Som nevnt er miljøet vel tilrettelagt for overgang til styrte prosjektiler. Det kan nevnes at et tungt luftvernartilleribatteri omskoleres til NIKE på ca. 2 måneder med et 6 ukers spesialkurs for batterisjefen.

Batteriets organisasjon forblir praktisk talt den samme.

Omkostningene ved innføring av disse styrte prosjektiler er heller ikke avskrekkende. Materiellkostnaden for et NIKE batteri — inkludert 2 radarsett, 1 sentralsikte og 4 utskytingsramper — ligger på samme størrelsesorden som for et tungt batteri.

Prisen på et fjernstyrt luftvem prosjektil er ca. 15 000 dol­ lars. Det må derfor sies å være et meget økonomisk våpen sett i relasjon til dets effektivitet og til kostnaden av andre luftfor­ svarsmidler som f. eks. jagerfly. (Under forsøk er det oppnådd nær 100 % nedskyting av radiostyrte B-17 i 10 000 ni høyde.

Luftvernartilleriets rolle i et høyt organisert luftforsvar.

Skal våre luftforsvarsmidler bli effektivt utnyttet, må de ba­ sere seg på et høyt organisert og vel trimmet apparat.

Luftkrig er en relativt ny militær vitenskap. Dens grunnleggende prinsipper og doktriner er derfor ikke så alminnelig kjent som tilfelle er for andre former for krigføring.

Jeg vil derfor si noen ord om de grunnleggende prinsipper luftforsvaret er bygget opp etter.

Det er prinsipper som nå følges av praktisk talt alle NATO- land og så vel Flyvåpnet som Luftvernartilleriet er operativt utbygget i overensstemmelse med disse prinsipper.

Luftforsvar er en fellesoperasjon (combined operation) like meget som en amfibieoperasjon eller en luftlandsetting.

Det er derfor klart at ikke noe våpen, og ikke noen for­ svarsgren kan løse luftforsvarsoppgaven alene. Like lite kan en i dag gjøre et enkelt våpen ansvarlig for luftforsvaret av Norge. Et hvert våpen og en hver organisasjon må være ansvarlig for løsningen av de oppgaver som pålegges.

En annen sak er at ansvaret for koordineringen av de en­ keltes innsats kan pålegges et bestemt våpen som derfor kan gis operativ kontroll over de andre.

Prinsippene for felles planlegging og felles operasjoner sier dog at alle ansvarlige parter skal være representert på alle trinn hvor ansvar og interesse spiller inn.

Luftforsvarsorganisasjonens karakter.

Den vekt en legger på Luftforsvaret og de midler som stilles til disposisjon, vil bestemme utbyggingsgraden og karakteren av Luftforsvaret. Forsvar av fedrelandet må sees som mer perma­nent enn forsvar av et operasjonsteater. Bare hvor en finner de største verdier å forsvare og behovet for et forsvar er perma­ nent, kan en koste på seg et høyt organisert luftforsvar. Det fin­ nes alle mulige grader for utbygging av et luftforsvar, fra det enkleste til det mest konnpliserte. I sin enkleste form består luft­ forsvaret av isolerte forsvarslomnier uten forbindelse med hver­ andre. De kjemper sin egen kamp. Det er ingen koordinering av de forskjellige våpen. Varsling og kontroll er mangelfull. Det er ingen muligheter for gjensidig støtte og ingen mulighet for å møte en endring i fiendens taktikk. Et slikt forsvarssystem er billig i anskaffelse, men dyrt i drift. Det gir dårlig utbytte. Et høyt organisert luftforsvar er dyrt i anskaffelse, men det er ef­ fektivt og derfor økonomisk. Karakteristikken „Et høyt organi­ sert luftforsvar“ brakes hvor K og V system er oppbygget og dekker hele det områ­ de som skal forsvares sammen med innflygingen til det, hvor en kombinasjon av jager, og luftvernartilleri og helst også andre luftforsvarsmidler er grappert og virksomt, hvor tilstrekkelige sambandsmidler er til stede.

Ut fra det syn at landet trenger et effektivt luftforsvar, byg­ger vi ut et system som tilfredsstiller disse krav. Uten det nød­ vendige samband faller planen med et høyt organisert luft-forsvar sammen, ikke bare for Luftvernartilleriet, men også for de an­ dre elementers vedkommende.

Man setter problemet på hodet, hvis man sier „vi har ikke samband — derfor kan vi ikke etablere et høyt organisert luft­ forsvar“. Den riktige problemstilling må være: „Fordi vi skal etablere et høyt organisert luftforsvar må vi skaffe det nødven­ dige samband“. På samme måte som vi også må skaffe fly, flv- plasser, radar og kanoner.

Langdistansesambandet er revolusjonert ved innføring avra­ dio-link systemet: Istenfor å være en hindring, byr de topografi­ske forhold i landet tvert imot gode forhold for et slikt system.

Det er klart at fjernsambandet kan bryte sammen. Luftvern­artilleriets organisasjon tar hensyn til slike muligheter med gruppeorganisasjoner på det regionale nivå og soneorganisasjoner på det lokale nivå. Vi kan kjempe videre i større eller mindre for­ svarslommer, men dette kan aldri gi den samme effektivitet som et høyt organisert luftforsvar av landsomfattende karakter.

Prinsippene for samvirke.

Luftforsvarets mål er å hindre at fiendtlig luftvirksomhet innvirker på vår krigføring.

Det ideele ville være å skyte ned angriperne før de kan gjøre noen skade.

Mulighetene for dette er imidlertid ikke altid de samme.

Det er et hovedspørsmål hvorvidt en vil søke å nedkjempe fienden over lang sikt eller konsentrere seg om å slå tilbake de enkelte angrep. Dette henger blandt annet sammen med hvilke forsvarsmidler man disponerer.

Jagerfly med stor hastighet og rekkevidde gis således som nærmeste opgave å nedkjempe fiendens angrepsstyrke over lengre sikt.

Luftvernartilleriet må disponeres slik at det har de heste betingelser for å nedkjempe fiendens luftstyrker før de slipper sine bomber.

Den nærmeste opgave for Luftforsvaret som enhet må være å koordinere de to hovedvåpen slik at de hest mulig utfyller hverandre og danner et forsvar som har størst mulig dybde, fleksibilitet og effektivitet.

De to hovedvåpnene, jagerfly og luftvemartilleri, har en karakteristikk som gjør dem forskjellige i nesten alle henseender.

• —  Jagerflyet har stor operasjonsradius og taktisk tilpassing, menen begrenset evne til å engasjere flere mål, og en begrenset utholdenhet og levetid.

• —  Kanonene har liten operasjonsradius og taktisk tilpassing i de enkelte trefninger, men har stor ildkapasitet og uthol­ denhet.

  — Utviklingen har ført med seg at jagerfly er 'blitt mindre ef­ fektive m ot lavtflygende m ål mens kanonenes effektivitet øker merkbart når målhøyden minsker.

— Værforhold og belysninger iiinvirker ikke på kanonen. Det motsatte er tilfelle med jagerfly — inntil vårt forsvar dispo­ nerer nye typer.

Ut fra dette kan en således trekke visse prinsipper for sam­virke:

• —  Kanonene må plaseres i relasjon til de viktigste forsvars- punkter, for best mulig å stoppe selve angrepet.

• —  Jagerfly må disponeres slik at de har størst mulighet for å skade fienden under innflygingen til målet og under til­ bakeflygingen.

• —  Lavangrep (undtr 5000 fot) bør vanligvis møtes med kano­ner.

• —  Angrep over denne høyde bør møtes av såvel jagere som artilleri, hver i sitt fastsatte område, men angrep over ca. 25000 fot bør vanligvis bare møtes med jagere.

Fiernstyrte pro-sjektiler vil supplere artilleri og jagere i høydebeltet 15 000— 30 000 fot og ellers dekke området opp til 60000 fot.

Disse prinsipper må imidlertid anvendes med lempe og til­ passes etter forholdene til enhver tid på ethvert sted. En for stereotyp og uelastisk plan betyr en stor svakhet når man står overfor en angriper som har vilje og evne til å variere sin taktikk. Planen for samvirke vil bli stereotyp og ensidig hvis bare det ene av hovedvåpnene er i stand til å influere på planens utforming, tilpassing og revisjon.

Prinsippet forutsetter ikke at alle ledd i Luftforsvaret skal inngå i en samlet kommando. Prinsippet tilsier heller ikke at det er ønskelig å legge et våpen under kommando av en luftforsvarssjef fra en annen forsvarsgren. Men en forutsetter at det alltid vil være et intimt samarbeid mellom sjefene for de vå­ pen som tar del i luftforsvaret, og et felles studium av proble­merne.

Uten dette samarbeid vil det være umulig å sette seg inn i den annen parts problemer og spesielle forhold, og uten et slikt kjennskap vil felles operasjoner bli en illusjon. Når derfor Hæ­ren har kommando over deler av luftforsvaret, må det være en forutsetning at det innen Hæren finnes et sentralt kommando­ organ.

• —  som kjenner og kan tolke de spesielle forhold ved Luft­vernartilleriets operative virke,

• —  som kan sette seg inn i forholdene i de andre grener av luft­forsvaret,

• —  som kan se luftforsvarsproblemene under ett, og

• —  som kan gjøres ansvarlig for gjennomføring av den del avfellesplanene og operasjonene som påligger Luftvernartille­ riet.

• Det har vært pekt på at det er Regjeringen som avgjør om luftvemavdelinger skal forflyttes fra en landsdel til en annen. Hvem som har avgjørelsen, berører imidlertid ikke problemet. Den som har avgjørelsen må i alle trlfelle ha muligheter for å vurdere hva han skal gjøre. For dette kreves et spesielt organ innen Hæren med nødvendig fagkunnskap og översikt og kjenn­ skap til luftforsvarssituasjonen.

Når den bestemmende instans har fattet sin beslutning, må denne omsettes til handling. For dette kreves også et spesielt apparat ionen Hæren med tilstrekkelig fagkunnskap til å utfor­ me og gjennem førbare ordrer.

Den operative kontroll som tillegges luftforsvarssjefene har som mål:

— å kombinere forsvarsvåpnenes innsats mot fienden på den mest effektive måte og

— å eliminere all mulig risiko for egne fly fra eget forsvar. Luftoperasjoner er preget av fart og et hurtig skiftende si- tuasjonsbilde. For å spare tid, kan en rekke bestemmelser om operativ kontroll utgis i form av faste ordrer og instrukser, mens andre bestemmelser må utgis — og trekkes tilbake — etter som situasjonen utvikler seg. Operativ kontroll deles derfor i: — Forberedt operativ kontroll.

— Minutt til minutt kontroll.

Den forberedte kontroll omfatter de bestemmelser som ikke kan forandres fra minutt til niinutt. Den omfatter dessuten be- stemmelsene for hvordan m inutt til m inutt kontrollen skal utøves, hvilke ordrer som skal brakes osv.

A utarbeide bestemmelene for forberedt kontroll er en del av fellesplanleggingen.

Ser man nærmere på den fellesplanlegging som må foregå før og under luftoperasjonen, så kan ingen av disse problemer løses av den ene part. Begge siders spesielle krav og muligheter må komme i betraktning. Det er således klart at en luftvern- artillerikommandosjef både kan og må influere på den forbe­ redte kontroll. Det er ikke bare ønskelig, men nødvendig. Dette må så vidt jeg kan se være et krav fra Hærens side, hvis Hæ­ rens tributt til luftforsvaret skal kunne virke effektivt.

Minutt til minutt kontroll derimot utøves overhodet ikke sentralt. Denne myndighet er delegert til blant andre séktorkon- trollørene og griper bare midlertidig inn i det operative sam­ virke, slik det er fastsatt i den forberedte kontroll. I utøvelsen av den operative kontroll kan således hverken en luftvemartilleri- kommandosjef eller en flykommandør gripe inn. Likevel må så vel metodene som måten den utøves på, være under stadig observasjon, slik at uheldige tendenser kan elimineres og systemet for­ bedres når erfaringene tilsier det.

Som det vil forstås har luftvemartillerikommandosjefen en av sine større oppgaver nettopp i det grannleggende arbeid på dette område.

Luftvernartilleriets rolle i tiden fremover.

Luftvernartilleriet står med begge ben på jorden og har all- tid gjort det. Det har ikke alltid vært like gloriøst å stå ved en kanon og skyte fra bakken og kjenipe vår kamp skulder til skul­ der med luftens riddere: jagerflvgerne.

M en det har utvilsomt vært uhyre sunt. Jagerflygernes prob­lem er i dag et helt annet enn det var for bare få år siden. For luftvernartilleristene liar det vært en jevn og skrittvis utvikling vi har hatt i den senere tid. Det har vært en evolusjon.

Forsvarsmidlene vil nødvendiggvis fra tid til annen ligge et skritt etter i utviklingen. Det ligger i sakens natur. Men dette er et skritt som man snarest må ta igjen.

Bare i min egen tid har vi hatt utviklingen fra det mest primitive ildledningsutstyr med fartsgrinn, stoppeklokke og baneplansje til de første primitive sentralsikte, som eksempelvis RA-korrektøren og Selmers sentralsikte. Så kom det store sprang fremover da vi i 1935 fikk vårt første elektromekaniske sentral­ sikte, Gamma sentralsikte.

De sentralsikter vi overtok i 1945 var teknisk sett de samme sikter som disse. I de siste årene er så disse elektromekaniske presisjonsmaskinene erstattet med de elektroniske hjerner som i dag gjør arbeidet for oss og som i sin geniale utformning legger grunnen for de apparater som skal til for å løse de ballistiske problemer som fremtidens luftkrig presenterer oss i så rikelig monn.

Det kan kanskje være grunn til å understreke det forhold at blant dem som innen forsvaret har fulgt truselen fra luften fra begynnelsen og til i dag representerer luftvernartillerdsten et alfa og omega.

Det synes i den senere tid a ha vært en tendens til å redusere betydningen av det konvensjonelle luftvernartilleri. Når det fra en og annen har vært antydet at Luftvernartilleriet på det nærmeste har utspilt sin rolle, skyldes dette sikkert i stor ut- strekning manglende kjennskap til forholdene og en forenkling av problem ene som må karaktiseres som m indre heldig. Forraske konklusjoner i spørsmål som disse representerer i seg selv en fare.

Det er ikke tvil om at slike konklusjoner også står sterkt i strid med de synspunkter våre høyeste militære autoriteter har. Så vel den øverste sjef for NATO-styrkene i Europa som andre høyere militære sjefer har tydelig streket under at vi istedenfor å åvskrive det konvensjonelle luftvernartilleri i de kontinentale NATO-land må gjøre alt hva det står i vår makt for å styrke dette våpens effektivitet.

Selv når styrte prosjektiler vil være tilgjengelige mot de høytflygende trusler, vil vi fremdeles stå overfor problemet oin hvorledes man skal møte angrep i lav og middels høvde. Og dette er angrep som så langt fremover vi i dag kan se, fremdeles må møtes med konvensjonelt Inftvernartilleri.

Det er interessant a se hvorledes general Gruenther, da han i fjor høst uttalte seg overfor pressen, pekte på dette forhold at russerne i dag fortsatt arbeider med å utbedre og utvikle sitt regulære Inftvernartilleri. Så langt fremover man kan se, vil den konvensjonelle luftvernartillerikanon måtte beholdes som en vik­ tig del av vårt forsvar. Det forhold at Storbritannia for 3/4 år siden vedtok visse endringer i sitt luftforsvar, grunner seg på strategiske vurderinger og geografiske forhold som ikke har noe å gjøre med kontinentet. Dette er også gjentatte ganger understreket av SHAPE. For Norge med relativt små og spredtliggende objekter må det regnes med presisjonsbombing fra middels og lav høyde. Nettopp for å møte denne trusel vil Inftvernartilleri spille en avgjørende rolle.

Fra autorativt hold har det også været fremhevet hvorledes moderne luftvernartilleri fra krigens siste år og til i dag har 10-doblet sin effektivitet. Likeledes har luftvemartilleriet gjen­ tatte ganger i de siste år, og fra forskjellige nasjoners side, vært underkastet en effektivitetsanalyse. Det skulle imidlertid være

innlysende at slik analyse har liten verdi hvis ikke også de øv­ rige grener i vårt forsvar underkastes liknende undersøkeiser. Først da vil man få et reelt sammenligningsgrunnlag med hensyn til effekt og utbytte sett på bakgrunn av innsats og økonomi, og dermed et grunnlag for å vurdere hvordan vi best kan sette inn våre resurser.

Nye våpen har aldri ført med seg at man automatisk kasse­ rer ile gamle. Det tok i sin tid 100 år fra kruttet første gang ble anvendt i skytevåpen og til det helt ut hadde erstattet pil og bue i de europeiske armeer. Den gang man fikk tanks og panservogner kasserte man ikke automatisk riflen. Selv bajonetten ansees fremdeles som nødvendig utstyr for våre soldater. Man må der­ for vokte seg vel for a forenkle de problemer som melder seg i forbindelse med luftkrigen, på en måte som man aldri ville til­ läte seg ved vurderinger av mer familiære form er for krigføring.

I den innstilling Boyesen-utvalget kom frem til etter sin analyse av det samlede forsvarsspørsmål, pekte utvalget bl. a. på den rolle Luftvernartilleriets personelorganisasjon villle spille som et grunnelement ved fremtidige oppsetninger med styrte våpen. Dette syn faller helt sammen med den oppfatning Luft- vernartilleriet har i denne sak. Det ble også pekt på at den tek­niske utvikling på rakettområdet førte til at Luftvernartilleriets og flyvåpnets arbeidetsfelt i stigende utstrekning ville falle sam­men. Utvalget forslo derfor som kjent at Luftvernartilleriet biir ført tilbake til Flyvåpnet.

Dette er et syn som på mange måder utvilsomt kan ha meget for seg, men det er i og for seg ingen absolutt betingelse for å bygge opp et rasjonelt og effektivt luftforsvar. Det essensielle er og biir at det luftforsvar som nå biir etablert, bygges opp etter prinsipper som gjør at hver enkelt komponent kan yte maksi­mum med hensyn til innsats og effekt og med en fornuftig vektfordeling for et lite land.

Et land som Norge har aldri lagt liovedveklen på de offen­ sive stridsmidler, det er forsvaret av land og folk som er vår første oppgave og vår første tanke. Det kan neppe være tvil om at i forsvaret av vårt land i dag er det forsvaret mot lufttruse- len som er det altoverskyggende problem. Det er denne trusel som i dag må vies den største oppmerksomhet og omtanke og som utvilsomt vil kreve de største økonomiske og arbeidsmessige offer.

Etter som krigens tyngdepunkt flyttes opp i luften, biir luft­ forsvaret mer og mer det primære problem for hele vårt samlede forsvar. Det er ikke luftvernartilleriets og jagerflyenes spesielle problem. Det er vårt totale forsvars problem nr. 1.

En ny krig begynner sannsynligvis med overraskende luft- angrep med sikte på å lamslå mobilisering og hindre invasjonsforsvaret i å etablere seg. Luftforsvaret må derfor ha høy beredskap også i fred.

Når denne oppgave skal løses, må man bygge på det per­sonel som sitter inne med den største faglige innsikt og den lengste erfaring. Når det gjelder det arbeid som skal og må gjøres i den nære fremtid, er det mitt alvorlige håp at den årelange erfaring, den arbeidsvilje og den arbeidsevne som Luftvernartil­ leriet representerer må bli utnyttet i fulle mål.