Log ind

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk

#

Denne artikel er skrevet af Iver B. Neumann og Stråle Ulriksen, der begge er forskere ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Artiklen er en del afen bog om norsk udenrigspolitik udgivet i september 1995.

De norske forsvarsplanene i første halvdel av 1990-tallet var i det store og det hele bygget over samme lest som dem man hadde; under Den kalde krigen. Planene var basert på å holde linjen i Troms inntil forsterkningene kom. De norske styrkene er bare ment å kunne holde linjen i en kortere periode. Norsk forsvarsstrategi er dermed avhengig av forsterkninger utenfra. Dei overordnede målet for norsk sikkerthetspolitikk fremstår i en slik sammenheng som å sikre at landets allierte fortsatt holder sine øyne festet mot norsk territorium, og være villige til å konrnie Norge til unnsetning i tilfelle et angrep østfra. Den eneste direkte utfordring som er identifisert i disse planene konseptet er Russland. En slik fremstilling av norsk sikkerhetspolitikk er ikke uvanlig - ja, den er faktisk regelen både i den militære fagdiskurs og i det generelle politiske ordskiftet. Dette kapitelet vil vise hvor mange forutsetninger som ligger under denne tilsynelatende selvinnlysende (eller 'commensensistiske') fremstillingen av norsk sikkerhetspolitikk, og dermed å vise, for å gjøre Bertrand Russells ord til våre, hvorledes 'common sense is the metaphysics of barbarians'. Vi kan foregripe konklusjonen med det samme: En oppfatning av norsk sikkerhetspolitikk som den ovenstående, reflekterer ikke de grunnleggende forandringene i politikkens vesen som man står overfor etter Den kalde krigens slutt. Det gir selvfølgelig liten mening å redusere spørsmålet om Den kalden krigens slutts innvirkning på norsk forsvars- og sikki^rhetspolitikk til en drøfting av forandring i allianseforhol^ og forsvarsoppsetning. Likefullt er det slik man ofte har gått frem i avis og stortingsdebattene. Den tradisjonelle forståelsen tar tre ting for gitt. For det første slås det rett og slett fast at Norge er den enhet det snakkes om; det problematiseres ikke hva 'Norge' måtte være. For det annet defineres forsvars- og sikkerhetspolitikk som det å organisere informasjon og ressursér innad i Norge og rette det utover fra Norge; Norge tenkes som en skarpt grenseoppgått og adskilt enhet som skal sikres mot angrep utenfra. For det tredje er det uklart hva sikkerhet er, og hvor mange deler av politikken den bør omfatte. Kapitlet problematiserer disse tre uuttalte forutsetningene om henholdsvis sikkerhetens subjekt, kontekst og innhold. Kapittelet innledes med den forholdsvis ukontroversielle påstand at den foreliggende litteratur springer ut av en tradisjonell forståelse av hva norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er. Dertil føyes den kontroversielle påstand at en slik forståelse ikke er selvsagt. I del to problematiserer vi sikkerhetens subjekt, 'Norge', som en rekke motstridende prosjekter. Vi identifiserer tre slike som spesielt relevante for forsvar og sikkerhet: Norge som administrasjonsapparat, Norge som etnisk nasjon, Norge som territorium. De siste to hundre år har disse prosjektene, til tross for åpenbare sprik, blitt diskutert som om de var svært overlappende, simpelthen fordi det var et ideal at de skulle så være. Siden Den kalde krigens slutt har man imidlertid hatt tre debatter om sikkerhet - om størrelsen på forsvarsbudsjettet, om medlemskap i EU og om intemasjonalisering av Forsvaret - som alle på sin måte viser uenighet om hvordan disse prosjektene skal forstås, og om hvordan de skal ordnes hierarkisk i forhold til hverandre. Det er karakteristisk at disse tre debattene bare delvis har vært sett i sammenheng. Det skyldes at administrasjonsapparatet, nasjonen og territoriet har vært implisert i debattene på forskjellige måter, slik at debattene har utspilt seg langs forskjellige akser. I del tre problematiserer vi sikkerhetens kontekst. Her fokuseres det på Norge som sikkerhetspolitisk subjekt i en transnasjonal sammenheng. Spørsmålet som stilles er i hvilken grad det gir mening å snakke om staten Norge som noe som kan sikres i forhold til en sammenheng som betraktes som rent ekstern. Fremstillingen av Norge som 'vi på innsiden' som skal sikres mot 'dem på utsiden' i resten av verden, kritiseres. Hovedpoenget her er at bortfallet av Sovjetunionen som den eneste trusel samt mtegrasjonen av væpnede styrker om ikke umuligjør, så i alle fall vanskehggjør selve tanken om Norge som et skarpt avgrenset sikkerhetspolitisk subjekt. I en konkluderende Qerde del trekker vi på den foregående diskusjonen for å si noe om hva norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk kan være i en situasjon der hverken 'Norge', 'forsvar' eller 'sikkerhet' kan bestemmes entydig. Mens det i del to var 'Norge' og i del tre 'politikk' som ble problematisert, dreier det seg her om hva 'sikkerhet' er etter Den kalde krigens slutt.

Historiografi: Den tradisjonelle forståelsen

Da Norge fikk sin egen utenrikspolitikk rundt århundreskiftet, så enkelte dette som et prosjekt løsrevet fra det eksisterende systemet av stater. 'Vi prøver at avskaffe al Politik gjennem Voldgiftstraktater og Neutralitet, og vi opretter egne Konsuler for vor Handel og Skibsfart, styret helt ud af os, af et Udenrigsministerium uden Uden rikspolitik', avsluttet Bjørnson en feiret artilckel i Verdens Gang (11. november 1896). Og ni år senere viste Norges først:e utenriksminister, Jørgen Løvland (1905-1908), at et slikt syn også kunne hevdes fra offisielt hold etter at Norge var blitt et subjekt under folkeretten:

Ser man paa forholdene udad, saa siger man altid med megen styrke: vi vil ingen udenrigspolitik have. Jeg har brugt selvsamme udtryk, og kan være enig i det, dersom man bare finder den rette begrænsning for udtrykkets betydning, at opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle af de europæiske krigerstater (Stortingsforhandlinger 1905-1906: 45-46)

Man øver neppe for mye vold mot disse tekstene om man her ser et ønske om at Norge skulle kunne greie seg uten en sikkerhetspolitikk. Det fantes på denne tiden en utbredt forestilling om at krig skyldtes stormakters skjulte renkespill, og at småstater hadde muligheten til å isolere seg fi:a sikkerhetspolitikken forstått som et slikt.Bjørnson og Løvland lånte inn denne retorikken fra Manchester-liberalistene Richard Cobden og John Bright og anvendte den på norske forhold. Men mens den i verdensmakten Storbritannia fungerte som en parlamentarisk kritikk av statens disposisjoner, ble den i småstaten Norge omdannet til en tese om at det lille, uplettede land kunne isolere seg fra stormaktspillet simpelthen ved ikke å ha noen utenrikspolitikk. Mot en slik bakgrunn er det kanskje ikke overraskende at det ennå ikke foreligger et standardverk om den norske stats inntreden i internasjonal politikk som suverent subjekt i 1905. Det nærmeste vi konnmer er Olav Ristes (1965) standardverk om Den første verdenskrig, med den talende titel The Neutral Ally. Norges isolasjonistiske mellomkrigshistorie, herunder innføringen av forsvarsordningen (også kalt 'bankerottordningen') av 1933 og den manglende sammenheng mellom utforming og iverksettelse av forsvars- og sikkerhetspolitikk, er dekket i Ørvik (1961/62), og det finnes en bok om forholdet til Sovjetunionen (Danielsen 1964). På 1930-tallet bidro Norge, sammen med andre små europeiske land, til å undergrave den internasjonale orden da staten resei'verte seg mot Folkeforbundets artikler om kollektiv militær innsats mot aggressorstater. Argumentet var at slikt kunne 'krigerstatene' ta seg av - det var ikke fredelige småstaters bord. Sett i ettertid hadde altså isolasjonismen sin pris ikke bare i form av manglende forsvar, men også hva angikk manglende ansvarsfølelse for det internasjonale systemet som sådan. Den tyske okkupasjonen 1940-1945 fremstår blant annet som et minnesmerke over en feilslått norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. I vårt perspektiv er det mest interessante hvordan krigen aktualiserte 'Norge' som en serie splittede prosjekter, og hvordan etterkrigshistoriografien likefullt så godt som konsekvent bestreber seg på å føye sammen dette 'Norge' til et ensartet prosjekt. Begrepsparene utefront/ hjemmefront og gode nordmenn/quislinger bærer i seg slike splittelser. 'Utefront' visertil London-regjeringen den direkte arvtakeren til mellomkrigstidens administrasjonsapparat (Riste 1973/79). 'Hjemmefront' refererer derimot til forband som fysisk var å finne på norsk jord. 'Gode nordmenn' viser til den delen av nasjonen som sluttet opp om administrasjonsapparatet i eksil, 'quislinger' til den delen som sluttet opp om Quislings regjering. Når en slik utlegning virker uvant, er det fordi administrasjonsapparatet i London, den delen av nasjonen som besto av gode nordmenn samt territoriet som ble befolket av hjemmefronten, i etterkrigshistoriografien fremstår som et uproblematisk, ensartet og 'egentlig' Norge. Ifølge Johan Jørgen Holsts standardverk (1967: 205) var antall norske krigsdødsfall 2091, hvorav bare et par hundre mennesker døde i kamp. Det interessante her er at det for Holst ikke er nok at man dør som følge av en krigshandling, men at man dør i uniform. Dermed holdes de over 3600 sjøfolkene som døde, utenfor regnestykket. Det er heller ikke nok å dø i hvilken som helst uniform; det må være en norsk sådan; de 689 som døde i SS-uniform på østfronten var per definisjon ikke gode nordmenn, og regnes derfor heller ikke som nordmenn (1). Den norske nasjon rekonstituerte seg i etterkrigstiden som et hele ved å gå sammen om å glemme denne typen splittelser. Først nylig ble problemstillinger som de sprikende sikkerhetspolitiske orienteringer innad i Quislings regjering gjenstand for forskning (Sørensen 1991). Holsts verk er et standardverk også i den betydning at det viser standarden for hvordan norsk sikkerhetspolitikk ble diskutert i etterkrigstiden. Etter kapitler om hva sikkerhet er, følger kapitler om det internasjonale miljø, om Norge og Nato, herunder base- og atompolitikken, om Norden, og om forsvarspolitikk som tvangsmakt- sanvendelse. Etter at Den annen verdenskrig dreide debatten seg om hvordan man skulle unngå et nytt 9. april. Oppfatningen dengang og senere var at '[I] sum gir den norske erfaringen fra 1940 et klassisk eksempel på Henry Kissingers påstand om hva som skjer når en nøytral stat gjør sitt forsvar avhengig av hjelp utenfra; resultatet er en kombinasjon av ulempene ved både nøytralitet og allianse (Riste 1985: 16). Det er likevel et hovedpoeng for Riste at overgangen fra nøytralitet til alliansepolitikk var en mindre kursendring enn det har vært vanlig å tro. Når Riste og andre historikere velger å se kontinuitet i norsk sikkerhetspolitikk, er det kanskje for å nyansere det som fradisjonelt er sett som et dramatisk brudd. 'Det er vanskelig å tenke seg at Norge skal komme til å forsvare seg uten å ha allierte, og det er nødvendig å erkjenne at Norge med sine begrensede ressurser ikke vil kunne holde stand alene i lengere tid', het det i planen for gjenreising av Norges forsvar av 1946 (sitert etter Riste 1992: 6). Etter Den annen verdenskrig fremsto hovedalternativene som enten et nordisk forsvarssamarbeide, eller medlemskap i Nato (Skodvin 1971; Eriksen 1972). Først godt ut i etterkrigstiden begynner man å studere Norge fra utsiden og inn, som en del av et bredere krigsteater. Udgaard (1973) er et ypperlig eksempel.

Det er altså refleksjoner om norsk sikker slutten av 1960-årene som fortsatt preger daj siden den tid har ikke vært preget av nytenk at man de siste tiår har kunnet se en tilbakevir angår den faglige debatten om norsk utenriks krigens slutt altså foreløpig ikke satt sterke s I stedet for å gi seg i kast med en bred de tre deldebatter som ikke engang er blitt sett i diskutert forandringene i NATO, og NATOs europeiske union (EU) og Den vesteuropeis vært preget. og innskrenket av å være en del slutte seg til EU. For det annet er det blitt di: disponere mannskaper og våpentyper for å s av at Arbeiderpartiet og Høyre gjennom hele hverandre ved at Arbeiderpartiet vil ha mindr har dermed kommet til å dreie seg mer om behovene for fremtvinger omdisponering. Dei og er blitt avgrenset til å dreie seg om hvoil territorialforsvar i forhold til den intemasjo øket deltagelse i intervensjoner utenfor norsk og Makedonia. At debattene har vært ført s opererer med høyst forskjellige forestillinge Sikkerhetens subjekt: Staten Norge Det finnes altså ingen konstant essens uavh opphøyes til et uproblematisk sikkerhetssubj trerte blikket, finnes det imidlertid tre forsk betegnes som 'stat' (Buzan 1991). Konstru; sjonalstat gjennom de siste hundreår har plas i et spenningsfelt mellom staten forstått som etterhvert nasjon. rhetspolitisk historie fra tiden omkring gens forståelse. De 25 år som er gått ling. Yngre historikere hevder endog leende utvikling (Sørensen 1989). Hva og sikkerhetspolitikk, har Den kalde por etter seg (2). :batt slik situasjoen krever, har man fått sammenheng. For det første har rnan relative betydning i forhold til Den ke union (VEU). Denne debatten har av debatten om hvorvidt Norge skulle ikutert hvorledes man best skal kunne ikre Norge. Denne debatten er preget ätterkrigstiden har differensiert seg fra j og Høryre vil ha mer til forsvaret, og itørrelsen på kuttene i utgifter enn om ;ii tredje debatten har vært ført separat, ledes man bør prioritere det fortsatte malisering av forsvarsoperasjoner som territorium, i Gulfen, Bosnia, Somalia jparat, skyldes først og fremst at man r om hva 'Norge' er.

Sikkerhetens subjekt: Staten Norge

Det finnes altså ingen konstant essens uavh opphøyes til et uproblematisk sikkerhetssubj trerte blikket, finnes det imidlertid tre forsk betegnes som 'stat' (Buzan 1991). Konstru; sjonalstat gjennom de siste hundreår har plas i et spenningsfelt mellom staten forstått som etterhvert nasjon.

Staten: administrasjonsapparatet

Vestens politiske tenkning i moderne tid h spørsmålet, i den grad at når staten skal defi 1982:4) standarddefinisjon entydig adminis to andre størrelsene: Staten er den instans legitim tvangsmakt. Poenget er at instans sti empel til fylker og kommuner, men én insts ar først og fremst kretset om det siste neres, fremhever Max Webers ([1922] rasjonsapparatet til forkleinelse for de som hevder å ha monopol på bruk av år i entail; makt kan delegeres, for eks- ,ns er suveren.

Staten kan her avgrenses til det politiske system med tilhørende organisasjoner for styring. Man kan også skille mellom organisasjonene som er bygget opp for utøvelse av politikk, og det politiske systemet, hvori kampen om kontroll av den utøvende makt foregår. Statlige organisasjoner, som Forsvaret, har egeninteresser som i varierende grad legger føringer for utformingen av sikkerhets- og forsvarspolitikken. Forsvaret vil uansett ha stor inntlytelse over politikken på sitt område, som andre administrative organer påvirker sine områder. Som administrasjonsapparat har Norge en flere hundre år gammel historie, men gradene av spillerom i forhold til andre administrasjonsapparater og i forhold til samfunnet har variert slik at at kontinuiteten ikke bør overdrives. De norske væpnede styrker er en del av administrasjonsapparatet. De kan ses på som en stor organisasjon, eller som en koalisjon av flere institusjoner som både konkurrerer og samarbeider med hverandre. Sammenlignet med mange andre europeiske land (men ikke med for eksempel Russland eller Storbritannia) har Försvarsdepartementet i Norge en forholdsvis lav grad av styringsmonn overfor Forsvarets Overkommando, som igjen har en tilsvarende lav grad av styringsmonn overfor forsvarsgrenene, som har overraskende stor grad av spillerom. Dette illustreres ikke minst av utviklingen siden Den kalde krigens slutt. De tre forsvarsgrenene - Hæren, Luftforsvaret, Sjøforsvaret, samt Heimevernet, som strengt tatt ikke er en försvarsgren, men vel fungerer sorri en - har alle interesse av store forsvarsbudsjetter, men vil strides om den interne fordelingen av midlene. Innenfor hver försvarsgren finnes våpengrener med mer eller mindre sarnmenfallende interesser. Dette er nok mest markert innenfor Sjøforsvaret, som består av Marinen, Kystvakten og Kystartilleriet. Under Den kalde krigen ble en viss fordelingsnøkkel forsvarsgrenene imellom institusjonalisert. Med omstruktureringen på 1990-tallet ble fordelingsnøkkelen endret, og man fikk dermed økt rivalisering mellom forsvarsgrenene. Forsvaret i Norge har vært mer sentralisert enn for eksempel i Sverige og i Storbritannia, spesielt siden 1963, da stillingen som Forsvarsjef ble innført nettopp for å få økt feiles styring. Fellesinstitusjoner som Forsvarets Overkommando (FO) og Forsvarskommandoene i Nord- og Sør-Norge ble innført i 1971, med samme begrunnelse. Sjefene for Forsvarsgrenene mistet da sine sjefstitler og ble isteden Generalinspektør. De inngikk i FO og ble underlagt én sjef; Forsvarssjefen (Godø: 1989). På papiret skulle en slik ordning gi rom for helhetstenkning i Forsvaret, men det har den bare gjort tidvis. Forsvarsgrenene har hver for seg hatt ansvar for utdanning og personellpolitikk, en ordning som fostrer lojalitet til försvarsgrenen, ikke til Forsvaret som sådan. Offiserer som tjener i FO synes i mange sammenhenger å fungere som representanter for sin försvarsgren, og forsvare disses interesser slik de defineres av Generalinspektøren. Slik blir FO mer en arena for interessekamp enn et instrument for Forsvarssjefen. I tillegg vil gjerne Forsvarsjefen trekke med seg lojalitet til sin försvarsgren når han går inn i sin nye rolle. Totalt sett gir denne organiseringen uheldige utslag fordi den ikke er i stand til å gi myndighet til stillingen som Forsvarssjef. Forsvarssjefens myndighet vil denned avhenge av hans personlighet, under en sterk Forsvarssjef kan helhetstenking presses gjennom, men med en svak Forsvarssjef vil forsvarsgrenene kunne få stort spillerom. En omfattende samkjøring av forsvarsgrenene, som den man nå ser tegn til i USA, har vært lite utviklet i Norge (3). Heimevernet, er for eksempel lite lysten på samordning med Hæren, fordi man der er redd for at 'Heimevernet skal miste sin egenart' (Aftenposten 20. mårs 1995). Et slikt utsagn viser klart at i en fordelingssituasjon der man ser det slik at lojalitet til Heimevernet, Forsvaret og administrasjonsapparatet kommer i kontlikt, prioriteres försvarsgrenen. Dette gj elder imidlertid ikke bare budsjettsaker. Hver försvarsgren har satt i verk utvikling av sin egen doktrine, dvs de prinsipper som skal være styrende for virksomheten. I kortversjonen av Sjøforsvarets 'doktrine' finner man at Sjøforsvaret bl.a. skal beskytte forsyningslinjene langs kysten, og gi Hæren rygg(iekning mot invasjon fra sjøen, men intet om amfibisk kapasitet for å understøtte Hærens nye planlagte taktiske mobilitet innenfor det lokale teater (4). Dette hovedinntrykket, at forsvargrenene i stor grad planlegger uten særlig grad av sentral styring og kontakter seg imellom, bekreftes av tekster forfattet av offiserer. For eksempel hevdes det at to forhold styrte Forsvarskommisjonen av 1990s valg av militær struktur; 1) det økonomisk mulige innenfor eksisterende budsjettrammer, og 2) fordelingsnøkkelen mellom forsvarsgrenene (Gjeseth 1993). Det vil si at de bestående institusjoner måtte gis sin etablerte del av kaken, dermed var det lite rom for dramatiske endringer i struktur. Dette betyr at den parlamentariske innilytelse på forsvarstrukturen i praksis ikke er stor. Forsvaret og forsvarsgrenene gis stor autonomi. Siden det i første halvdel av 1990-årene er satt i gang flere prosjekter for å opprette fellesorganer for de tre forsvarsgrenene, er dette en problemstilling som i noen grad blir erkjent. Fra og med høsten 199:5 har man en feiles stabsskole, og det er også arbeid i gang med henblikk på å etablere en sentralstab (altså en generalstab 'light'). Det vil ta tid før slike institusjonelle endringer nedfeller seg i form av en mer koordinert poHtikk rent generelt, men en utvilkling i denne retning kan i alle fall spores.

Staten: Folket, nasjonen

Spørsmålet om hvilke mennesker som skal underlegges staten, er de siste to hundre årene stort sett blitt besvart med ett ord: nasjonen. Nasjonen ej et forestilt fellesskap bygget opp over en slektskapsmetafor og bestykket med enkelte eller helst flere kulturelle kjennetegn - fra å føre krav på et gitt territorium, til feiles språk og ofte også til feiles etnisk opprinnelse. Til forskjell fra Norge finner man da også i enkelte andre land nasjonens overlevelse spesifisert som et mål på linje med overlevelse for staten som sådan; Litauens nasjonale sikkerlietsdoktrine kan tjene som eksempel (Jurgaitiené & Wæver 1995).

'Norge' er altså en lokal variant av et fenomen som over de siste to hundre år har tilrevet seg status som politisk hegemonielt først i Europa og deretter i resten av verden, nemlig nasjonalstaten. Her spiller det liten rolle at nasjoner i rendyrket etnisk forstand ikke eksisterer; om man refererer til mennesker som deler stat med en større gruppe som 'minoritet', har man nettopp ved å definere dem i kraft av majoriteten/nasjonen oppnådd å la deres blotte eksistens være et fenomen som er avledet av nasjonens. Siden spørsmålet om hvem som skal sikres blant annet kan besvares med grupper av mennesker, er det avgj ørende for norsk sikkerhetspolitikk hvordan en sentral gruppe som 'nasjonen' defineres, og i hvor mange sammenhenger nasjonen defineres som den gruppe hvis sikkerhet skal forsvares. I tråd med tanken om at færrest mulig politiske områder bør gjøres til gjenstand for sikkerhetsbetraktninger, skal vi i denne omgang slå fast at kampen om hvorvidt den norske nasjon skal fortsette å være hovedsakelig biologisk fundert, slik at for eksempel en mørkhudet person i bunad fi-emstår som et kategorimistak, eller om den skal være politisk fundert, slik at alle som slutter opp om grunnleggende trekk ved det norske politiske fellesskap omfattes, stadig blir forsøkt gjort til et sikkerhetsanliggende (Bjørgo 1994). Disse problemstillingene skal få ligge. Vi skal i stedet konsentrere oss om en praksis som har vært og kanskje også fortsetter å være helt sentral for nasjonsbyggingen og sikkerhetspolitikken, nemlig verneplikten. Siden franske revolusj onære proklamerte doktrinen om masseutskriving fordrøye to hundre år siden, har verneplikten innarbeidet seg som en sentral del av forholdet mellom forsvar og politikk i en rekke land. Den var også et helt sentralt instrument i de europeiske nasjonsbyggingsprosessene på 1800-tallet og utover. I Norge fremstår den nå som så innarbeidet at man ofte ikke minnes de spesifikke historiske forutsetningene av ideologisk, teknologisk og militær art som verneplikten hviler på. I Norge trakk man imidlertid gjerne trådene fra det nye fremvoksende nasjonale vernepliktssystem tilbake til tidligere tiders mobiliseringsordninger. Allerede i tidlig middelalder finner man vemeplikt i norske lover. Disse ble etterhvert innhentet av den teknologiske-økonomiske utviklingen. Da Landvernet, en raskt oppsatt bondehær, ikke besto sin siste prøve i Kalmarkrigen i 1611, ble den i 1628/ 41 erstattet av en mer moderne hær. Mens verneplikten før hadde vært individuell, ble nå fire og fire gårder organisert som legder for å kunne stille og utruste én soldat. Dette er et eksempel på hvordan den militærteknologiske utvikling endrer forutsetningene for organiseringen av Forsvaret, og på hvordan administrasjonsapparatet driver nasjonsbyggende virksomhet i statsbyggende hensikt. Den Norske Hær var en statsbyggende insitusjon som skilte Norge fra Danmark, og viser hvordan området i kraft av å være en administrativ enhet kunne utvikle et sosialt motstykke. Hæren var basert på den frie norske bondestand, en klasse som ikke fantes i Danmark. Hæren kunne i første omgang settes opp fordi det fantes en slik bondestand, mens denne gjennom sin nye militære betydning styrket sin egen posisjon i det lange løp (Måseng 1964).

Den almene verneplikt, for individuelle menn, utviklet seg i løpet av 1800-tallet. Den ble viktig ikke bare i norsk statsbygging, men også i nasjonsbyggingen. Verneplikten knyttes til demokratiet - folket skal selv bygge og forsvare landet. Den sikrer mot at de væpnede styrker skilles ut sonri en stat i staten, og sikrer demokratisk kontroll. Den symbolske verdien er stor. Gjemnom verneplikten lærer unge menn landet og unge menn fra andre landsdeler og samfunnslag å kjenne. Uniformeringen understreker likhet, fattig og rik er i prinsippe-t pålagt de samme plikter og påkjenninger. Verneplikten virker dermed integrerende og er et vesentlig element i de fleste norske menns livserfaring. Den er blitt en del av hva det vil si å være en norsk ung mann. I de senere år er disse funksjonene til en viss grad blitt utfordret. Sikher har for eksempel fått tillåtelse til å bære turban, riktignok i khaki, i stedet for vanlige militære hodeplagg. Dette er ingen stor sak, men (^t eksempel på at norske statsborgere som ikke nødvendigvis defmerer seg selv som en del av den norske nasjon, kan markere sin egen identitet i Forsvaret. Mer problematisk er kanskje eksemplene på militærnekting på etnisk grunnlag. Dette ble; aktualisert tidlig i 1995, da en ung mann av samisk opprinnelse nektet militærtjeneste med den begrunnelse at han i krig kunne risikere å møte samer fra andre land i kamp. Dette synet ble støttet av daværende fungerende sametingspresident Ing-Lill Pavall (Forsvarets Forum nr 5 1995). Om et slikt syn får gjennomslag vil man også måtte ta stilling til i hvilken grad verneplikten i det hele tatt skal gjelde for norske statsborgere av annen etnisk opprinnelse eller religiøs bekjennelse. Skal for eksempel muslimer kunne nekte militærtjeneste fordi de risikerer å møte trosieller på den annen side i en konflikt? I og med at et av Norges naboland, Russkmd, fortsatt er en etnisk og religiøst sammensatt stat, kan slike problemstillinger bli aktualisert, selv uten at den økte utenlandsinnsats for norske styrker tas med i betraktningen. Fra 1945 av har verneplikten vært fundamentet for det norske Forsvaret. Man har operert med lengre førstegangstjeneste enn tidligere, og stående avdelinger. Storparten av unge menn har gjennomført 1‘ørstegangstjeneste. Dermed har ordningen vært regnet som rettferdig. I den nye krigsstrukturen har ikke Forsvaret bruk for alle vernepliktige. Tvert om regnes utdann ing av hele kuli av vernepliktige som en økonomisk belastning (FS-91). Som Bull-F[ansen (1993) påpeker, er nå størrelsen på krigsstrukturen så liten at et yrkesforsvair er et reelt alternativ. Reduksjoner i inntaket kan dermed medføre mer forskjellsbehandling (Ugland 1991). Problemet har vært debattert, men bare med en teknisk tilnærming. Man har diskutert hvordan vernepliktsordningen kan forbedres, og holdt seg godt klar av sakens substansielle sider. Å stille spørsmål ved selve verneplikten ville uvegerlig innebære at man åpnet for en debatt om staten som et mangfold av prosjekter, noe politikere viker tilbake for. På sanrnie måte har også forskere på feltet tradisjonelt avstått fra å diskutere problemstillinger med et slikt potensial (5).

Staten: Territorium

Territoriet spiller en viktig rolle i nasj oners selvforståelse, det danner grunnlag for nasjonale myter, følelser av tilhørighet og egen historie (Smith 1991). Dette er et alment fenomen, men ikke minst tilfelle for den norske nasjon. Det norske selvbilde bygger delvis på nordmenns nærhet til en hard natur, et barskt klima, og på stolthet over å mestre disse forholdene. Politisk sett er Norge mer desentralisert enn de fleste andre europeiske land, periferien har større gjennomslagskraft. Trolig defmerer den norske nasjon seg mer som 'Norge - landet' enn 'Norge - staten' (i den grad man er seg skillet bevisst). Det er kanskje ikke tilfeldig at den norske nasjonalsang priser territoriet, ikke gitte politiske ordninger slik den britiske, franske eller tyske gjør det. Det er strenger som disse den pensjonerte general Werner Christie (1995) spiller på når han hevder at 'Hovedoppgaven (for Forsvaret) er å forsvare fedreland og hjem mot den som truer vår fred og frihet. Grunntanken er den sanmie som instinktivt er nedlagt i de fleste levende vesener - beskyttelse av reviret og artens videreføring'. Ut ifra dette kan man forvente større offer av soldater og offiserer når de forsvarer territoriet enn når de fungerer som et utenrikspolitisk instrument i statens tjeneste (ibid.). Christie mener videre at i situasjoner som avviker fra denne hovedoppgaven kan ikke staten forvente den samme lojalitet fra offiserene. Kjernen i argumentet er ikke ny, debatten om Forsvarets eventuelle rolle i Alta-saken (1980) viste at mange offiserer da var minst like skeptiske til å utvide Forsvarets rolle innad i samfunnet som det man nå er til å utvide rollen utenfor landet. Enkelte satte stillingen inn på at Forsvaret ikke skulle brukes i interne politiroller (Pugh 1981). Det er altså et visst grunnlag for å spørre om de væpnede styrkers ideologiske fundament er så sterkt knyttet til forsvar av territoriet at lojaliteten til dette prinsipp er sterkere enn til statens politiske ledelse. Det historiske grunnlaget for denne ideologien er forsåvidt betydelig, om enn selektivt i forhold til helheten i norsk militær historie. I unionen med Danmark ble den norske hær ofte brukt offensivt i konflikter med Sverige, og om man vant enkelte slag, så tapte tvillingrikene de fleste kriger, ofte med territorielle tap for Norge som resultat. Deler av hæ^en ble også til tider, som under den ulykksalige 'Tyttebærkrigen' i 1788, leiet ut til fremmede fyrster. I 1814 ble det innført geografiske begrensinger på bruken av de norske styrkene. Store deler av styrkene kunne ikke lenger brukes utenfor Norge. Man ville ikke trekkes inn i flere ødeleggende kriger mot sin vilje. Den annen verdenskrig, og da den ydmykende okkupasjonen kanskje mer enn selve krigen, er nok den viktigste nasjonale felleserfaring som danner grunnlaget for vernepliktsforsvaret. Disse hendelsene, som foregikk i ulike historiske kontekster, har like fullt én ting til feiles; de knytter an til norsk territorium, og fremhever det territorielle som det viktigste for sikkerheten. Det er sannsynligvis også derfor nettopp disse historiske erfaringene, og ikke norsk militær innsats andre steder på kloden, har etablert seg som fast horisont for debatter om norsk forsvarsog sikkerhetspolitikk. I vår sammenheng er dette desto viktigere fordi man her har mekanismen som genererer syn som Christies, og de er langt på vei er representativt for standardsynet i alle fall blant offiserskorpsets eldre garde. Det bør også sies at i den nasjonale standardformulering av erfaringene fra 1940 forklares det ydmykende nederlag heller med politikernes mangeårige nedprioritering av Forsvaret enn med de væpnede styrkers tildels bedrøvelige innsats. Det er mot en slik bakgrunn av skepsis til det politiske system at Christie (1995), med tanke på spørsmålet om tvangsbeordring av offiserer, kan skrive at 'Spissformulert kan avgjørelsen om liv og død bli et partipolitisk spørsmår. Hva betyr egentlig dette"? Spørsmål om liv og død er nettopp et spørsmål som administrasjonsapparatet ved dets øverste politiske ledelse, som i et konkurransedemokratisk system nødvendigvis kommer fra partier, er satt til å avgjøre. Dette er neppe oppsiktsvekkende. I motsetning til Christies revirsyn står oppfatningen av at fremtidige risiki for Norge ikke nødvendigvis kan møtes med tradisjonell forsvarstenkning. Her vil man hevde at Norge, som et lite land, er særlig avhengig av at internasjonal lov og orden respekteres og av stabilitet i det internasjonale system. Ved siden av forsvaret av norsk territorium bør derfor også militær innsats utenfor landets grenser inngå som en av Forsvarets hovedoppgaver (Eide 1995). Forsvaret er statens primære instrument for anvendelse av tvangsmakt, og må kunne brukes der staten, om enn indirekte, er truet. Og siden Forsvaret i Norge er und(^rlagt de demokratisk valgte politiske organer må yrkesoffiserer derfor akseptere at disse organer bestemmer hvor og hvordan de væpnede styrker skal kunne anvendes. Om så ikke skulle være tilfelle, bør offiserene kanskje se seg om etter noe annet å gjøre (ibid.). Med vernepliktige stiller saken seg annerledes, her gjelder fremdeles prinsippet om frivillighet. Under Den kalde krigen tenkte man seg at Norges geografiske beliggenhet gjorde landet strategisk viktig for stormaktene. Denne oppfatningen var tett knyttet til supermaktkonfrontasjonen og spesielt til den rolle supermaktenes ubåtbaserte kjernefysiske annenslagsevne spilte (Tunander 1991). Sovjetunionens sammenbrudd feide bort forutsetningene for en slik oppfatning. Ordtaket om at man ikke kan forhandle om geografi er misvisende; interesse.n for Nordområdene under Den kalde krigen er et eksempel på at sikkerhetspolitiske og teknologiske faktorer kan endre geografiens betydning. Geografi er også sosialt konstruert. Siden amerikanske og russiske ubåter fortsatt patruljerer nordlige larvann, forsvant ikke den strategiske betydningen helt med avslutningen av Den kalde krigen. Området har hatt betydning helt siden Russland ble en stormakt, fordi man her finner landets eneste vestvendte isfrie havneområde. Denne betydningen består. Men siden mulighetene for en storkrig i Europa der norsk territorium var interessant, bl.a. som en trusel mot forsyningslinjene over Atlanteren, forsvant, har områdets betydning blitt vesentlig svekket. Det kan stilles spørsmål om hvordan det norske territorium er blitt definert i forhold til hva som skal forsvares. 1 1951 så man for eksempel for seg at Tysklandsbrigaden, sammen med danske og britiske styrker, skulle innlede forsvaret av Norge ved Kieler-kanalen i Schleswig-Holstein (Tamnes 1986). Ideen om et fremskutt forsvar varte imidlertid ikke lenge, under mesteparten av Den kalde krigen la for eksempel ikke de norske forsvarsplanene opp til noe utholdende forsvar av Finmark. Dette var av kapasitetsmessige årsaker; fjellene i Troms er mer egnet for forsvarsstrid enn Finmarksvidda. Strategien var derfor basert på å holde Lyngen-linjen. Man kan kanskje si at forestillingen om det territorium som skulle forsvares har vært minimalistisk. En ekstremt maksimalistisk tolkning av territoriet kunne ha inkludert Svalbard så vel som Dronning Maud Land, samt alle skip under norsk tlagg, noe som selvsagt ville ha vaert umulig gitt tilgjengelig kapasitet. Det finnes presedens for at norske væpnede styrker har satset på beskyttelse av norsk skipsfart under fjerne hinmielstrøk. På 1700- tallet bekjempet Den dansk-norske flåte pirater i Middelhavet. Under Den amerikanske borgerkrig sendte man en korvett for å beskytte skipsfarten langs den amerikanske østkyst. Under Den første, og også under de innledende faser av Den andre verdenskrig ble det imidlertid ikke truffet militære tiltak for å sikre norsk skipsfart. Like vel, så sent som under krigen mellom Iran og Irak argumenterte enkelte for at Norge burde sende "kanonbåter' til Golfen for å trygge norsk skipsfart. I boken Kystmakt argumenterer Jacob Børresen ( 1993) for at Norge av i dag har meget store økonomiske interesser i sine nære havområder. Norsk jurisdiksjon i, og kontroll med, disse omj*ådene kan komme i konflikt med maritime stormakter, sjømakter, som i større grad har interesser av folkerettens prinsipp om havenes frihet. Norge er dermed en kystmakt, og utformingen av det norske forsvar bør tilpasses dette. Da man på W70-tallet opprettet Kystvakten, planla man å utruste denne med syv patruljefartøyer av Nordkapp-klassen. Av økonomiske årsaker endte man opp med bare tre (Isaksen 1990). Senere har man ikke tilført nevneverdige nye ressurser til Kystvakten, men økonomisk aktivitet i havområdene rundt Norge har økt betraktelig, samtidig som fisket fremdeles er en av landets viktigste næringer. Reguleringen av fiskeriene i havområder under norsk jurisdiksj on er blitt mer ambisiøs, men altså uten at man har satt av friske midler som kunne gjøre det mulig å oppfylle ambisjonene. Dette misforholdet er bafe blitt mer markert siden Den kalde krigens slutt (Lindaas 1994). For det første er norsk jurisdiksj on i vernesonen rundt Svalbard blitt kraftig utfordret, særlig av Island. Da Kystvakten i 1994 ble beskutt av en islandsk tråler for deretter å gjengjelde ilden, markerte dette at en periode med hårdere konkurranse orn ressursene i havet var innledet. For det andre ga det økte utenlandske fisket i det uregulerte 'Smutthullef Kystvakten nye oppgaver som overvåking og evaluering der. For det tredje utfordret organisasjoner som Greenpeace og Sea Shepherd, norsk hvalfangst. Deres ofte harde metoder førte til at kystvaktskip ble satt inn for å overvåke deres bevegelser. Kollisjonen mellom kystvaktskipet 'Andenes' og Sea Shepherd-skipet 'Whales Forever' markerte igjen at maktbruken ble skrudd noen hakk oppover. For det fjerde ble det utover i 1990-årene klart at skipstrafikken langs kysten skapte kinkige problemer. Særlig gjaldt dette transporten avutrangerte marinefartøyer. Krysseren 'Murmansk' på 17.000 tonn som drev om kring i dagevis på Lopphavet før den gikk på grunn på Sørøya julaften 1994, var bare ett av flere slike tilfeller. Dette vil uvegerlig måtte føre til en ytterligere økning av Kystvaktens arbeidsoppgaver. Misforholdet mellom de oppgaver som tårner seg opp og de økonomiske midler som avsettes til Kystvakten, er påtagelig, og føyer seg inn i et mønster som vi vil diskutere nærmere nedenfor. Ressursene i Nordsjøen har en helt vital betydning for norsk økonomi. Like vel er det ikke satt i verk substansielle tiltak for å beskytte installasjonene i Nordsjøen i en krigssituasjon (6). Norge er i dag den nest største eksportør av olje i verden, og i løpet av få år vil Norge i tillegg levere rundt en tredjedel av Europas import av naturgass (7). Om stater eller terroristgrupper skulle ønske å ramme Europa eller enkeltland som Frankrike, kan norske gassinstallasjoner bli truet. Norge risikerer altså å bli trukket inn i konflikter der andre europeiske land er involvert, ikke på grunn av egne handlinger, men simpelthen fordi man besitter strategiske ressurser. Man kan kanskje trekke en försiktig parallell til flåteranet i 1807: en småstat i besittelse av ressurser som kan påvirke maktbalans(^n vil i en generell krisesituasjon lett kunne få et akutt sikkerhetsproblem uavhengig av egne intensjoner. Norges rolle som energieksportør er altså relativt sett blitt svært mye viktigere, og øker ytterligere som følge av den usikre politiske situasjon i de to alternative gassleverandørlandene Russland og Algerie. 1 et storkrigsperspektiv vil neytralitet dermed ikke kunne være noe alternativ for Ni3rge. Produksjonen kan ikke stenges så lenge konflikten varer, fordi det ville vaere; å rette et slag mot parter som er avhengige av norsk energi. Dette ville ikke bare kunne oppfattes som illojalt av handelspartnere, men ville også invitere til at stater benyttet seg av tvangsmakt for å opprettholde leveranser mot Norges vilje. Disse problemstillingene har forsåvidt vært fremme i debatten, i og med at de nevnes både i stortingsproposisjoner og i siste Forsvarskommisjons sluttrapport. Likevel synes det ikke som om det er forståelse for omfanget av Norges nye strategiske betydning. I den nye forsvarsstrukturen er det er først og fremst landterritoriet som er prioritert. På et vis kan man si at de viktigste norske ressurser ligger utenfor den 'M aginot-Hnjen' som invasjonsforsvaret nå representerer. Man ser altså at territoriet som skal sikres har forandret både karakter og betydning, uten at disse følgene av Den kalde krigens slutt har nedfelt seg i planleggingen av norsk forsvars- og sikl:erhetspolitikk. Det ser ut til at Norge, gjennom den nordiske passunion og ønsket om å beholde denne, vil bli tilknyttet Schengenavtalen. Dette innebærer at Norge påtar seg ansvar for kontroll med EUs yttergrense i henhold til avtalens bestemmelser om hvordan slik kontroll skal foregå. Mer enn noe annet enkeltstående utviklingstrekk må en tilslutnrng til Schengenavtalen nøvendigvis endre tenkningen om hva som er norsk territorium'. Heller ikke hva territorium angår, hverken er eller kan 'Norge' være noe entydig begrep.

Sikkerhetens kontekst: 'selvet' og 'den andre'

Seksjonen ovenfor har søkt å vise hvordan enkelte utviklingstrekk de siste årene har problematisert 'Norge' som sikkerhetens subjekt. Nedenfor fokuseres det på sikkerhetspolitikkens problematikk ved å rette søkelyset mot hvordan utviklingen har problematisert selve politikk begrepet etter avslutningen av Den kalde krigen. Et 'vi' er betinget av at det finnes et 'de' som vi-et kan avgrenses og kontrasteres mot, og denne avgrensningen og kontrasteringen går til kjemen av politikken som fenomen (Neumann 1995a). Under Den kalde krigen var Nato det store 'vi' for Norge i sikkerhetspolitisk sammenheng. Dette vi-et fikk ekstra tyngde ved at det ble aktivert også i andre sanmienhenger, for eksempel som utenrikspolitisk skillelinje i det norske partisystem. 'De' var utpreget Sovjetunionen. Også her merker man seg en klar tvetydighet hva forholdet nasjon-territorium angår. Det var et utpreget trekk ved mellomkrigstiden, perioden 1939-41 før Hitler angrep Sovjetunionen, og igjen etter krigens avslutning at 'de' i de fleste sammenhenger ikke bare var staten Sovjetunionen, men også Norges Kommunistiske Parti. Gerhardsens Kråkerøy-tale (1948) er kanskje høydepunktet hva angår å sette likhetstegn mellom Sovjetunionen og norske kommunister. Poenget i vår sammenheng er igjen at den splittelse av nasjonen i ikke kommunister/kommunister man her ser, ikke oppfattes som sådan. Kommunister leses snarere ut av nasjonen, og konflikten mellom 'vi' og 'de' gis en form der norsk administrasjonsapparat/nasjon/territorium kan kontrasteres med en sovje­ tisk motsats. Om konteksten for norsk forsvars- og sikkerhetspohtikk er blitt vesentlig endret ved at 'den andre’ har forandret vesen og er blitt komplettert av flere ' andre er den også blitt dypt forandret på grunn av endringene i ' oss selv'. Spenningene som kom frem om hvem 'vi' er under siste runde av debatten om Norges forhold til EU kan sees som en del av kampen om hva 'Norge' er. Disse spenningene kan også avdekkes i andre kontekster, som organiseringen av Forsvaret. Vi diskuterer først Russland: den stat som forblir Norges viktigste 'andre', og deretter drøftes hvem 'vi' er etter Den kalde krigen.

Konseptualiseringen av den andre; Truselbildet Under

Den kalde krigen var størrelsen på og sammensetningen av Sovjetunionens våpenarsenal en gjenganger i vestlig forsvarsdebatt. I Norge drøftet man hvilke deler av denne våpenoppsetningen, spesielt på Kola, som kun var beregnet på operasjoner rnot norsk territorium. Etter Den kalde krigens slutt har debatten i stor grad fokusert på dårlig materielt vedlikehold og moral innen Russlands væpnede styrker. Den viktigste endring er imidlertid at mye oppmerksomhet er skjøvet bort fra forsvarsmateriellsiden og over mot generelle samfunnsmessige forhold. Det er særlig to slike forhold som har vært fremme, først muligheten for at deler av befolkningen på drøyt en million i Murmansk fylke skulle forsøke å migrere vestover, og dernest miljøutfordringene. Førstnevnte problemstilling danner bl.a. en del av rationalet bak Barentsamarbeidet, ut ira tanken im at jo mer man avhjelper sosiale problemer i øst, jo minfre er sjansen for migrasjon. Hittil har det eneste migrasjonsproblem i nord vært påståtte tilfeller av smugling av tamiler over grensen fra Finland. Dette har ført til sporadiske opps lag om hårdhendte grensekontroller. Migrasjon er imidlertid ikke blitt gjort til et sikkerhetsspørsmål. Hvilket ut ifra vårt poeng om at det er et mål i seg selv å gi færrest mulig politikkområder slik status må sies å være utmerket Spesielt gjelder dette fordi en 'sikkerhetifisering' av migrasjon i nord meget lett kan smitte over til andre deler av asyl-, flyktninge- samt innvandrings- og minioritetspolitikk. En slik utvikling kan fort løpe i retning av at man skarper en 'indre fiende' av innvandrermiljøer' (Wæver et al. 1993). Et slikt perspektiv er allerede fremme i norsk sikkerhetsdebatt når Erik Gjems-Onstad (1947:7) spør; 'Har ikke vår militære ledelse et ansvar for at Norge bevares som et fedreland for nordmenn? Er det ikke total mangel på psykologisk forsvarsberedskap når man lar titusener av mennesker fra andre land då fotfeste i det tusener av år har vært nordmenns fedreland? [....] Kanskje er dagens rådgivere land i flere overbefolkede og fattige land dyktigere enn Hilters Goebbles. Har vi ikke tatt i mot et regiment av trojanske hester, og er det ikke en plikt for våre militære myndigheter å rope et klart varskå'? Det er alt tilløp til at kampanjen som førte til nedtrapping av Norges diplomatiske forbindelser med Iran kan få slike konsekvenser; debatter om Tyrkia har lenge vært beheftet med lignende problemer. Såvidt vi kan bedømme, er dette en utvikling man bør sette mye inn på å unngå, og man bør derfor tilstrebe at disse tingene diskuteres slik at de i minst grad blir en del av norsk sikkerhetspolitikk. Hva miljøutfordringer angår, dekkes i Skja;rseth og Rosendals kapittel. Her skal det bare kort anføres at Johan Jørgen Holst ved en uformell tale i sin tid som utenriksminister fremførte at den melding han fryktet mest, var en om radioaktivt utslipp i Norskehavet. Uten å overdrive betydningen av slike uttalelse, er det like fullt et faktum at det foreligger tre potensielle muligheder for kjemefysiske lekkasjer: sprekker som er oppstått i undersjøiske bergvegger på Novaja Zemlja som følge av prøvesprengninger, utrangerte atomdrevne ubåter fortøyd langs Kolahalvøya uten nevneverdig ettesyn, og foreldede atomkraftverk. Det kan selvfølgelig diskuteres hvorvidt denne strålingsfaren er så betydelig at den utgjør en sikkerhetsrisiko, eller om det snare er slik at det vil være en hemsko for norsk fiskeeksport og generelle profil om europeiske media plutselig kunne rapportere om radioaktive utslipp i norske farvann. La oss gå inn på det som ofte ses som kjernen i norsk forsvarspolitikk, den konkrete norske styrkeoppbyggingen, for å se i hvilken grad den avspeiler dette nye truselbildet. 1 1987 besto Hæren på papiret av 13 brigader, 35 selvstendige infameriog artilleribataljoner. Marinen disponerte syv eskortefartøyer, 14 ubåter og rundt 50 MTB-er og minekrigsfartøyer. Kystartilleriet hadde rundt 30 fort. Kystvakten hadde tre moderne patrulfartøyer samt 10 mindre fartøyer, hvorav syv var innleide si vile skip. Luftforsvaret hadde fem skvadroner m&i rundt 90 kampfly, flere skvadroner med maritime patruljefly, transportfly og ubevæpnede helikoptere, og var i ferd med å bygge opp rakettforsvar av seks flyplasser. Både Hæren og Sjøforsvaret var i stor grad utstyrt med materiell innkjøpt under den amerikanske våpenhjelpen på 1950- og 1960-tallet. Utstyret var tildels foreldet, og modent for utskifting i løpet av få år. Innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1974 (s. 58) så for seg at flesteparten av Hærens brigader så vel som både Luftforsvaret og Sjøfors varet, ville bli modernisert i perioden 1978-1990. Dette målet ble bare delvis oppnådd. Luftforsvaret kom best ut med innfasingen av F-.16 jagerfly, Sjøforsvaret flkk bare noen av de planlagte nye fartøyene, mens under halvparten av Hærens brigader ble modernisert. I Forsvarstudien (1985) slo daværende forsvarssjef, general Bull-Hansen, fast at det var nødvendig å modernisere storparten av styrkene, og at dette ville kreve en årlig økning av forsvarsbudsjettet på rundt syv present, altså langt over normal vekst i perioden. Dette er et helt sentralt poeng, fordi denne tilpasningen måtte ha kommet selv om Den kalde krigen fremdeles hadde pågått. På 1980-tallet økte forsvarsbudsjettet med rundt tre prosent i året. Ut ifra dette måtte man altså ha redusert strukturen betraktelig for å få råd til en modernisering, selv om Den kalde krigen hadde fortsatt. Isolert sett kan man altså spørre seg om avslutningen av Den kalde krigen i seg selv har hatt noen stor innvirkning på hovedtrekkene i den norske forsvarsstrukturen. Sannsynligvis hadde de erfaringene man trakk av Golfla-igen i 1991 større direkte effekt; Det viktigste lærestykket herfra var kanskje at mobile, teknologisk høyverdige styrker var tradisjonelle massemobiliserte hærer overlegne (Rekkedal 1992). Den viste tydelig hvor sårbare styrker med dårhg utrustning og liten trening var i et høyintensivt krigsscenario. Goltkrigen bidro med andre ord til at noe av det som nå ble sett på som 'daukjøttet' i den norske styrkestrukturen ble skåret bort. De norske forsvarsplanene i første halvdel av 1990-årene var stort sett bygget over samme lest som under Den kalde krigen. Da var strategien som nevnt i hovedsak basert på å holde hnjen i Troms inntil forsterkningene kom. Tidlig i 1995 ble en mer fleksibel og offensiv strategi, basert på moderne militærteori, presentert. Man skulle nå kunne angripe og 'ha evne til å slå en motstander' i en landsdel (Hovland 1995). I teorien skal den nye hærstrukturen ha stor mobilitet. Hovedstyrken, dvs en mer integrert 6. divisjon, skai kunne flyttes fra en landsdel til en annen om nødvendig. En slik omgruppering vil imidlertid ta to måneder. Selv om divisjonen vil få stor taktisk mobilitet, er det: ikke dermed sagt at denne vil være strategisk, dvs at styrken raskt kan flyttes fra nord til sør. I praksis vil Hæren konsentrere seg om Nord-Norge Endringen er altså mer på doktrinenivå enn på strategisk nivå. Riktignok endrer man doktriner slik at kvalitet prioriteres fremfor kvantitet. Men man griper fortsatt fatt i et kvantifisert truselbilde og andre kvantiflserbare forhold heller enn å se på de kvalitative politiske forandringene i sikkerhetsbegrepet siden Den kalde krigens slutt. Som før skal Forsvaret konsentrere seg om å møte russere i nord. Den nye strategien om invasjonsforsvar i én landsdel' bygger på gamle scenarier. Definisjonen er bygget opp rundt et mål om at man skal kunne stoppe et russisk angrep i Nord-Norge i størrelsesorden tre motoriserte infanteridivisjoner (Diesen 1993), dvs den styrken det er mulig å få fram og forsyne langs veiene i Finnmark. I krig vil strategien være avhengig av at allierte forsterkninger, særlig luftstridskrefter, når hurtig fram. Det overordnede målet for norsk sikkerhetspolitikk fremstår dermed som å sikre at landets allierte fortsatt holder sine øyne festet på norsk territorium, og vil kunne komme Norge til unnsettiing i tilfelle angrep østfra. I løpet av perioden 1985-95 styrket Forsvaret sin kapasitet for å stoppe en invasjon sjøveien betraktelig. Flyvåpenets F-16 jagerfly ble utrustet med sjømålsmissiler. Marinen fikk nye undervannsbåter i;Ula-klassen) med en formidabel angrepskapasitet mot overflatemål. Likevel defineres invasjonsforsvaret tilsynelatende på samme måte som før. Det stilles ikke reelle spørsmål om hvorvidt man fortsatt trenger Kystartilleriet etter at de nye kapasitetene er innfort. Enda verre, det synes ikke som marinekapasiteten hos den tilgrensende stormakt, Russland, spiller noen rolle for utformingen av invasjonsforsvaret. For selv å henfalle til kvantifiserbare analyser kan vi illusttere dette med at siden 1991 har ingen nye amfibiefartøyer blitt tilført den russiske Nordflåten. Siden 1989 er antallet små kamp- og minekrigsfartøyer der blitt redusert fra 139 til 65, og større overflatekampfartøyer fra 46 til 27 (8). Totalt er den russiske marine bare blitt tilført 13 større overflatekampfartøyer (over 2000 tonn) siden 1989, mens hele 87 slike skip er tatt ut av tjeneste. Av de nye skipesne var mesteparten, og alle de største, påbegynt før avslutningen av Den kalde krigen. Svært få nye skip er påbegynt siden 1990. Flåten av undervannsbåter gjennomgildc en lignende utvikling. Siden Den kalde krigen tok slutt, ja faktisk siden 1987-1988 da kampene brøt ut i Nagomo-Karabakh, har fokus for russisk sikkerhetspolitikk vært rettet sydover, mot Kaukasus og Sentral-Asia. Da Stortinget i desember 1994 vedtok å styrke Kystartilleriet var russiske tropper engasjert i Tajikistan, i Abkhazia, i Ossetia, mellom Armenia og Aserbaijan, og ikke minst i Tsjetsjnja. Sammen med de allerede enorme kuttene i budsjettene til den russiske Marinen indikerer dette hva som vil være satsingsområdet for russerne i fremtiden. De vil ha bruk for mobile, anvendelige hæravdelinger, sannsynligvis opprettet bl.a. på Marinens bekostning. Russland har renonsert på en global strategi der Marinen er en avgjørende faktor for styrkeprojisering, og har skiftet til en regional strategi (Neumann 1995c). Om man igjen vil legge opp en global strategi og bygge ut Marinen i samsvar med dette, vil resten av verden få et forsprang på flere är.

Konseptualiseringen av den andre: norske disposisjoner

(Minst) to lærdommer burde kunne trekkes av russisk militær praksis de senere år. For det første er Norge mye mindre relevant for russisk sikkerhet enn dets 'nære utland' i syd. For det andre, dersom man likevel skulle oppleve en russisk trusel, synes det altså som om en invasjon sjøveien blir mindre sannsynlig etter som årene går. Dermed er det vektleggingen av den eksisterende fordelingsnøkkelen mellom institusjoner, mer enn strategiske vurderinger som har styrt utviklingen av den 'nye' norske forsvarsstrukturen. Hærens disposisjoner avslører en viss konflikt mellom utenrikspolitikken generelt og den snevrere politikk for utforming av Forsvaret. Antallet kampbataljoner ble halvert i forhold til 1989, mens artilleriet ble redusert til rundt en tredjedel, men som nevnt var storparten av disse avdelingene av tvilsom kvalitet. Basis for planen var at de gjenværende styrkene skulle holde et vesentlig høyere kvalitetsnivå enn tidligere, særlig med tanke på beskyttelse, ildkraft og mobilitet. Samtidig med at den nye forsvarsstrukturen ble debattert undertegnet Norge CFE-avtalen, for begrensing av konvensjonelle våpen i Europa (Innset 1992, St. pr.l5 1991-92). Her forpliktet Norge seg folkerettslig til å begrense antallet av enkelte våpensystemer. Et resultat av dette var at man bandt seg opp i en meget lite fleksibel hærstruktur, som ikke uten videre kan brukes andre steder enn i Indre Troms. Når internasjonalisering stadig blir viktigere for Forsvaret er dette meget uheldig. Gjennomgangen av Norges styrkeoppbygning og tenkningen omkring den avspeiler ikke de store forandringene man kunne ha forventet om hvem 'den andre' er ut ifra de enorme endringer i forutsetningene for norsk sikkerhetspolitikk. Man må mot denne bakgrunn stille spørsmål ved den rasjonelle forklaringsmodell for forsvarspolitikken, der identifiserte trusler utgjør grunnlaget for en nasjonal militær strategi, som i sin tur dikterer de væpnede styrkers doktriner, størrelse, sammensetning og bevæpning. Man kan tenke seg andre måter å forklare de militære disposisjoner på. For eksempel kan stasjonering av styrker være påvirket av distriktspolitiske målsetninger; utrustning av styrkene kan tilsvarende påvirkes av industriens behov for ordrer; og man kan spørre om ikke de statlige institusjoners egeninteresser og prioriteringer kan ha en viss innflytelse. Det later til å være et etterslep i forsvarspolitikken sammenlignet med norsk sikkerhetspolitikk i stort. Man kan se jakten på nye farer, trusler og utfordringer mot norsk sikkerhet i sammenheng med konstitueringen av den norske stat slik den ble diskutert i forrige del av kapittelet. Det er ingen tilfeldighet at da den rent forsvarspolitiske truselen fra Sovjetunionen forsvant, begynte man å investere mye energi i andre typer trusler fra det samme territoriet. I likhet med hangen til å konstruere det norske 'setVef som mest mulig ensartet, kan man her øyne en hang til å opprettholde Russland som en ensartet 'andre'; farene kan anta andre former, men 'egentiig' er det fortsatt Russland som er arnestedet for farene, og følgelig forblir Russland 'den andre'. En slik praksis må kritiseres. En ting er at den er ahistorisk; det er store og viktige forskjeller på Den kalde krigens trusler og dagens utfordringer. En annen ting er man må beflitte seg på å definere færrest mulig ting som farer, slik at man ikke ved å behandle dem som sådanne bidrar til en selvoppfyllende profeti. En tredje er at utfordringen fra Russland er blitt relativt mindre i forhold til en rekke andre utfordringer.

Det norske 'Selvet'

Ikke minst blir dette klart når man kontrasterer den norske styrkeoppbyggingen med utviklingen i resten av Europa, og spesielt innen Nato. Tenkningen om hva internasjonal politikk er, har der delvis visket ut grensene mellom stater, mellom innen- og utenrikspolitikk, og kanskje eliminert muligheterne for at en europeisk storkrig skal bryte ut. Samtidig er imidlertid terskelen for bruk av tvangsmakt blitt redusert både i og utenfor Europa, og debatten om hvilke militære eller andre reaksjoner de nye utfordringene krever, åpnet på ny. Alt dette sti] ler nye krav til de midler sikkerheten skal ivaretas med. Det er relativt godt belagt at internasjonale institusjoner i gitte tilfeller modererer det internasjonale anarki, som i sin rene form skaper forhold der hvQV stat må ivareta sin sikkerhet og sin posisjon som best den kan (Keohane et al. 1993). Institusjoner kan blant annet ved rustningskontroll og utveksling av informasjon bidra til å løse problemene sikkerhetsdilemmaet skapei', dvs. at spenning mellom stater ofte er et resultat av at hyer stats sikkerhet defmei'es isolert fra andre staters sikkerhet, og at mistenksomhet ofte er et resultat av mangel på informasjon (se f.eks. Jervis 1978). Eksistensen av sikkerhetsfelleskap, defmert som en gruppe av stater der krig og militær maktbruk ikke lenger er relevant i forholdet dem imellom, betyr selvsagt ikke at politikken försvinner. Konfliktstoff fmnes det mer enn nok av, og mye av det løses op gennem maktkamp. Poenget er simpelthen av maktkampen antar andre former enn bruk av, og trusler om bruk av militær makt. I det internasjonale ordskiftet er disse tankene i høy grad blitt akseptert; historien om Den kalde krigens slutt er også historien om dette. Sikkerhet oppfattes mer som en relasjon mellom enheter, enn som noe som kan skapes av én stat alene. Sentralt for sikkerhetsfellesskapet er i hvor mange sammenhenger og i hvilken grad man makter å tenke 'vi' som en mer inklusiv sikkerhetskategori enn staten. Nato har spilt en betydelig rolle for å styrke og utvide sikkerhedsfellesskapet i Europa og endog på det atlantiske plan. Vi vil spesielt peke på et fenomen som går til kjernen av spørsmålet om selvets kontekstualisering, nemlig krav til internasjonalisering som følge av forandringer i forsterkningsstrategi. I 1991 ble man i Nato, som en direkte følge av Den kalde krigens slutt, enige om et opplegg der flernasjonale reaksjonstyrker skulle kunne settes inn i liele allianseområdet til erstatning for det tidligere systemet der forsterkninger ble øremerket for et eller flere forhåndsbestemte områder. Reaksjonstyrkene ble delt inn i øyeblikkelige reaksjonstyrker (IRF) og hurtige reaksjonstyrker (RRF). IRF-styrkere er egnet til å behandle mindre kriser og, siden så mange nasjoner er representert, til å markere alliansens tilstedeværelse. De er derimot ikke dimensjonert eller utstyrt f(3r å føre krig alene over lengre perioder. Det er derimot RRF-styrkene. Også her har man både land, luft og sjøkomponenter. Det spesielle ved reaksjonstyrker som IRF og RRF er deres flernasjonalitet, ofte samarbeider to eller flere land om å sette opp en di visjon. Samarbeide på dette nivået har sterke føringer for doktrine, trening og utstyr. Det vil også være konkurranse om hvor disse styrkene skal trene, hvordan de skal spesialiseres osv. Innsats i de harde klimatiske og topografiske forholdene i Norge, og særlig i Nord-Norge, krever spesiell trening og spesielt utstyr. Slikt koster penger som etterhvert blitt en mangelvare i alle forsvarsorganisasjoner i Nato. Det er verdt å merke seg at RRF domineres av europeiske bidrag. Med de store kuttene i den amerikanske forsvarsstrukturen kan man ikke lenger ta amerikanske forsterkninger for gitt (Ulriksen 1994). For at effektive forsterkninger skal kunne sikres, trenger derfor Norge innflytelse i den europeiske pilaren i alliansen. Med utviklingen av et slikt bi- og trilateralt beslutningsnivå i Nato, er det ikke lenger gitt at slik innflytelse kan sikres ved medlemskap i Nato alene. I en viss grad kan man si at innflytelse er avhengig av egne bidrag. Norge har øremerket Telemark bataljon, en jagerflyskvadron og tre marinefartøyer, type avhengig av behov, til reaksjonstyrkene. Slik kan Norge sikre seg en viss innflytelse over hvordan disse styrkene trenes og brukes. Det er imidlertid et problem at Norge, sammen med Island og Frankrike, er et av de få Nato-land som overhode ikke deltar i ARRC, den viktigste bakkekomponenten i RRF (9). Det kan derfor bli vanskelig for Norge å få innflytelse der. Den norske forsvarsstrategiens troverdighet kan dermed bli svekket. På Natos toppmøte i januar 1994 ble to meget sentrale satsingsområder lansert, Combined Joint Task Forces (CJTF) og Partnerskap for fred (PFF) (10). Det synes ikke å være begeistring for disse planene i den norske forsvarsledelsen. Forsvarssjefen uttalte i Vårt Vern i 1995 (nr. 1) at det var usannsynlig at Telemark bataljon vil få noen rolle i PFF. I så fall markerer Norge en avstand til utviklingen av nye oppdrag for Nato, og dermed at Nato bør bli ved sin lest, nemlig det feiles forsvar av medlemslandenes territorium. Er det slik at Forsvarets øverste ledelse ser den nye politikken i Nato som et anslag mot det norske selvet, som kan bli undergravet ved deltagelse? En slik reaksjon er i tilfelle ingen enkeltstående hendelse, men føyer seg inn i et mønster der man konsekvent motsetter seg utvidet internasjonalisering. For Forsvarssjefen og Generalinspektøren for Hæren synes utdanning av styrker til internasjonale fredsoperasjoner å stå i motsetning til Forsvarets tradisjonelle kjerneområder, nemlig oppbyggingen av den nye krigstrukturen (Solli 1995, Sved 1994) (11). En ytterligere svekkelse av norsk innflytelse i Nato som følge av motvilje til deltakelse internasjonalt er desto mer alvorlig ettersom norsk innflytelse ble sterkt svekket som følge av endringene i Natos Kommandostruktur i 1992. Den tidligere Nordkommandoen, som omfattet Norge, Danmark og Schleswig-Holstein, ble ledet fra Kolsås i Oslo. Dette ga Norge en viktig posisjon i Nato. Den nye konmiandostrukturen reflekterte de europeiske stormakters, i dette tilfelle Tysklands og Storbritannias, interesser og ambisjoner om å oppnå lederposisjoner i Nato (Menon et. al. 1992). Nå ble Norge og Storbritannia, samt havområdene i Kanalen, Nordsjøen og østersjøen og de tilstøtende lands sjøstridskrefter, lagt under den nye Nordvestkommandoen. Det siste var et resultat av norske innspill, men det er liten tvil om at endringene tildels gikk på tvers av norske interesser (Kibsgaard 1993). De innebar en degradering av det norske Nato-hovedkvarteret, båndene til Tyskland og Danmark blesvekket, norsk innflytelse ble redusert. For Norge var dette et skritt mot marginalisering, mot at de allierte skulle glemme Norge og norske problemer. At dette faktisk var et problem ble stadig bekreftet gjennom første halvdel av 1990- årene: ’Dere nordmenn er Kola-fikserte' var et omkved i Nato såvel som i andre ikke-nordiske politiske sammenhenger. En debatt rundt internasjonaliseringen av Forsvaret har pågått en tid i Norsk Militært Tidsskrift. og Knutsen (1994) tar opp en del av de begrepsmessige uklarheter i debatten. Mens enkelte hevder at Norge bør delta i internasjonale operasjoner bare dersom norske nasjonale interesser er involvert (Børresen 1993a og b), hevder andre at Norge er folkerettslig forpliktet til å delta (Egge 1993). Eknes og Knutsen peker på at poenget er hvordan nasjonale interesser defineres, og hvordan internasjonale förpliktelser forstås i forhold til disse. Dette er helt sentralt. Skal norsk sikkerhet bare forstås i lys av territorielt forsvar, eller skal den knyttes til verdier gitt av en bestemt internasjonal orden? Her dreier det seg om nettopp hvilke av de Norgesprosjekter vi diskuterte i foregående del som skal legges til grunn for utformingen av forsvars- og sikkerhetspolitiklcen. Stridens eple er hvorvidt det er administrasjonsapparatet ved den politiske ledelse, som skal være avgj ørende instans, eller om spørsmålet om hvorvidt det er norsk eller ikke-norsk territorium som berøres som skal avgj øre. Eknes og Knutsen nevner flere tungtveiende grunner for en styrket norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner. For det første er Norge, som et lite land, bedre tjent med at slike operasjoner foregår som koordinert internasjonal handling enn somrüftrykk for stormaktsdominans. For de t andre er Norges militære sikkerhet, i den verst tenkelige situasjon, avhengig av at andre land er villige til å forsterke oss. Derfor må Norge også være villig til å stille opp. Vi kan legge til at dersom Nato i det hele tatt skal kunne overleve, trenger organisasjonen en ny raison d'etre. Denne kan bare komme i innsats utenfor det nåværende ansvarsområdet. Vedtaket i Oslo i 1992 om at Nato skal kunne stille tropper og utstyr til bruk for FN, slik organisasjonen gjør i det tidligere Jugoslavia, og senere også for KSSE (nå OSSE), var bare første skritt på veien i så måte. I vår sanmienhi^ng er det kanskje mest interessante i Eknes og Knutsens artikkel likevel påpekningen av at Forsvaret behandler FN-bidraget og Nato-bidraget som to vesensfoirskj ellige og adskilte fenomener, og at ingen av dem tillegges stor vekt i forhold til satsingen på invasjonsforsvaret. Norge trenger ikke å øke sine internasjonale bidrag for å støtte FN, OSSE og Nato. Om bidragene koordineres, vil Norges totale innsats kunne styrkes betraktelig (12). Dette har Danmark gjort. Den danske utrykningsbrigaden på 4550 mann er øremerket for alle de tre ovennevnte organisasjonene. Ved å få en ordning der brigaden tilknyttes en britisk di visjon, har Danmark dessuten fått en direkte linje til det land som har størst innflytelse over Natos nye utrykningsstyrker. Det danske selvet tålet altså å eksponere seg for en hel rekke nye internasjonale koplinger. Dette står i sterk kontrast til den kurs Norge velger.

Stater har vanligvis flere organisasjoner for utø velse av tvangsmakt. Fordelingen av oppgaver dem imellom varierer fra land til land. Det finnes ofte elementer av konkurranse i forholdet mellom disse organisasjonene. De 'nye' militære oppgavene, intemasjonale såvel som nasjonale, har mye til feiles med tradisjonelle politiroller. En umiddelbar refleksjon er at forandringene i sikkerhetspohtikken åpner nye muligheter for politiet, hvis oppgaver tradisjonelt har vært bundet til å holde orden innen stater, og en utfordring for forsvaret, som tradisjonelt har hatt sitt revir ved grensene. Kystvaktens profil som halvmilitær organisasjon med politiroller understreker poenget. Over hele Europa har kretser i politikorpsene lagt merke til de nye mulighetene for ekspansjon. Politisamarbeidet innen ranmien av Maastrichttraktatens tredje søyle er et uttrykk for det sannme: politiarbeidet internasjonaliseres. Det norske Forsvaret på sin side har derimot vært langt mer defensivt hva angår å påta seg politilignende oppgaver. Dels skyldes dette historiske erfaringer; hva angår å differensiere virksomheten innad i staten, legger historiske minner om hærens bruk i Menstad-slaget fortsatt sterke bindinger (13). Forsvaret rygger umiddelbart tilbake for å spile en aktiv rolle innad i staten, i den grad at det til og med i akutte krisesituasjoner heller er spesialtrenede terrorstyrker innen politiet som tar på seg slike oppgaver. Forsvaret rygger også tilbake for intemasjonale engasjementer. Mange innser fortsatt ikke at dette nå er en av dets kjemeoppgaver. En av grannene er mangelen på kamperfaring under Den kalde krigen. Norske offiserer synes å ha glemt at å velge en karriere som offiser betyr at man setter en eller flere verdier høyere enn sitt eget liv, og at det å utsette seg for livsfare er det man blir betalt for. Satt pa spissen er det å dø en del av jobben. Derfor får man utspill fra befalsorgaiiisasjonene som går mot beordringsplikt utenlands, og utspill der det kreves ekstra betaling for det som faktisk er alt det resten av jobben bygger opp til, nemlig aktiv tjeneste. At de deler av offiserskorpset dette gjelder ikke betrakter dette som manglende innsikt i krigens vesen, må man bare ta til etterretning. Spesielt ille blir det når Forsvaret tradisjonelt har brukt som grunn til ikke å ta på seg nye oppgaver at man vil konsentrere seg om det man kan best, nemlig å føre krig. Om Forsvaret skulle fortsette å definere sine egne oppgaver i tråd med et territoriebasert prosjekt, vil Forsvarets prosjekt om hva 'Norge' er med sikkerhet føre til konflikt med administrasjonsapparatets politiske ledelse. Man skal bare tilbake til mellomkrigstiden for å se hvilken vei det bærer om administrasjonsapparatets ledelse og det militære krangier om hva slags prosjekt Norge skal være. I en slik situasjon vil de bevilgningskutt man har sett sa langt, som forøvrig er små i europeisk målestokk, lett kunne komme til å fortone seg som ørsmå i forhold ti! dem man da må påregne. Samtidig kan man spørre om ikke det verdensbildet Forsvaret stadig legger opp til, der Russland fortsatt ses som 'den andre' og der man stritter mot en omorganisering av styrker og kommandostruktur, ikke vil kunne uthule Forsvarets raison d'etre. Gjennom hele Den kalde krigen legitimerte man behovet for et forsvar ved å vise til den sovjetiske fare. Dersom Forsvaret ikke kan presentere nye argumenter for sin eksistensberettigelse, og dersom man utenfor Forsvaret ikke lenger fester lit til Forsvarets bedømmelse av Russland som Truselen, vil resultatet lett kunne bli at selve tanken om at man trenger et forsvar undergraves. Mye av dynamikken i diskusjonen om hva slags prosjekt Norge bor være skapes altså av den nye begrepsfestingen av sikkerhetens institusjonelle rammer. I motsetning til hva enkelte trodde rundt 1905, kan ikke norsk sikkerhet sees uavhengig av hva som skjer i resten av verden. At isolasjonisme er en økonomisk og sikkerhetspolitisk umulighet for et land som lever av sine energireserver, vil imidlertid ikke nødvendigvis forhindre isolasjonismen fra å gjøre et kraftig come-back som utenrikspolitisk hovedopposisjonslinje (Neumann 1995b). At et prosjekt ikke lar seg realisere som statlig politikk, betyr ikke i seg selv at det ikke kan lanseres som politisk prosjekt. I norsk politisk historie går det en dyp understrøm av isolasjonistisk tenkning. Isolasjonismen og dens følgesvenn, uforpliktende og abstrakt intemasjonalisme, er igjen i ferd med å etablere; seg som hovedkonkurrenten til den internasjonale orienteringen som dominerer administrasjonsapparatet.

Konklusjon

Den kalde krigens slutt har medført et skifte i måten forsvars- og sikkerhetspolitikk diskuteres på. Den standardkoblingen man i nasjonalstatens epoke så mellom samfunn, nasjon, stat, territorium og våpenmakt, er i endring. Dette har for Norges vedkommende medført at spørsmålet om hvilket Norge, eller endog hvilken enhet som skal forsvares er åpnet på ny. Debatter så ulike som dem om migrasjon i nord, etniske minoriteter i Norge og miljøopprensende arbeid blir forsøkt gitt en sikkerhetspolitisk dimensjon. SpesieU det å skaffe mat og klær til individer hvor de nå enn skulle befmne seg, er blitt forsøkt gjort til et sentralt sikkerhetspolitisk anliggende. Slike firemstøt er ikke særlig produktive, i og rned at de innlemmer politiske debatter som i utgangspunktet ikke nødvendigvis fremstår som sikkerhetspolitisk relevante i sikkerhetens magiske sirkel. Slik 'sikkerhetifisering' kan i sin tur åpne for at problemene sementeres, for så kanskje å bh forsøkt 'løst' med de midler man tradisjonelt har sett som sikkerhetspolitisk relevante, nemlig de militære. Resultatet kan bli mer menneskelig lidelse og større misnøye med sikkerhetspolitikk som kategori enn det man ellers ville ha fått. Kan man så slutte at internasjonalisering av sikkerheten er en skinntendens man trygt kan overse? Tvert imot. Det skiftet vi ser i måten menneskelige kollektiver som søker sikkerhet er skrudd sammen på, virker også direkte inn på forholdet dem imellom. Etterhvert som skiftende menneskelige kollektiver aktiveres i forskjellige situasjonerstater n^ det skytes på uniformerte soldater, nasjoner når det igangsettes aksjoner for etnisk rensing, hele menneskeheten når det dreier seg om brudd på menneskerettigheter - kan også linjene mellom kollektivene bli mer uklare. Skillene mellom 'oss' og 'dem', mellom 'vår' stat og 'andre' stater, aktiveres sjeldnere. Og siden sikkerhet dreier seg om relasjoner - om å trekke og opprettholde disse linjene med minimal bruk av aktiv tvangsmakt - er dette et fenomen som pr. definisjon er et fellesanliggende. Noe av problemet ligger i måten man snakker om disse tingene på. Så lenge det moderne statssystem har bestått, har man sett en motsetning mellom at stater skal fremstå som suverene på den ene siden, og at mennesker uansett hvor de befinner seg har enkelte ukrenkelige rettigheter som mennesker på den annen. Dette dilemmaet finnes i alle internasjonale politiske problemer, og er kanskje mest synlige i debatten om ikke-intervensjon: den som sier stadig suverenitet, sier samtidig at man må ha et prinsipp om ikke-intervensjon i de suverene statenes anliggende, ellers er de ikke lengre suverene. Rollene 'borger' og 'menneske' vil kunne fordre forskjellig type politikk. Sålenge man har hatt en akademisk fagdebatt om internasjonal politikk, altså siden den første lærestolen ble opprettet i Aberystwyth, Wales, i 1919, har debatten gått mellom 'realister' og 'utopister' ('idealister'). Debatten dreier seg om hvorvidt man skal privilegere stater og mennesker som statsborgere, eller om man skal knytte sikkerhet til individer. Denne debatten blir gjerne fremstilt som det som er internasjonal politikk (Carr, 1946). De senere år har statssekretær i Utenriksdepartementet Jan Egeland reprodusert denne debatten i lokal målestokk. I en tale fra januar 1995 heter det: 'For hva betyr sikkerhet? I den endelige analysen koker [sikkerheten] i virkeligheten ned til spørsmålet om hvorvidt hvert enkelt menneskelig individ føler seg sikker og i stand til a forfølge sine ambisjoner, drømmer og håp for en bedre fremtid på en menin sfull måte (Egeland 1995). Det Egeland her gjør, er å kaste ut alle de flertydighetene som utgjør sikkerhetsdebatten etter Den kalde krigen, og forsøke å gjenskape skillet mellom statsbasert og individbasert sikkerhet i sin opprinnelige form. Markøren 'i virkeligheten' signaliserer at Egeland nå skal skj ære gjennom all utydelighet og vise oss verden slik den 'egenüig' er. Individers sikkerhet presenteres som det klare alternativet til statlig sikkerhet, og som en av mange mulige kompletterende størrelser. På denne måten prøver han å spenne ben under forsøk på komme videre i forhold til dikotomien stat versus individ. I en situasjon hvor debatt om hvordan stats- og individbasert sikkerhet er sterkt påkrevd, presser Egeland all nytenkning ut av debatten ved å prøve å avgrense den til en ny runde mellom realister og idealister. Hovedpoenget med internasjonaliseringen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk ligger imidlertid annetsteds. 'Har de nok mat og klær'-diplomatiet har en idealistisk side, men også en realpolitisk side. Etter Den kalde krigen har Norge ikke lenger en klar sikkerhetspolitikk. Det er derfor et hovedproblem at man lett blir glemt når man gjerne vil bli husket. Man vil huskes i den sikkerhetspolitiske hverdag, og ikke bare som leverandør av energi i krisesituasjoner. Ved å dele ut mat og klær og oppfylle FT'Js fordring om u-hjelp, delta i fredsoperasjoner og stille sine 'good offices' til disposisjon for stridende parter som trenger en mediator, skaffer Norge seg oppmerksomhet og markant profil internasjonalt. Fra et sikkerhetspolitisk synspunkt er en slik profil et meget nyttig kort. Man kan bli mer konkret. Ved å delta i fredsoperasjoner kan staten Norge motvirke inntrykket av å være en netto forbruker av alliertes sikkerhetsgarantier - en gratispassasjer. Ved å delta i slike operasjoner styrker man intemasjonale normer som en småstat har større interesse av enn stormakter - jo mer som avgjøres i på forhånd fastlagte former, jo mindre avgjøres av stormaktene på egen hånd. Deltagelse betyr også påminnelse om staten Norges eksistens, ikke minst forsvarsledelser imellom. Det knyttes bånd til andre lands væpnede styrker, bånd som også vil kunne aktiveres i andre sammenhenger og som vil spille en rolle i disse lands militære planlegging. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk vil imidlertid ikke uten videre utvikle seg i en slik retning. Vi beskrev innledningsvis hvordan kampen om å definere hva slags prosjekt 'Norge' skal være slår ned i forsvars- og sikkerhetsdebatten. Vi har videre pekt på at konseptualiseringen av sikkerhet ei i rask endring, og at også dette vil påvirke hva slags prosjekt "Norge' skal være og hva slags forsvars- og sikkerhetspolitikk som skal føres. Tilsist har vi pekt på at det finnes sprikende syn på hva mon sikkerhet betyr. Det er så mange forskjelHge aktører med såpass forskjellige prosjekter som er med på å definere norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk at det er fåfengt å forvente at ett enkelt prosjekt - som administrasjonsapparatets sittende politiske ledelses - skal kunne greie å koordinere dem alle. Politikere vil sloss med hverandre, men stå sammen og mene med Clemenceau, fi ansk statsminister under Den første verdenskirg, at krig er for viktig til å overlates til generalene. Generaler og admiraler vil sloss seg imellom, og av og til gjøre feiles front mot politikerne. I enkelte slag vil noen bruke utenlandske allierte til å trumfe sitt program igjennom, mens de i andre vil kritisere motstandere for å gjøre det sanmie. Den tradisjonelle og uutalte forutsetningen om at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk viktigst eller endog utelukkende dreier seg om en intern prosess som munner ut i et statlig vedtak som retter seg utover mot resten av verden, er nå radikalt mindre troverdig enn den var tidligere

Noter

1. Østfront-tall fra ForsvaretsForum nr. 5,1995, som forøvrig opererer med 3638 sjøfolk som ble torpedert, 2000 falne i de militære styrker, 2091 fra motstandsbevegelsen. Totale tap inklusive 1770 si vile i Norge og 1340 i konsentrasjonsleire er anslått til 10.262.

2. Siden et seksbindsverk om norsk utenrikspolitikk er nær forestående, må man imidlertid avvente denne begivenheten og den mottakelse som vil følge før man kan konkludere at denne situasjonen vil vare ytterligere ved.

3. Flere Nato-land, med USA i spissen, omstrukturerte sine styricer på 1990-tallet etter et prinsipp om at samarbeid forsvarsgrenene imellom skulle maksimaliseres, både med tanke på operasjoner, materiellinvesteringer osv. I USA har rivaliseringen mellom forsvarsgrenene tradisjonelt vært intens, derfor var forandringene problematiske. I 1994 så man imidlertid positive resultater, feiles operasjoner førte til både større effektivitet og til mer økonomiske løsninger. Produktet av forsvarsgrenenes mnsats kan med samarbeide gjøres større enn summen av hver enkelts kapasitet.

4. Det bør merkes at dette skriftet, "Sjøforsvaret inn i det 21. århundre", som presenteres som Sjøforsvarets doktrine, ikke har noen offisiell status. Det bør oppfattes som et utspill basert på Sjøforsvarets egeninteresser, og er med det et konkret eksempel på at Forsvarsgrenene i stor grad "kjører sitt eget løp".

5. Verneplikten reiser også andre problemer, hvorav økningen i intemasjonale engasjementer er ett, innføringen av ny teknologi et annet. Vernepliktige kan ikke beordres til krigstjeneste i utlandet (eller utenfor Nato-området). Denne praksis er ikke et norsk fenomen, men har i de siste tiår blitt vanlig i hele den vestlige verden. Den nye teknologien krever bedre utdannede mannskaper, da det tar lang tid å beherske bruken av meget komplisert utstyr (Eilertsen 1995). Samtidig har det vist seg politisk umulip å beholde lengden på førstegangstjenesten i en tid med avspenning og manglende direkte trusler. I de fleste Nato-land debatteres nå vernepliktens fremtid, og Belgia og Nederland har allerede avskaffet vemepliktsforsvaret. Verneplikten som lov er ikke avskaffet, men som i USA er den blitt lagt på is. Unge menn blir registrert, men slipper å gjøre tjeneste.

6. Forsvaret har anti-terror beredskapgrupper som kan settes inn om terrorister skulle forsøke å overta en plattform, men det finnes ingen kjente planer for forsvar av installasjonene i Nordsjøen mot direkte angrep, f.eks. fra fly, båter eller ubåter. Med tanke på hvordan ulike grupper har benyttet "kamikaze" -metoder for å angripe mål i Israel og Libanon, synes "vanlige"beredskapsgrupper utilstrekkelig.

7. Se Claes's kapittel i denne boken.

8. Se International Institute of Strategic Studies/Den Norske Atlanterhavskomité: Militærbalansen for 1989-1990 og 1993-94.

9. Hovedkomponenten i RRFs landstyrker er ARRC (Allied Conunand Europe Rapid Reaction Corps), som er bygget opp rundt den tidligere britiske Rhin-armeen, og ledet av britene. Totalt sett er ni di visjoner øremerket for ARRC, men bare fire kan sendes i felt samtidig.

10. CJTF er et organisasjonsopplegg for Nato-operasjoner i og utenfor alliansens territorium. Nato skal kunne sette opp skreddersydde flernasjonale styrker fra alle forsvarsgrener, særlig for fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner. Dette innebar en forsterkning av vedtakene fra 1991 om at Nato skulle kunne påta seg oppdrag for det daværende KSSE og FN. PFP er et program for en delvis integrering av bl.a. tidligere Warszawapaktlandene i Natos militære struktur, særlig med tanke på deltagelse i fremtidige CJTF i fredsoperasjoner.

11. Enkelte signaler kan imidlertid tyde på at endringer er på gang. I denne forbindelse er det på sin plass å påpeke at den interne debatten i Forsvaret foregår bak lukkede dører i ulike avdelinger og "think-tanks". Det er mulig Forsvaret gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å holde debatten utenfor den offentlige sfære. Om debatten var mer åpen ville gjerne både pcDlitikere og andre interesserte være bedre orientert om, og ha bedre forståelse for, f.eks. de praktiske problemer, og de organisasjonsmessige konsekvenser, det ofte medfører å sette et politisk vedtak ut i live. Et høyere kunnskapsnivå ville kanskje kunne ha forhindret en del av de uheldige politiske utspill som har kommet i de senere år, f.eks. utformingen av CFE-rammene, sammensetningen av logistikk-bataljonen i Bosnia etc.

12. I første halvdel av 1990-årene ble det norske bidraget til FNs fredsbevarende operasjoner økt fra 1300 til 2000 personer, i tillegg til de ovennevnte Nato bidragene. Norge deltok i FNs operasjoner i Golfen, i Somalia, Bosnia og Makedonia - og fortsatte det store engasjementet i Libanon. I Nato-regi deltok jevnlig en fregatt med ca. 130 manns besetning i overvåkningen av blokaden i Adriaterhavet. Norske mannskaper deltok i Natos AWACS-fly som overvåket fly forbudet over Bosnia. Totalt var dette en betydelig økning i norsk militær deltakelse internasjonalt, men bidragene var fragmenterte og hver for seg små i sammenlikning med andre lands bidrag.

13. At de disponerte hær- og marineenheter faktisk ikke deltok i Menstad-slaget, som forble et anliggende politi/arbeidere spiller her en helt underordnet rolle. Den forestilling som er politisk relevant, er at de væpnede styrker var implisert og at noe slikt ikke må få forekomme igjeri.