt langt mindre agens, og fredsdiskursen var hele tiden i opposisjon til en dominerende realpolitisk utenrikspolitisk tradisjon, hvor frykten for Russland gjorde argumenter om nedrustning og voldgift vanskelig salgbare. Dansk og norsk fredsdiskurs var på den annen side slående parallelle, basert på nært sammenfallende konstellasjoner av ”folk” og fred, og med gjentatte utvekslinger av folketalere og argumenter. Hovedforskjellen her ligger i de begrensninger som nærværet av Tyskland la på dansk diskurs. Tenkningen om krig var også med på å forme tenkningen om fred. I norsk fredsdiskurs var krigen til stede i årene 1895-1905, men da i hovedsak konseptualisert som en nasjonal frigjøringskrig mot Sverige, som ville være et skritt på veien mot å realisere fredspolitikk. I Sverige og Danmark spilte frykten for krig mot stormakter en ganske annen rolle. I Sverige var den med på å vanskeliggjøre fredsargumentasjon, men den i Danmark var med på å gi fredsdiskursen en mer tilbakeholden karakter enn i Norge. Som man ville regne med, utviklet de skandinaviske fredsdiskursene seg i forskjellige retninger for en stor del som resultat av de forskjellige diskursive kontekstene de befant seg innen. Selv om de sentrale personene var utsatt for de samme internasjonale ideene, utviklet de seg forskjellig i de forskjellige landene, og de forskjellene som dermed ble etablert har vært med på å påvirke de skandinaviske landenes utenrikspolitikk siden. Hvis de er fredsnasjoner, så er de det på hver sin måte.

Bibliografi

Anderson, M.S. (1993): The Rise of Modern Diplomacy 1450-1919. London: Longman. Agøy, Nils Ivar (2001): “’Den skall komma att öka våra unionella svårigheter’ – Norge, Sverige og Fredskonferansen i Haag 1899”, Høgskolen i Telemark, Paper. Also available in English version in Historisk tidsskrift 2/2000 Arnoldson, K.P. (1890): Lov – ikke Krig mellem Folkene. Høvik: Bibliothek for de tusen hjem. Bagge, Povl (1992): ”Nationalisme antinationalisme og nationalfølelse i Danmark omkring 1900”, p.443-467 in Ole Feldbæk (ed.) Dansk Identiteshistorie Bind 3 – Fokets Danmark 1848-1940. København: C.A.Reitzels Forlag. Bjørnson, Bjørnstjerne (1880): Af mine Foredrag om Republiken. Kristiania: Selskabet for Folkeskrifters Udbredelse. Bjørnson, Bjørnstjerne (1890) ”Fortale” i Arnoldson, K.P.: Lov – ikke Krig mellem Folkene. Høvik: Bibliothek for de tusen hjem (7–10). Bjørnson, Bjørnstjerne (1898): Mine brev til Petersburgskija Vjedomosti m.m. Kristiania: Olaf Norlis forlag. Ceadel, Martin (1996): The Origins of War Prevention – The British Peace Movement and International Relations, 1730-1854. Oxford: Clarendon Press. Due-Nielsen, Carsten (2003): “I Tyslands skygge 1864-1914”, p. 264-507 in Claus Bjørn & Carsten Due Nielsen Fra Helstat til Nationalstat 1814-1914. Dansk Udenrigspolitiks Historie bd. 3. København: Danmarks Nationalleksikon. Finsland, Anne (1948): Bjørnstjerne Bjørnson og fredssaken inntil 1900. Oslo: Gyldendal. Gilbert, Felix (1951): “The ‘New Diplomacy’ of the Eighteenth Century”, World Politics 4(1):1-38. Hansen, Lene (2002): “Sustaining sovereignty: the Danish approach to Europe”, p. 50-87 in Lene Hansen & Ole Wæver (eds): European integration and national identity: The challenge of the Nordic countries. London: Routledge. Holbraad, Carsten (1991): Danish Neutrality: A Study in the Foreign Policy of a Small State. Oxford: Clarendon. Howard, Michael (1977): War and the Liberal Conscience. London: Temple Smith. Koht, Halvdan (1906): Freds-tanken i Norges-sogo – Noreg i den samfolkelge rettsvoksteren. Oslo: Det norske Samlage. Leira, Halvard (2004) “’Hele vort Folk er naturlige og fødte Fredsvenner” – Norsk fredstenkning fram til 1906”, Historisk Tidsskrift 83(2):153–80. Leira, Halvard (2006): “Une pensée commune, trois chemins différents : La naissance des discours pacifistes scandinaves à la fin du XIXème siècle”, Nordiques 11: 25-42. Lundgreen-Nielsen, Flemming (1992): ”Grundtvig og danskhed” p.9-187 in Ole Feldbæk (red.) Dansk Identiteshistorie Bind 3 – Fokets Danmark 1848- 1940. København: C.A.Reitzels Forlag. Magnusson, Leif (2001): ”’Vilka äro egentligen folkets fiender?’ Klas Pontus Arnoldson – Sveriges förste nobelpristagare i fred 1908”, http://hotel.telemuseum.se/mkc/pdf/kpanobel.pdf (29/10-01). Also available in Spåren efter Nobel. Riksarkivets och Lansarkivens årsbok 2001. Mathisen, Trygve (1952): “Nøytralitetstanken i Norsk politikk fra 1890-årene og til Norge gikk med i Folkeforbundet”, Historisk Tidsskrift 1:30-60. Neumann, Iver B. (2001): Norge – en kritikk. Begrepsmakt i Europadebatten. Oslo: Pax. Stortingsforhandlinger 1890. Stortingsforhandlinger 1905-1906. Stourzh, Gerald (1969): Benjamin Franklin and American Foreign Policy. Second Edition. Chicago: University of Chicago Press. Stråth, Bo (1994): “The Swedish Path to National Identity in the Nineteenth Century” in: Øystein Sørensen (ed.): Nordic Paths to National Identity in the Nineteenth Century. Nasjonal identitet (Oslo University) No 1/94. Svenson, Axel (1904): En lifsgerning för freden. Några erindrande ord på K.P. Arnoldsons sextioårsdag. Stocholm: Wilhelmssons boktr. Trägård, Lars (2002): “Sweden and the EU: welfare state nationalism and the spectre of ‘Europe’”, p. 130-181 in Lene Hansen & Ole Wæver (eds): European integration and national identity: The challenge of the Nordic countries. London: Routledge. Tuck, Richard (1999): The Rights of War and Peace. Political Thought and the International Order From Grotius to Kant. Oxford: Oxford University Press. Walker, Thomas C. (2000): “The Forgotten Prophet: Tom Paine’s Cosmopolitanism and International Relations”, International Studies Quarterly 44(1): 51-72. Aarek, Hans Eirik (1985): ”Pionertiden i norsk fredsbevegelse”, p.9-20 in Martin Nag: I strid for fred. Tre kapitler av fredsbevegelsens pionértid i Norge. Ås: Kvekerforlaget.

Fodnoter

1 Denne artikkelen trekker på Leira (2004, 2006), takk til de som har kommentert disse tidligere versjonene, og til Mikkel Vedby Rasmussen for oppmuntringen til å skrive.

2 Tanken om at samarbeide mellom republikker ville virke fredsskapende kjenner vi fra Paine og Kant, og Bajer sto da også senere for en dansk utgivelse av Kants Den evige Fred, som han, i henhold til tittelbladet, selv hadde oversatt og ”forøget med oplysninger”.

3 Bajer var den som i 1890 foreslo opprettelsen av et permanent organ for fredsbevegelsen, opprettet som Bureau international permanente la paix, med hovedsete i Bern, i 1891. Han var også byråets første styreleder.

4 Fredssaken ble I det hele tatt mot slutten av 1800-tallet en del av et sett ”liberale” saker, som stemmerettsutvidelse, avholdssak, kvinnefrigjøring, trykkefrihet og skille mellom stat og kirke. Det er derfor ikke uventet at vi finner støtte til fredssaken parallelt med andre ”mot-kulturer” som målrørsle, avholdsbevegelse, folkehøgskolebevegelse og i noen grad Haugianisme og dissenterbevegelser.

5 Bjørnson fremmet samme tankene på trykk i Norge omtrent samtidig, best kjent er trolig en artikkel fra VG 11/11 1896.

6 I 1919, sammenlignet med 1884 for Norge og 1901 for Danmark.

7 Slik sett illustrerer Norge perfekt Ceadels (1996: kap. 2) generelle observasjon – land som opplever relativ sikkerhet og hvor den politiske kulturen er relativt liberal, er de som har størst sannsynlighet for å oppvise en blomstrende fredsdiskurs.

8 Det er imidlertid mulig å lese dansk fredsdiskurs som grunnleggende parallell med den norske, med nøytralisering som et forsøk på å “melde seg ut” av internasjonal politikk og voldgift som et forsøk på reformere den samme politikken (jf. Holbraad 1991: 28-32). De norske reformtankene var imidlertid langt mer ambisiøse enn de danske.

9 En parallell til denne frykten fant man altså også i norske konservative krefter, sentrert om myten om at Russland ønsket seg isfrie havner i NordNorge. Denne myten utelot passende nok at Murmansk er isfri.